Voldelige høyreekstremister profitterer på politikerforakt i Ukraina. På tross av åpne nazisympatier tas de inn i den politiske varmen.
Ukraina er et av landene i Øst-europa som led store, kanskje til og med størst, tap av menneskeliv under naziokkupasjonen i årene 1941-1944. Likevel er landet i ferd med å bli enda en arena for nynazistiske trusler. Angrep mot venstresiden og antifascistiske aktivister fra den ytterliggående høyresiden er blitt stadig mer systematiske, samtidig som et ekstremt nasjonalistparti er i ferd med å vokse til å bli en viktig politisk kraft.
Andelen av høyreekstrem vold i Ukraina har økt dramatisk etter at det høyreekstreme partiet Svoboda, ”Frihetspartet”, som til 2004 het Ukrainas sosialnasjonalistiske parti, ble representert i parlamentet i 2012 da de ved valget oppnådde totalt 10.44% av stemmene. Ved tidligere valg hadde de bare fått 0.76%.
Svoboda er beryktet for sitt fremmedhat, og sine rasistiske, antikommunistiske, antirussiske og antisemittiske utspill: Eksempelvis ble partileder Oleg Tyahnybok kastet ut av Viktor Jusjtsjenkos valgfront “Vårt Ukraina” etter en tale i 2004 der han lovpriste den ukrainske motstandsbevegelsen, partisanene fra andre verdenskrig, for deres kamp ”mot moskovitter, tyskere, jøder og annet avskum som ville ødelegge vår Ukrainske stat”. I 2012 ble kontroversielle uttalelser fra den folkevalgte Igor Miroshnychenko i Svoboda kjent, da han fornærmet den ukrainskfødte skuespilleren Mila Kunis med jødefiendtlige karakteristikker, flittig kommentert i utlandet. Partiideologen Yuriy Mykhalchyshyn utga Joseph Goebbels’ utvalgte skrifter. Og dette er bare noen av eksemplene…
Men samtidig bidro Svoboda til å bygge opp en samlet opposisjon mot det tiltagende autoritære regimet til president Viktor Janukovitsj, et nyliberalistisk og sosialt konservativt regime som vanligvis betraktes som pro-russisk, men også søker tettere EU-integrasjon. Dengang oppslutningen om Svoboda lå på under 1% fikk partiet derfor uforholdsmessig stor oppmerksomhet i massemediene, og dekningen var stort sett positiv.
Partiprogrammet tok opp i seg både nasjonalistiske og sosiale spørsmål, og partiet forsøkte å tilrane seg kontroll over viktige folkelige initiativer. I Kiev lyktes for eksempel unge nasjonalister i å frata venstresiden kontrollen over en aksjon som i 2008 kjempet mot en kontroversiell utbygging vegg i vegg med et sykehus, men mislyktes i å infiltrere en studentbevegelse mot den nye loven om høyere utdannelse, skolepenger og økonomiske innstramninger.
Selv om Svobodas kjerneområder er de tradisjonelt mer nasjonalistiske regionene Galicia, Volyn og Podolia, i motsetning til i det russiskspråklige øst- og sør-Ukraina, stemte også mange som på ingen måte er nasjonalister på dem: Protestene mot president Leonid Kutsjma, som ble utløst av drapet på journalisten Georgiy Gongadze og utviklet seg til den såkalte oransje-revolusjonen i 2004, førte ikke med seg vesentlige forandringer, og man så snarere en massiv svikt i troen på at protester og selvorganisering kunne føre fram. For mange i en tiltagende apatisk og desillusjonert befolkning, ble Svoboda et ideelt parti å gi sin proteststemme til.
Ifølge Volodymyr Ishchenko, leder for Avdeling for forskning på sosiale protestbevegelser i Senter for samfunnsforskning, er ”…det ytterliggående høyre for tiden den mest aktive politiske kraft i Ukraina. Nesten 20 prosent av alle ukrainske protester omfattet av vår systematiske overvåking i 2012, fant sted med oppgitt deltakelse fra ulike høyreradikale organisasjoner, og som oftest fra partiet Svoboda. Ved minst 11 tilfeller omfattet protestene voldelige og konfronterende angrep på initiativer fra den nye venstresiden.” En annen analytiker, journalisten og aktivisten Vitaly Atanasov, påpekte i sin utmerkede artikkel i Transform! i 2011, at ”Tomrommet som har oppstått på venstresiden gjør det mulig for Svoboda å ta mål av seg til å fylle rollen som den eneste sosiale kraft som virkelig løfter fram spørsmålene om økonomisk ulikhet og sosial urettferdighet. Dermed går all politisk gevinst basert på den akutte misnøyen med det politiske systemet, regjeringen og situasjonen i landet, til Ukrainas ytterliggående høyreradikale krefter.”
Grunnlagt som et høyreekstremt parti med nasjonalsosialistiske trekk, tok Svoboda opp i seg elementer fra sin langvarige utenlandske samarbeidspartner, Nasjonal Front, i Frankrike. Etter å ha blitt ekskludert fra Alliansen av Europeiske Nasjonale Bevegelser på initiativ fra Jobbik i Ungarn, siden disse mislikte Svobodas utfall mot etniske ungarere i Rutenia i Karpatene vest i Ukraina, sluttet ukrainske Svoboda seg tettere til enda mer ekstreme nynazistiske partier, som Tysklands Nasjonaldemokratiske parti (Nationaldemokratische Partei Deutschlands), det nyfascistiske partiet ”Ny kraft” i Italia, og det nynazistiske Svenskarnas parti i Sverige, i tillegg til Gyllent Daggry i Hellas. (Se Searchlight-artikkel av Anton Shekhovtsov, en kjenner av ytterliggående høyrebevegelser.)
Likevel tolereres Svoboda som en del av en ”demokratisk opposisjon”, og som ”normale patrioter” i Ukraina, av liberale partier som alliansen Julia Timosjenkos blokk og Vitalij Klitsjkos UDAR (Ukrainian Democratic Alliance for Reform). Man kan ofte ikke skille klart mellom ukrainske liberale, og konservative nasjonalistiske politikere.
Ukrainske liberaleres vilje til uansett å forsvare sine høyreekstreme allierte ble synliggjort i september 2013 da FIFA, etter å ha mottatt rapporter fra organisasjonen Fotball mot rasisme i Europa (Football Against Racism in Europe – FARE), bøtela en fotballstadion. Rapporten påpekte nyfascistisk og rasistisk atferd hos ukrainske fotballpøbler, som er hovedkilden for rekruttering av militante til høyreradikale grupper. Sentrale ukrainske kommentatorer reagerte likevel med å benekte det hele. De satte i stedet fram teorier om en ”anti-ukrainsk konspirasjon”, samtidig som de sluttet seg til lederen av den høyreekstreme paramilitære gruppen C14 i hans mobbing av Pavlo Klymenko, koordinator for FARE i Ukraina.
I saker av sosial og kulturell betydning ser vi også at pro-russiske etablerte partier inntar de samme standpunkter som Svoboda. Partiets omfavnelse av “tradisjonelle verdier” (for eksempel abortmotstand) ligner til forveksling standpunktet til Viktor Janukovisj’ regjerende Regionsparti. Deres kampanje for gjeninnføring av dødsstraff tilsvarer dessverre kravene fra det såkalte Ukrainske Kommunistparti. Den eneste forskjellen ligger i spørsmål som omhandler nasjonal identitet og utenrikspolitisk orientering. Likevel er majoriteten av Ukrainas befolkning fremmed for Svobodas aggressive nasjonalisme. Dermed blir Svoboda et behagelig opposisjonsparti å gi sin støtte til for det regjerende Regionspartiet, som representerer viktige oligarkgrupper. Pro-russiske nasjonalistiske parlamentsmedlemmer fra Regionspartiet kaller seg ”antifascister”, og oppnår dermed å bringe den virkelige antifascistiske kampen i vanry.
Situasjonen i Ukraina kjennetegnes av store indre problemer: Økonomisk ulikhet, fattigdom, arbeidsløshet (5-7 millioner av Ukrainas innbyggere jobber i utlandet), ødeleggelse av et gratis skole- og helsevesen, redusert forventet levealder, politivold, brudd på menneskerettigheter, korrupsjon o.s.v. Både det regjerende partiet og opposisjonen tilstreber å forskyve fokus i den offentlige debatten vekk fra slike sosiale og økonomiske spørsmål.
De vektlegger i stedet å utnytte forskjellene i kulturell identitet mellom ulike deler av Ukraina, som for eksempel språklige forskjeller (ukrainsk og russisk), forskjeller i religiøs tilhørighet (den russisk-ortodokse kirken og Kiev-patriarkatet), ulik ”nasjonal hukommelse” (tolkning av hendelser som for eksempel hungersnøden i 1932-33 eller den nasjonalistiske anti-Sovjetiske motstandsbevegelse, med motstridende grupper av historiske helteskikkelser), og forskjeller i ønsket retning på internasjonalt samarbeid og integrering (EU-tilnærming eller den russiskdominerte tollunionen), for slik å hindre at arbeidere samles om å kjempe for sine klasseinteresser. På denne måten danner den dominerende samfunnsdebatten et gunstig klima for nasjonalistene.
Fram mot 2008 angrep nazistiske snauskaller ute i gatene hovedsakelig innvandrere fra Asia og Afrika – studenter, arbeidere og handelsfolk, mens regjeringen på sin side overså slik rasistisk motivert kriminalitet. En nigeriansk student, Olaolu Femi, ble til og med trukket for retten, ikke som offer, men som anklaget. Angrepene resulterte i flere dødsfall, men den høyreekstreme volden mot innvandrere avtok etter hvert som antifascistiske grupper i økende grad bekjempet nyanzistene på gaten.
Svobodas vekst, og svekkelsen av de andre høyreekstreme organisasjonene, som UNA-UNSO (Ukrainas nasjonale forening), Ukrainas patrioter, Bratstvo, og Den slaviske union, fikk nazistiske gategjenger og rasistiske fotballpøbler til å flokke seg rundt et Svoboda som allerede kontrollerte forskjellige fascistgrupper, der den mest beryktede var den paramilitære gruppen C14.
Med et solid politisk lederskap, foretrekker nå det ytterliggående høyre å sette inn støtet mot nye sosiale aktivistgrupper på venstresiden, som Direkte Aksjon (en syndikalistisk studentorganisasjon som fronter aksjoner for gratis utdannelse), Commons/Spilne (et sosialkritisk intellektuelt tidsskrift som ligner New Left Review), Venstreopposisjonen (en sosialistisk Trotskistgruppe), anarkistorganisasjonen Autonomt arbeiderforbund (Autonomous Workers’ Union se: http://avtonomia.net/), Borotba Union (en venstreorientert partilignende sammenslutning av marxister, unge leninister, antikapitalister, arbeidere og andre organisasjoner og aktivister), og Feministychna Offensiva (en delvis venstreorientert feministgruppe). I Ukraina benyttes dessverre den tragiske arven etter stalinismen og det sovjetiske byråkratiet for å bringe sosialistiske ideer i miskreditt. Derfor er både den ukrainske venstresiden og arbeiderbevegelsen for svak og nesten fraværende i media. Vi ser da bort fra det såkalte Ukrainske Kommunistparti, som er et markedsorientert parti som samarbeider med Regionspartiet i å støtte den ortodokse kirken og pan-slavisk nasjonalisme i stedet for arbeiderklassens interesser og internasjonalisme.
Nylig, i august og september 2013, ble Pavlo Myronov og Bohdan Biletsky, to av våre venner som er filsofistudenter ved Kiev Mohyla Akademiet og aktivister i den venstrorienterte studentunionen ”Direkte Aksjon”, angrepet og alvorlig banket opp av maskerte nazister som tilsynelatende var tilknyttet det ytterliggående høyrepartiet Svoboda. De fikk hjernerystelse og delvis hukommelsestap.
20. april 2012 ble journalist og medlem av ”Direkte Aksjon” Andriy Movchan banket opp og skadd av en gruppe nasjonalister utstyrt med messing-slåsshansker, som feiret Hitlers fødselsdag. Movchan gjenkjente en av angriperne som Svoboda-aktivist. Første desember 2012 ble et par som organiserte en presentasjon av tidsskriftet Commons, sprayet med pepperspray og banket opp allerede før presentasjonen startet. En av angriperne var Igor Kostuk, et Svobodamedlem som hadde fremsatt trusler mot organisatorene i dagene før presentasjonen. 8. oktober 2012 ble deltakere i et møte til støtte for homofile, lesbiske, bi- og transseksuelles rettigheter angrepet av Svobodamedlemmer med tåregass, og noen av aktivistene også banket opp.
15.april 2013 ble Vlad Nosenko, en aktivist fra Autonomt arbeiderforbund, nesten drept av fem nazister bevæpnet med kniver. De traff en pulsåre i benet, og han fikk et kraftig blodtap. 8. juni 2013 ble en annen journalist, Georgiy Erman, omringet av en gruppe nasjonalister, som truet ham på livet hvis han skrev kritiske artikler om nasjonalismen.
Totalt har mer enn et dusin slike angrep fra ytre høyre funnet sted i årene 2012-2013, men bare noen få av dem har fått oppmerksomhet i media. Angrepene har vært rettet mot venstreorienterte, menneskerettighetsaktivister, aktivister som kjemper for homofile, lesbiske og transseksuelles rettigheter, journalister og intellektuelle, og politiet snur ryggen til når slikt skjer. Politiet i Ukraina er korrupt og fryktet, men drapet på studenten Igor Indylo på en politistasjon førte til masseprotester, og i juli 2013 førte en voldtekt begått av politimenn i landsbyen Vradiivka til opprør i befolkningen.
Venstreorienterte og antifascistiske aktivister i Ukraina er engasjert i en rekke ulike initiativer for å samle arbeidere, studenter og arbeidsløse i kampen mot nyliberale reformer i utdannelsessystemet og helsevesenet, og mot innføring av en ny arbeidslovgivning. Slik fremmer de internasjonalisme. Problemet med de nyfascistiske bevegelsene er paradoksalt nok at også disse er grenseoverskridende, og har bidratt til alvorlige situasjoner vi har sett og ser i land som Ungarn og Hellas. Dette viser at vi trenger internasjonal solidaritet der vi går sammen med våre venner i andre land om å stoppe høyreekstrem vold overalt der den skjer.
For mer informasjon og nyheter, kan du melde deg på den engelskspråklige Facebooksiden ”Stop far right violence in Ukraine” (https://www.facebook.com/STOPFARRIGHTVIOLENCE).
Oversatt av Lars Ole Goffeng
Kommentarer er stengt.