Hvis Arbeiderpartiet ser det som sin oppgave i opposisjon er å være bølgebryter for de mørkeblå sine angrep på arbeidsmiljølov og arbeidstidsbestemmelser, går vi fire dystre år i møte.
Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen er misfornøyd med LO. På kartellkonferansen på Gol kunne man nylig høre ham anklage LO for å gjøre en for dårlig jobb for partiet. ”Alt for få tillitsvalgte ga medlemmene sine klare anbefalinger om hva de burde stemme,” sa han. Det er ikke ofte det er grunn til å være enig med Siv Jensen, men hun har helt rett når hun sier at dette mer enn noe gjenspeiler en nedlatende holdning til LOs medlemmer.
Årsaken til at Arbeiderpartiets og de rød-grønnes oppslutning falt slik den gjorde fra 2009, handler i følge valgforsker Anders Todal Jensen fremfor alt om at Arbeiderpartiet og de rød-grønne mangler et prosjekt som skiller seg fra det blå prosjektet. Eller, som Tone Rønoldtangen, leder av LO Stat og selv lokalpolitiker for Arbeiderpartiet, understreket i sitt svar til partisekretæren, det er ikke lett å mobilisere LOs medlemmer i det store spillet om arbeidslivet når ikke Arbeiderpartiet selv vil gi drahjelp.
Les også: Lovlig turnus, en saga blått
Det er liten tvil om at det foregår en kampanje for å svekke arbeidstidsbestemmelsene. Arbeidsgiverforeningene Spekter og Virke har begge vært offensive i sine angrep på arbeidsmiljøloven, og særlig dens bestemmelser om arbeidstid. Disse, mener de, er utdaterte. I stedet trengs det et tidsriktig lovverk som i langt større grad enn dagens lovverk må åpne opp for både søndagsarbeid og endrede prinsipper for gjennomsnittsberegning. Ja, dette er visstnok ikke bare nødvendig for næringslivet, skal man tro Spekter og Virke er dette noe som kommer hele befolkningen, med sine endrede vaner, til gode. Og det er tydeligvis bare fagbevegelsen som ikke forstår dette.
Selv om Robert Eriksson i sin nye rolle som arbeidsminister har vært uvanlig vag, eller i hvert fall tilstrekkelig vag til at Spekter og Virke ikke føler seg helt overbevist, slår regjeringen i sin politiske plattform fast at de vil myke opp arbeidsmiljøloven, blant annet når det gjelder gjennomsnittsberegning, alternative turnusordninger og uttak av overtid. Dette bør heller ikke overraske noen. Det som kanskje burde overraske, eller i det minste få noen til å tenke seg litt om, er når partisekretæren i et parti som heter Arbeiderpartiet sier det samme. LO må utfordre seg selv på områder hvor det er behov for reform, sier han. Det er ikke nok å vise til at fagbevegelsen er fleksibel, noen vil kanskje si slepphendt, med å gi unntak. Neida, skal fagbevegelsen akseptere andre ordninger selv Raymond Johansen ser at er mer belastende enn dagens ordninger.
Les også: Eit varsko til faglege tillitsvalde
Dessverre er ikke dette heller ikke noen ny situasjon som har oppstått etter valget. Da TV2 på forsommeren avslørte omfattende brudd på arbeidstidsreglene ved norske sykehus, svarte daværende helseminister Jonas Gahr Støre med et forslag om å utvide sykehusdøgnet. Og da sykepleierne ved Ahus nektet å godta ledelsens nye turnusplan, svarte den samme Støre med krav om mer turnus, flere helgevakter og økt fleksibilitet, som det heter i vår tids nytale. Man skal være ganske så godt bevandret i AP- og LO-ledelsens elfenbenstårn for å innbille seg at dette fremstår som noe alternativ til den mørkeblå arbeidslivspolitikken. Tvert imot, det fremstår først og fremst som en blass kopi der det kun er retorikken, og knapt nok den, som skiller.
Ord som fleksibilitet, modernisering og brukerorientering brukes og misbrukes hyppig i den offentlige debatten om arbeidslivet. Dessverre har venstresida og fagbevegelsen sovet i timen og overlatt til høyresida å fylle disse begrepene med innhold. Og ingen, minst av alt en mer eller mindre vital venstreside, ønsker å fremstå som rigid, gammeldags og brukerfiendtlig. Når høyresida snakker om fleksibilitet, handler dette om at arbeidstakerne må være villige til å jobbe mer uregelmessig og å tilpasse seg ytterligere. I stedet for å godta dette premisset, burde venstresida og fagbevegelsen omtale som det det egentlig er – en svekkelse av normalarbeidsdagen.
Når høyresida snakker om modernisering, handler dette om at de ønsker en bestemt utvikling med økt markedsmakt og markedstvang. Dette har de vært i stand til å gjøre til en allmenn sannhet fordi venstresida og fagbevegelsen de siste 30 årene har vært mer eller mindre fornøyd med status quo og i hvert fall ikke pekt på nye sosiale reformer som en vei fremover. Og når høyresida snakker om brukerorientering handler dette først og fremst om det målehysteriet som preger arbeidslivet, enten det er antall hotellrom som vaskes, antall NAV-søknader som behandles eller leveringstid for detaljhandelen.
Skal fagbevegelsen og venstresida ha et eget prosjekt, må disse sannhetene utfordres. Vi har ikke behov for fleksibilitet, modernisering og brukerorientering som går på arbeidsgivers premisser, vi trenger fleksibilitet, modernisering og brukerorientering som går på arbeidstakernes egne premisser. Vi sier selvsagt ikke nei til fleksibilitet, modernisering og brukerorientering dersom dette innebærer økt makt og medvirkning for arbeidstakerne, nye sosiale reformer og tid og anledning til å utføre jobben på en faglig forsvarlig måte. Arbeiderpartiet, derimot, har godtatt høyresidas definisjonsmakt, og så lenge de legger disse premissene til grunn for debatten, vil de i realiteten bli et nyttig verktøy for høyresidas offensiv. Kampen om arbeidslivet reduseres til et spørsmål om hvor mange seire arbeidsgiversiden skal vinne.
Om Arbeiderpartiets rolle i opposisjon skal være å være pådriver for litt mindre drastiske reformer enn forslagene fra Spekter og Virke, så blir det nok ikke lett å mobilisere LO for et regjeringsskifte i 2017 heller. Det som gjorde det rød-grønne alternativet spennende i 2005, var at de hadde et prosjekt som på flere områder pekte i en annen retning enn Bondeviks blåkors-regjering. Da var det mulig å mobilisere LO for prosjektet, noe som er og alltid har vært helt avgjørende for Arbeiderpartiets oppslutning. Men man kan ikke vente seg engasjement dersom prosjektet er en høyrepolitikk med et litt mer menneskelig ansikt. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er det, tross alt, høyrepartiene som kan høyrepolitikk.