Nettene blir lengre. Dagene blir kortere. Snart kommer de første Facebook-oppdateringene som sier ”snø i Oslo!”. Tiden er inne for nok en klimakonferanse!
Faktisk har den allerede begynt i Warszawa. Men vi kjenner igjen opplegget. Alle samler seg. Alle sier de riktige ordene. Og så skjer det ikke noe særlig.
Grunn til optimisme?
Det er nok litt pessimistisk. Optimistisk sett kan vi kartlegge gradvis fremgang på mange konferanser, ofte mot alle forventninger. Doha-konferansen i fjor endte for eksempel med en avtale om å forlenge Kyoto-protokollen til 2020. Samtidig vedtok representantene at en etterfølgende avtale skal være på plass i 2015. Kanskje viktigst av alt, ble det anerkjent at klimaendringer forårsaker ”tap og skade” for land i Sør, og at rike land til en viss grad må kompensere dette.
Likevel er det nok av rom for at de mektigste statene kan tolke sånne utspill slik de vil. I praksis er mye av det som kommer ut av klimakonferansene uforpliktende, og noe statene senere kan trekke seg tilbake fra. Det finnes ingen overordnet internasjonal domstol med makten til å tvinge stater til å oppfylle sine tilsagn, og det kommer ikke til å komme en slik mekanisme tidsnok til å unngå klimakatastrofe. I bunn og grunn er en ny avtale for liten og for sen. Selve premisser for en eventuell avtale – spesielt togradersmålet, som i praksis betyr store ødeleggelser for menneskerettigheter og at blant andre små øyer kommer til å forsvinne – er allerede for dårlige.
Hjerteskjærende å se ofrene
Det er egentlig hjerteskjærende å se de samme delegatene fra Sør, hvert år, stå modige opp og be verdens elite om endelig å handle. Dette året ser vi filippinere som nekter å spise før elitene gjør noe. På Filippinene har nok en katastrofe blitt forverret av klimaendringene. Toppene nikker med hodene sine, men gir blaffen. Mektigere interesser må tilfredstilles. Vertslandet Polen organiserer i år like godt en konferanse om kullkraft samtidig som klimakonferansen, og kullkraftselskapers logoer dekker konferansesenteret. Da noen hacket klimakonferansens nettside med et falskt innlegg fra den polske regjeringen, som sa at smelting av Arktis kommer til å bli bra for oljeutvinning og ”å jage pirater, terrorister og økologer”, forsvarte den polske miljøministeren det som om det faktisk var regjeringens politikk.
Uansett er politiske ledere nå sjelden til stede under forhandlingene, slik de var da klimaspørsmålet var populært på slutten av 2000-tallet. De er gjerne representert av mindre mektige diplomater, som i praksis har lite forhandlingsstyrke.
Statene sniker seg unna
Så hva er poenget med alt dette? Det kan lett argumenteres med at vi heller vil ha noen forhandlinger enn ingen. Selv om motargumentet er at forhandlingene egentlig brukes for å forsinke og unngå ekte klimahandling, skaper slike arrangementer både forventinger, og muligheter for mobilisering. De tilbyr anledning til å påpeke motsigelesene i staters retorikk og manglende innsats, og selv de vageste forpliktelsene kan bli samlingspunkter for nye kampanjer.
Men det er lite grunn til å tro at forhandlingene alene er nok. Det er alltid mulig at det uforvarende kommer en avtale som kan sette rammene for handlingene som skal hindre klimakrisen. Hele utviklingen av internasjonal miljørett og globale menneskerettigheter viser at gitt visse historiske og politiske omstendigheter, kan stater forplikte seg til ting man aldri ville trodd var mulig.
Papirtiger
Likevel kan ikke dette være hovedstrategien mot klimakatastrofe. For det første har mange av de mest progressive folkerettslige forpliktelsene kommet på politiske områder som er sett på som mindre sentrale, eller hvor stater føler at de kan slutte seg til regler eller prinsipper uten å måtte gjøre noe med dem. Kløften mellom menneskerettigheter på papir og menneskerettigheter i virkeligheten beviser dette sterkt, spesielt når det gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Der menneskerettigheter eller internasjonal miljørett har utfordret mektige økonomiske krefter, har de stort sett tapt. Dette ser vi når sivile samfunn prøver, men som regel mislykkes, i å holde multinasjonale konserner ansvarlige for menneskerettighetsbrudd. Internasjonal miljøretts største seier, Montreal-protokollen, nøytraliserte trusselen mot ozonlaget fra klorfluorkarbon. Men avtalen utfordret ikke sentrale kapitalistiske premisser – klorfluorkarbon kunne lett erstattes uten å forstyrre vekst eller profitt. Det er ikke så lett å erstatte kildene til klimaendringer, som nesten uløselig er knyttet til det økonomiske systemet og dets mektigste aktører.
Må kjempe for det vi har kjært
For det andre, og mer fundamentalt, er slike avtaler resultatet av tidligere kamper og mobiliseringer. Det er sant at, når de først er på plass, så kan internasjonale standarder katalysere ytterligere bevegelser i nye land og felt. Dette har menneskerettighetskonvensjonene gjort helt siden etterkrigstiden, være det seg bevegelser mot rasisme, for vann eller for demokrati. Men det må ikke glemmes at rettighetene som ble anerkjent etter krigen allerede hadde blitt kjempet for tidligere. Sivile og politiske rettigheter omtales ofte som menneskerettighetenes ”første generasjon”, ettersom de ble kjempet for helt fra etableringen av den moderne liberale staten. De grunnleggende samfunnsøkonomiske rettighetene, som retten til rettferdig lønn og kortere arbeidsdager, ble vunnet av arbeiderklassen etter den industrielle revolusjonen. Menneskerettighetene som ble erklært etter krigen anerkjente dermed disse tidligere seierne, og utvidet dem til alle mennesker uansett rase, nasjonalitet, religion, klasse, kjønn, seksualitet eller funksjonshemming.
Bred klimakonferanse i februar
Nye konvensjoner som har kommet senere – for eksempel kvinnekonvensjonen, barnekonvensjonen og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – begynte i kamper som kom etter krigen. Nye kamper skaper ny anerkjennelse – men oftest må det være noe å anerkjenne i første fall. Spesielle omstendigheter, som situasjonen etter krigen eller da Berlinmuren falt, kan skape rom for nye gjennombrudd. Men vi kan ikke avhenge av slike uforutsigbare hendelser, spesielt hvis vi ikke er klare for dem.
Men selv de beste internasjonale avtalene er bare rammer, eller forpliktelser, som må gjennomføres. Denne faktiske gjennomføringen trenger aktive bevegelser som kan tvinge frem politiske beslutninger, skape det folkelige engasjementet som kan holde i gang rettferdige og effektive handlinger, og vise hvordan vi i praksis kan leve bæKlimarekraftig. Ekte solidaritet betyr at vi i Globale Nord spesielt må ta opp denne utfordringen.
Da må klimaforhandlingene være bare én del av en bredere strategi for en klimaløsning nedenfra. Derfor er jeg egentlig mest spent på en annen, norsk konferanse, arrangert av blant andre fagforeninger (som Fagforbundet) og miljøorganisasjoner (som Greenpeace), om nettopp dette temaet, i februar. Det blir vel litt varmere da, men vi kommer nok til å få bedre gaver enn de som skal gis ut i Warszawa før julen dette året.