Krigen mot det afghanske folket

Okkupasjonen av Afghanistan påfører det afghanske folket store lidelser og innebærer alvorlige brudd på folkeretten. 

Foto: Isafmedia

Hvorfor krig mot Afghanistan
Afghanere blir drept, fanget og torturert. Norge må av moralske grunner endre sin sikkerhetspolitikk.

Krigen mot Afghanistan var ”krigen mot terror”. USAs regjering holdt allerede 13. september 2001 Osama bin Laden og hans nettverk ansvarlig for terrorangrepene i USA to dager i forveien. Bin Laden oppholdt seg i Afghanistan. Afghanistans regjering, stigmatisert som taliban, ga ”trygg havn for terrorister”. Den 7. oktober 2011 angrep USA og Storbritannia Afghanistan.

FBI ettersøkte aldri bin Laden for terrorangrepet mot USA 11. september 2001, kun for bombeattentatene på USAs ambassader i Dar es Salaam og Nairobi.[1] Bin Laden sa derimot i en tale i 2006 at han stod bak attentatene 11. september 2001. [2]

Mens bin Ladens rolle er uklar, var det nasjonen Afghanistan og dets innbyggere som ble angrepet. Flykaprerne planla attentatene i Tyskland og USA. Den afghanske regjeringen var like fjern fra terrorangrepet som den tyske regjeringen.

Før 11. september 2001 presset USA Afghanistan for å få utlevert bin Laden. Siden bin Laden ikke skulle utleveres etter folkeretten fordi USA og Afghanistan ikke hadde utleveringsavtale, siden utlevering forbys dersom mottakerlandet ikke kan garantere rettferdig rettergang, jf. Genevekonvensjon III, art. 12, 3. ledd, og siden USA nektet å meddele bevisene for at bin Laden stod bak angrepet på de amerikanske ambassadene, stilte den afghanske regjeringen opplagte motkrav som sikret rettferdig rettergang.

Den afghanske regjeringen tilbød bin Laden prøvd for internasjonal domstol/voldgift, også FN-domstolen i Haag ble nevnt. USA rikket ikke og truet Afghanistan med krig dersom bin Laden ikke ble utlevert til USA.[3] Den amerikanske regjeringens utsending, Christina Rocca, forhandlet 2. august 2001 med Afghanistans ambassadør i Islamabad, Abdul Salam Zaeef. I følge Zaeef var Rocca kun opptatt av utlevering av bin Laden, brøt enhver diplomatkode og truet med krig i alt hun sa.[4] Dette var altså før 11. september 2001. Detaljerte planer om å angripe Afghanistan forelå president Bush allerede 9. september 2001.[5] Etter 11. september avviste USA ethvert tilbud om videre forhandling om å utlevere bin Laden.[6]

Samtidig var Enron i ferd med å gå i oppløsning. En redningsplanke var gassledninger gjennom Afghanistan. Det har vært hevdet at Rocca forhandlet med Zaeef om å få tilført gass fra Usbekistan og Turkmenistan til Enrons gassforedlingsfelt utenfor Dabhol i India. I 1996 hadde Enron sammen med General Electric og Bechtel investert omkring $ 3 milliarder i Dabhol-feltet. Samme år hadde Enron fått kontraktfestet gassutvinning av elleve felt i Usbekistan til $ 1,3 milliarder. Videre mente USA at Unocal Oil sammen med Delta Oil hadde fått rett til å bygge gassledningen fra Turkmenistan, som Enron skulle koble Usbekistan på, gjennom Afghanistan og til Pakistan.[7]

På den andre siden nevner verken Zaeef, Guardian eller BBC forhandlingene om gassrør som pågikk da krigstruslene ble framsatt. [8] Gassinteressene kan uansett ha preget USA, vitende om at Afghanistan betingelsesløst og på tvers av folkeretten ikke ville utlevere bin Laden. Målet kan ha vært å legitimere en krig snarere enn å få bin Laden utlevert. Tidligere hadde USA og bin Laden hver for seg samarbeidet med bosniamuslimen Alija Izetbegovic.[9]

Om Taliban og pashtunsk kultur
Taliban er de som studerer islam ved en slags «koran-skole». Vi i Vesten forbinder Taliban med Mulla Mohammad Omar Akhund og hans pashtunske bevegelse fra 1994. Pashtunere er det største folkeslaget i Afghanistan (45 %)[10], samt i provinsen Khyber Pakhtunkhwa i Pakistan og de pakistansk administrerte stammeområdene inntil Afghanistan – til sammen vel 30 millioner.

I over 300 år har pashtunerne regjert Afghanistan. Andre folkeslag ble tilsidesatt og samlet seg mot pashtunsk dominans. Da Taliban tok makten i Afghanistan, var det med motstand fra de andre folkegruppene, slik som tadsjikere (24 %) og Hazaras (12 %) og usbekere (9 %). [11] Pashtunere er i mindretall i nord. Derfor kom også det nordlige Afghanistan sist under Talibans kontroll. Derfor var Kandahar, og ikke Kabul, Talibans hovedstad.

Taliban er ikke et CIA-produkt, slik de fleste krigsherrene i Afghanistan var, snarere motstykket til disse.

Straks etter etableringen hadde Omars’ Taliban vellykkede væpnede aksjon mot ”arbeidsløse” krigsherrer som hadde gått over til kriminell virksomhet etter Sovjets tilbaketrekning. Taliban fikk en voldsom oppslutning over store deler av Afghanistan etter ha bekjempet en landeveisrøver som hadde kidnappet, voldtatt og drept jenter. Flere krigsherrer valgte etter det å tilslutte seg Taliban.[12]

Til forskjell fra sine pashtunske forgjengere innsatte Taliban-regjeringen 11 ikke-pashtunere som guvernører, deriblant også i provinser som var pashtun-dominert.[13]

Taliban-tilhengere deltar frivillig. Soldatene kriger uten lønn, men krever skatter av befolkningen i form av mat. Selv ikke ministrene i den afghanske regjeringen mottok lønn så sent som i 1997.[14] Når det gjelder kvinners rettigheter, skiller ikke Taliban seg ut i Afghanistan. Det er troverdig at mange jenteskoler ble stengt av økonomiske grunner, ikke fordi Taliban var mot jenteskoler. [15]

Kvinners stilling i Afghanistan har Vesten utnyttet for å rettferdiggjøre krigen i Afghanistan.[16] Taliban ble stigmatisert som versting uten at det er hold for dette.[17] Stoltenberg sa på turne i Afghanistan 17. mai 2010:

”Uten NATO-styrkene hadde demokratiet og de kreftene som slåss for det, tapt. Vi vet jo hva Taliban sto for, det så vi før; Den mest groteske undertrykking av kvinner, forbud mot at jenter skulle få gå på skole, og tilrettelegging for at terror ble organisert herfra.” [18]

Den norske regjeringen fikk et forklaringsproblem da president Karzai i mars 2009 signerte en lov for sjiamuslimer som forutsatte at kvinner måtte ha deres manns tillatelse til å jobbe, at kun menn har foreldrerett og at menn hadde rett til å frata deres kone underhold dersom hun ikke ville ha sex minst hver fjerde dag.[19]

Foruten en stigmatisering tapte Taliban kanskje mest i verdensopinionen på å sprenge to Buddha-statuer i Bamyan. Taliban gikk også hardt fram i Kabul mot det de oppfattet som umoral.

Pashtunere flest har like lite mot Taliban som Taliban-ideologien skiller seg fra pashtunsk skikk. Det er pasthunsk skikk å gå med burka. Dette har ikke Taliban funnet på. Likeledes det å følge kvinner utendørs. I mangel av lov og rett beskytter familiene sine egne. Det er ikke slik at kvinner blir dømt mens menn ikke blir det for sex før ekteskap. Begge blir dømt. Er det tvil om bevisets stilling vil dette først og fremst ramme mannen så lenge det er han som har oppsøkt kvinnens bosted. Det var ikke Taliban som eksekverte kvinnen på Kabul stadion – et videoklipp spredd kloden rundt for å desavuere Taliban. Det var familien til den drepte mannen som eksekverte kona i tråd med pashtunsk skikk. Videre, det er pashtunsk skikk å gi en forfulgt beskyttelse, uansett hva den forfulgte har gjort seg skyldig i. Dette var nok en legitim grunn i tillegg til de legale i å avstå utlevering av bin Laden.

Det fremste unntaket blant pashtunere er på mange måter pashtuneren Hamid Karzai. Hans far ble drept av Taliban-tilhengere, [20] senere også hans bror Ahmad Wali Karzai. USA og Hamid Karzai har holdt pashtunere på en armlengde avstand i det offisielle Afghanistan. Blant pashtunere som Karzai derimot beskyttet, var tre personer innblandet i narkotikahandelen i Afghanistan, tidligere minister Arif Nurzai, som var besvogret med nevnte Ahmed Wali Karzai, Wali Karzai selv og guvernør Sher Mohammed Akhunzada. Da disse måtte fratre sine poster på grunn av avsløringer omkring deres narkotikavirksomhet, fikk de andre viktige stillinger. [21]

Den mye leste forfatteren og Karzais venn, pakistaneren Ahmed Rashid, gjørs på å framstille Taliban negativt. [22] Derfor er Rashid en typisk kilde for vestlige lesere og forståsegpåere.

Når vi i Vesten fordømmer Taliban, fordømmer vi den gjennomsnittlig moralsk afghansk innbygger. Sympatier til Taliban kan være vanskelig å godta. En norsk skarpskytter: ”Vi må likevel ikke la oss forlede”.[23]

Når det offisielle Norge pretenderer at afghanere er under dobbel ild, altså også under ild fra Taliban, kan dette stedvis stemme, men det tas det ikke høyde for at en afghaner konfrontert med okkupasjonsmakten benekter sine affeksjoner til motstandsbevegelsen. Dette er illustrert på side 100 i boka Med mandat til å drepe som ikke har til hensikt å være kritisk til Norges krigføring. Afghanere, som nordmenn flest under andre verdenskrig, vrir seg unna okkupasjonsmaktens nærgående spørsmål og redder seg unna okkupantens maktgrep ved hjelp av dekkhistorier, slik som at de er under dobbelt ild hvis ISAF observerer Taliban i landsbyen. Nordmenn som har sullet seg inn i bildet som velgjørere i kampen mot det onde, går fem på.

Mens okkupasjonen av Afghanistan har pågått, er det ikke lenger pashtunere mot resten. Krigen har rammet hele folket. Talibanbevegelsen får på landsbygda jevnt over støtte hos alle sunnimuslimer i kampen mot okkupantene. Usbekere, tadsjikere og pashtunere finner lettere sammen.

På landsbygda har Taliban-inspirerte grupper kontroll. Kun disse gruppene klarer å håndheve lov og orden. Skal «retten fyldes», må det skje under talibans hurtigarbeidende shariadomstoler som dømmer på stedet. Majoriteten av det afghanske folket forholder seg til og foretrekker dette. Offisielle tjenestemenn har mistet folkets tillit. Folket vender seg i følge Aftenposten i økende grad ”til Talibans skyggemyndigheter for å løse sine problemer”. [24]

”Pariakasten” forblir den sjiamuslimske og mongoletniske folkegruppen Hazaras. I dem har USA og Iran, som i Irak, funnet en felles medspiller etter engelsk oppskrift fra 1880.[25] Til forskjell fra Irak er sjiamuslimene i Afghanistan få. Hazaras blir derfor tidvis redusert til nyttige idioter for agentvirksomhet eller gjort til ofre for skeptisisme fra den sunnimuslimske majoriteten.

Norges drap på sivile
Med tapt sak har Norge og våre allierte i realiteten bare okkupert de større byene i Afghanistan. Raid inn i landsbygda for å drive Taliban opp i fjellene, kanskje også drepe noen av dem, ender rett som det er med drap på barn og sivile voksne.[26] Talibanere er, som nevnt, sunnimuslimer. De er kledd som afghanere. De har våpen slik alle afghanere på landsbygda har. De er 100 % afghanere. Norske soldatene skiller ofte ikke stridende fra andre og holder seg gjerne på behørig avstand i strid. De vet ofte ikke hvem de skyter – bare at ”det rørte seg” – og forlater ikke sjelden slagmarken uten nærmere undersøkelser om de har drept eller hvem de har drept.[27]

Andre ganger vet de norske soldatene at de har drept sivile. Utad gjelder derimot et a priori grunnprinsipp om at Taliban ”bruker sivile som skjold” eller at alle drepte tilhører Taliban.[28]

Norske soldater kan ha drept flere enn 100 sivile. Anders Sømme Hammer dokumenterer hvordan norske myndigheter, inkludert militæret, ødelegger etterretteligheten om dette.[29] Dette medfører at vi får en stat i staten unntatt offentlighetens kontroll – dermed også utenfor Stortingets kontroll. Det er dekning for å hevde at vår utenriksminister og forsvarsminister lyver. [30] Løgnene medvirker til at krigen, dødeligheten og de menneskelige lidelsene i Afghanistan fortsetter.

Norges fanger
Norge skal angivelig ha fanget 100 ”terrorbakmenn” og overlevert dem til USA/Afghanistan.[31] ”Bakmenn”-statusen er basert på amerikansk eller norsk etterretning. Hammer dokumenterer at de fleste av de overleverte fangene ikke var ”terrorbakmenn”. [32]

Dette sammenfaller med at under 5 % av de skyldige holdt i torturleiren på Guantanamo får sin sak prøvd.[33] Det første USA satte opp av ”rettssaker” var et skue-spill, Enemy Compatant Status Tribunal Review Board, der forhørerne ble delt inn i tre grupper; forsvarere, dommere og aktorat – ingen var jurister. Det neste plottet var militærets årlige Administrativ Review Board hvor fangene antas a priori skyldige og verken får rettslig bistand eller vite hva de er anklaget for/skal forsvare seg mot. Mange av fangene har ”tilstått” under ekstrem tortur før de ble sendt til Guantanamo.[34] USA har alltid visst at de fleste fangene er uskyldige. [35]

I tillegg kommer de som tortureres i Kandahar, Bagram utenfor Kabul, i Pakistan og andre steder. Det er hit fangene først ble internert på vei til Guantanamo. Disse fangeleirene rapporteres som de verste. Flere dør på veien. Fangeleire i Pakistan er uoppdaget. Ingen vet hvor fangene blir bortført. Familien blir aldri underrettet. Enkelte har blitt sluppet ut og kan berette om dem. Flere dør og forsvinner, drept under tortur, eller etterpå og dumpet for å skjule tortur.[36]

Som medie-jippo har Guantanamo én leir med mye bedre forhold enn de andre leirene. Mange journalister, politikere og andre besøkende blir vist til leir nummer fire hvor de får filme og ta bilder, men ikke snakke til fangene.[37]

Det er sjelden bakmenn som det offisielle Norge og deres spesialsoldater tar til fange. Dusører flasker opp om dette, og lissom-talibanere overleveres til okkupantene av rivaliserende krefter innad i Afghanistan.[38] Dusørene innebærer også korrupsjon på den måten at også afghanske og pakistanske myndigheter hevder de har Taliban-fanger.[39] En del av fangene som Norge er med på å ta, vil nødvendigvis også være frittalende afghanere som ikke har gjort annet enn åpenlyst å fordømme vår tilstedeværelse i Afghanistan; lærere, imamer, eldre og andre intellektuelle. Badroz(z)aman Badr ble internert fordi han skrev satirisk om USA. Han slapp ut og skrevThe Broken Shackles of Guantanamo sammen med sin bror. Brødrene ble etter det internert på nytt. [40]

Etter at Ståle Eskeland slo fast at Norges overleveringer til USA og afghanske myndigheter var brudd på folkeretten og straffbart etter norsk rett, [41] hevder den norske regjeringen nå at norske soldater ikke lenger overleverer fanger til USA og afghanske myndigheter. Men selv om norske soldater står under afghansk eller amerikansk kommando, eller lar disse ta hånd om fangene umiddelbart, er dette like fullt medvirkning til tortur.[42]

Norge utenfor Afghanistan
Invasjonen av Afghanistan var i strid med folkeretten, og Norges deltakelse i krigen brøt med vår Grunnlov. [43] Den pågående okkupasjonen av Afghanistan medfører alvorlige brudd på folkeretten og store lidelser for det afghanske folket. Det gjelder å stoppe.

Argumentet mot tilbaketrekning har vært borgerkrig og tilbakefall til situasjonen før invasjonen. Støre stod fast på at tilbaketrekningen ikke skulle skje før 2014. Afghanistan måtte stabiliseres.[44]

Dette er ”den hvite manns byrde”. Afghanere klarer seg ikke selv. Støre og Faremo tok til munnhellet om at ”når det kommer til stykket, må afghanerne selv å [sic.] løse egne konflikter”. Men altså, ”vi må stå ved Afghanistan også etter 2014”. ”Forutsetningen er at midlene vi bidrar med når avtalt mål” – la ministrene til.[45]

Dersom afghanerne finner ”sin afghanske vei mot forsoning (…) gjennom en inkluderende politisk prosess” og slik bringer Taliban til makten igjen, vil Støre og Faremos forutsetning om «avtalt mål» for tilbaketrekning ikke være oppfylt.

Noen full form for uttrekning blir det neppe. En umiddelbar og fullstendig uttrekning vil synliggjøre meningsløsheten i massedrapene, torturen og narkotikaproduksjonen som krigen og okkupasjonen har medført. En slik synliggjøring vil være uønsket – av vår regjering. Vi vil i stedet fôre penger inn i et sikkerhetssystem for å opprettholde et destabilisert Afghanistan.

Det er ikke Eide, Støre og Stoltenberg eller dets forgjengere vi skal beskytte. Norsk tilstedeværelse i Afghanistan har parallellen til en alkoholisert far som slår sine barn, men forsetter å drikke og kreve retten til å være i hjemmet for å rette opp egne feil. I et slikt tilfelle vil vi først skille far og barn. Dersom faren overvinner alkoholmisbruket, kan han få gjenopprette kontakten med barna dersom barna godtar dette.

Norge likedan. Det beste Norge kan gjøre for afghanere er full, umiddelbar og uforbeholden uttrekning av Afghanistan. Velmenende ord om å bli er like lite troverdig som alkoholikerens lovnader om bot og bedring uten å oppsøke profesjonell hjelp. Som faren må Norge øyeblikkelig bli fratatt retten til å operere i Afghanistan.

Veien videre for Norge er å demonstrere det afghanske folkets fulle frihet til å gjenopprette egen nasjon. Det er denne muligheten vi har til å uttrykke respekt. Enhver velmenende handling vil, på grunn av fortiden, være krenkende. Vi skal ikke lenger tiltro oss å ha verdier verdt å eksportere til det afghanske folket, like lite som den alkoholiserte faren skal få flere forsøk uten behandling. Respekt innebærer friheten for afghanere til å bli talibanisert dersom det er det de vil. Størst frihet til selvstendige valg gir minst dødelighet.

Vi må feie for egen dør. Å feie for egen dør er umiddelbar og full uttrekning fra Afghanistan – og be om unnskyldning overfor det afghanske folket.

Dersom Afghanistan skal være så heldig å bli kvitt oss, ligger veien åpen for å presse våre allierte til å følge vårt eksempel om full, umiddelbar og uforbeholden uttrekning. I særdeleshet må vi presse USA fra videre dronebombing. All militær støtte til marionettstyret ødelegger afghanernes frie valg, utsetter friheten og forlenger lidelsene.

Norge må etter at Karzai har falt, gi Afghanistan full kompensasjon for krigen, uten vilkår og uten omregning til hvor mye et afghansk liv er verdt i afghansk valuta.

Liste over bøker/vitenskapelige artikler (URL i sluttnoter)

• Major H.W. Bellew The Races of Afghanistan: Being a Brief Account of the Principal Nations Inhabiting that Country 1880
• William Blum Killing Hope: US Military and CIA Interventions Since World War II 2003
• Ståle Eskeland De mest alvorlige forbrytelser 2011
• Anders Sømme Hammer Drømmekrigen: Hjerter og sinn i Afghanistan og Norge 2010
• Kagge forlag Med mandat til å drepe 2011
• Bruce Lawrence (red.) Budskap til verden: Osama Bin Ladens brev og taler 2007
• S. Iftikhar Murshed Afghanistan: The Taliban Years 2006
• Ahmed Rashid Taliban: Militant Islam, Oil & Fundamentalism in Central Asia 2000
• Ahmed Rashid Descent into Chaos: The U.S. and the Disaster in Pakistan, Afghanistan and Central Asia 2010
• Jens Ole Rytter ”Terrorbekæmpelse og menneskerettigheder. Danmarks rolle som USA’s koalitionspartner i Afghanistan-krigen” Retfærd
• 2008/3
• Abdul Salam Zaeef My Life with the Taliban 2010