Ransbølge eller angstbølge?

Mediene rapporterer om en ransbølge i Oslo de siste ukene. I dagens mediesituasjon har dette sannsynligvis en journalistisk verdi, men stemmer beskrivelsen med virkeligheten?

3. november 2013 kunne vi lese i tv2.no at ”oktober (var den) verste ransmåned i Oslo på tre år… Det høye antallet ran, flere av dem utført på brutalt vis og ofte av svært unge personer, førte til at politiet i slutten av oktober varslet flere tiltak for å stoppe ransbølgen i Oslo.” Slike oppslag dokumenterer bekymringen for dette problemet blant mange av Oslos innbyggere. Et søk i Google (9.11.2013) med nøkkelordene ”ransbølge” og ”Oslo” resulterer i 5460 nettsider, publisert i perioden 1.– 31. oktober, 2013.

En bølge?

Men hva betyr egentlig en ”bølge” i denne sammenhengen? Ordboka definerer en bølge som:
a) hvelvet forhøyning, rygg som danner seg på overflaten
b) det at en lokal tilstandsendring sprer seg i et medium
c) noe som minner om en bølge
Kreative overskriftsforfattere har benyttet seg av den siste definisjonen for å skape metaforer til ran, og hvordan dette forholder seg til de to første definisjonene. I den første forstanden er en ”ransbølge” en metafor om den grafiske fremstillingen av statistikk om ran. Denne metaforen antyder at tidsserier om ran vanligvis har en kurve som er flat som stillestående vann, men i oktober har det oppstått en hvelvet forhøyning på denne statistiske overflaten. Fra dette følger at vi kan forvente at denne tilstandsendringen skal spre seg, muligens som en tsunami, gjennom Oslos gater.

I dagens mediesituasjon har dette sannsynligvis en journalistisk verdi, eller kanskje til og med en litterær betydning. Men det blir nødvendig å stille spørsmålet annerledes, hvis målet er å beskrive virkeligheten på best mulig måte. Verdien av disse metaforene, samt antagelsene og hypotesene de fører med seg, må derfor måles i forhold til hvor godt de beskriver den konkrete ransstatistikken i Oslo. Dette kan faktisk gjøres med tallene som artikkelen til tv2.no referer til, gjennom forholdsvis enkle statistiske og grafiske metoder.

Fakta

Det er ingen tvil om at det har vært en signifikant økning i antall ran og utpressingstilfeller i Oslo i oktober 2013. Men en signifikant variasjon representerer ikke en bølge. I hvert fall ikke når den er innenfor intervallet til det maksimale gjennomsnittet av den månedlige statistikken for ran og utpressing i Oslo. Dette ser ut til å være tilfellet med tallene for oktober 2013, når vi sammenligner med månedlige tall fra januar 2010 til september 2013. Økningen i ran og utpressingstilfeller i Oslo kan virke større enn den er, fordi det var en voldsom reduksjon av denne statistikken fra desember 2012 til januar 2013. Men antallet ran og utpressingstilfeller i Oslo i oktober 2013 er ikke et signifikant avvik fra det maksimale gjennomsnittet for perioden.

Det gjenstår å se hva som skjer med tallene i fremtiden. Det kan godt hende at økningen fortsetter over flere måneder, og at vi da kan snakke om et betydelig og langvarig avvik fra det maksimale gjennomsnittet. Forhåpentligvis ikke. Men slike spådommer om fremtiden stammer ikke fra en objektiv analyse av månedlig statistikk om ran og utpressingstilfeller i Oslo politidistrikt for perioden 2010-13. Månedlige ran og utpressingstilfeller holder seg ikke stabilt, men varierer fra måned til måned, som vi ser i Figur 1 under.

Befolkningsvekst

Utviklingen av ran og utpressingstilfeller i Oslo er vanskelig å forutse. Det ser ikke ut til å være tydelige lineære korrelasjoner mellom denne variabelen og de mest vanlige forklaringsvariablene, som for eksempel befolkningsvekst. I Figur 2 under ser vi at antall ran og utpressingstilfeller per 100 000 innbyggere varierer fra måned til måned. I Figur 3 under ser vi at månedlige tall for ran og utpressing i Oslo varierer ganske uavhengig av befolkningsendringer.

Kilder: Politiet, i TV2, oktober 2013., SSB 2013 og egne prognoser. De største avvikene mellom observerte tal og prognoser er markert med sirkler i figuren.

Kilder: Politiet, i TV2, oktober 2013; SSB 2013 og egne prognoser. a = -0,0085b (for normaliserte verdier), der a= månedlige ran og utpressingstilfeller i Oslo, og b = månedlig befolkningsendring i Oslo. R² = 0,000072.

Har asylsøkerne skylda?

Samtidig ser journalistene og kommentatorene ut til å være opptatt av forholdet rans- og utpressingsstatistikken har til veksten av en bestemt gruppe i befolkningen, nemlig asylsøkere. Hypotesen begrunnes både med gyldige og ugyldige logiske argumenter, særlig etter tragedien på Valdresekspressen 4. november, 2013. Men det er heller ikke en signifikant lineær korrelasjon mellom månedlige ran og utpressingstilfeller i Oslo og månedlige asylsøknader i Norge. Følgende figurer illustrerer disse påstandene:

Kilder: Politiet, i TV2, oktober 2013 og UDI. Mulige negative forhold, dvs. der månedlige asylsøknader og ran og utpressingstilfeller beveger seg i motsatt retning, er markert med sirkler i figuren. Men tallene viser heller ikke en signifikant korrelasjon. a = 0,19b (for normaliserte verdier), der a = månedlige ran og utpressingstilfeller i Oslo, og b = månedlige asylsøknader i Norge. R² = 0,04.

I Figur 4 over ser vi statistikk for månedlige ran og utpressingstilfeller sammen med tall for asylsøknader. De tilfellene hvor disse tallene går i motsatt retning er markert med sirkler. Denne korrelasjonen må også testes for antall asylsøknader i Oslo-området, men foreløpig kan vi konkludere med at bekymringen for flere asylsøkere blant enkelte kommentatorer også er ubegrunnet.

Er Oslo verst?

Nylig (16.11.2103) publiserte vg.no en artikkel med overskriften: ”Oslo på ranstoppen i Skandinavia”. Saken baserte seg på ”justerte” tall for ”politikretsen Stockholm City” (ca. 17 % av Stockholm läns befolkning) og ”kretsen til Københavns Politi” (ca. halvparten av befolkningen i Hovedstadsområdet). Artikkelen problematiserer ikke bruken av justerte tall, for vilkårlige og ikke-randomiserte geografiske områder. Samtidig spesifiseres det ikke hvilke variabler som sammenlignes, og om det kan være ulike datasamlingsmetoder i Norge, Danmark og Sverige som er verdt å nevne. Dessuten er sammenligningen begrenset til to måneder (september og oktober). Alt dette gjør VGs analyse problematisk med tanke på statistisk rederlighet.

Men stemmer VGs påstand om at Oslo er på ranstoppen i Skandinavia? Figur 5 under sammenligner tall per kvartal og 100 000 innbyggere for variablene ran- og utpressingsstatistikk (Oslo politidistrikt, 637 000 innbyggere), røveri (Københavns Politikreds, 630 000 innbyggere) og rån (Polismyndigheten i Stockholms län, 2,1 millioner innbyggere). Statistikk fram til september 2013 er faktiske tall. Det siste tallet er hypotetisk, basert på VGs artikkel. Det forutsetter at tallene for oktober 2013 holder seg stabile også i november og desember 2013.

Kilder: Politiet, i TV2, oktober 2013, SSB 2013, Statistik Politi 2013, Brottsförebyggande rådet (Brå) 2013, Københavns Politi 2013, Statistiska centralbyrån 2013 og Danmarks Statistik.

Figur 5 viser blant annet at både København og Stockholm har ligget over Oslo på ransstatistikken per 100 000 innbyggere gjennom størsteparten av fireårsperioden siden 2010. Oslo er heller ikke på ranstoppen etter 2. kvartal i 2013. Det vil kun være tilfellet hvis ran og utpressingstilfeller holder seg rundt 120 per måned, i november og desember 2013 (per 19. november er det 58 anmeldte tilfeller, mellom 1. – 17. november 2013). Men tallene er ikke direkte sammenlignbare, ettersom de geografiske områdene ikke er randomiserte for å utelukke effekten av andre variabler. Samtidig kan begrepene ”ran og utpressing”, ”røveri” og ”rån” skjule nyanser som påvirker statistikkene. VGs påstander om at Oslo er på ”ranstoppen i Skandinavia” er derfor ikke noe annet enn en svakt begrunnet og forhastet spekulasjon.

Er dette en angstbølge?

Figurene ovenfor har vist hvor vanskelig det er å bevise enkle lineære korrelasjoner mellom rans- og utpressingsstatistikk og andre variabler. Problemet er mer komplisert, og det må tas hensyn til flere faktorer. Dessuten er det viktig å huske at selv om tallene kunne vise en signifikant lineær korrelasjon, innebærer ikke denne korrelasjonen nødvendigvis kausalitet. Hvorfor forenkler så mediene fenomenet? Og viktigst av alt, hvorfor ser de ut til å forvandle en oppfattet ”ransbølge”, til det som ligner stadig mer på en konstruert angstbølge?

Figur 6 under sammenligner antall månedlige saker på Internett som inneholder søkeuttrykket «ran» og «Oslo» (basert på estimat fra Google, per 9.11.2013), med utviklingen av månedlige ran og utpressingstilfeller i Oslo.

Kilder: Politiet, i TV2 oktober 2013 og Google. a = 0,28 b (for normaliserte verdier), der a = søkeresultat for uttrykket «ran» AND «Oslo», månedlige publikasjoner (9.11.2013), og b = månedlige ran og utpressingstilfeller i Oslo. R² = 0,08.

Her ser vi at økningen i antall internettsaker om ran og utpressing i oktober 2013 er langt større enn økningen i tilfeller av ran og utpressing. Per i dag hadde det også vært feil å kalle denne situasjonen en angstbølge, men det kan fort bli det, hvis denne tendensen fortsetter. Dette vil forsterke usikkerhetsfølelsen, noe som kan føre til uønskede konsekvenser.

Feilslått tilnærming

Den feilslåtte tilnærmingen til problemet fører også til uheldig stigmatisering av folkegrupper. For eksempel, selv om fakta kunne tilsi at det er en korrelasjon mellom antall asylsøkere og ran i hovedstaden, innebærer ikke denne korrelasjonen kausalitet. Og selv om det kunne bevises at alle ran og utpressingstilfeller i Oslo ble begått av mennesker med enkelte felles egenskaper, betyr ikke dette at man kan trygt konkludere med at alle andre personer med de samme egenskapene er kriminelle. Denne forklaringen kan virke overflødig for enkelte, og det er kanskje grunnen til at mediene glemmer å presisere det. Men det er en avgjørende del av helhetsbildet som er nødvendig å tegne. Tvert i mot går enkelte så langt som å be ”innvandrerforeldre” (generelt) slå ned på dette, ”for å få stoppet denne atferden”.

Men ran og utpressing er et alvorlig og sammensatt samfunnsproblem. En god forståelse av fenomenet krever å ta hensyn til flere variabler enn de vi har gått gjennom i denne artikkelen, eksempelvis voksende sosiale og økonomiske forskjeller. En løsning på problemet krever en grundigere forståelse. Å øke usikkerhetsfølelsen unødvendig, og å skape frykt for enkelte befolkningsgrupper, bringer oss ikke nærmere målet.