Foto: Eirik Newth

I en ny serie flytter åtte mennesker med ulik bakgrunn sammen for å diskutere integrering og mangfold. Selv er jeg lei spørsmålet om hvem som er norsk.

 

Som aktiv nettdebattant i spørsmål om fremmedfrykt, religion og integrering, er jeg egentlig lei av spørsmålet om hvem som er norsk eller ikke. Jeg synes det tar fokuset bort fra viktigere spørsmål, som hvordan vi skal få et mangfoldig samfunn til å fungere i størst mulig grad. Men det er tydelig at spørsmålet om hva eller hvem som er norsk, er noe som opptar en del mennesker. Derfor ble jeg både glad og interessert da jeg skjønte at NRK sin nye realityserie «Norsk nok?», som først ble sendt 22:20 tirsdag denne uka, i stor grad berørte disse problemstillingene.

 

Identitetskrisen

Det er nok flere grunner til at disse spørsmålene opptar oss. Den eldre generasjonen av etniske nordmenn har opplevd at samfunnet har forandret seg til noe annet enn det de er vant til da de var unge, og mange unge med minoritetsbakgrunn opplever en identitetskrise som delvis er et resultat av at de ikke kjenner til noe annet enn det norske samfunnet, samtidig som de opplever å bli omtalt som «ungdom med fremmedkulturell bakgrunn» eller spurt hvilket land de er fra. Noen ganger må de svare: «Jeg er fra Norge, men besteforeldrene mine kom hit fra Pakistan på 70-tallet». De opplever med andre ord at de ikke blir sett på som «helt norske», uansett hvor lenge de har bodd her og hvor godt norsk de snakker. Personlig har jeg gitt opp å vurdere hvor norsk jeg egentlig er.

Norge og norsk kultur har alltid vært i forandring, men spesielt de siste 30 årene har det norske samfunnet i større grad blitt fylt med mennesker og kulturelle elementer fra ikke-vestlige land som tydeligere skiller seg fra det som har vært situasjonen før. Mange nordmenn og «nye landsmenn», som de populært kalles, har ingen erfaring med, eller kunnskap om, hvordan man skal håndtere dette på en best mulig måte. Noen av reaksjonene som kan oppstå er skepsis, frykt, fordommer og misoppfatninger, som igjen kan føre til en økende grad av splittelser og konflikter. Det kan være lett å generalisere om hverandre, til tross for at logikken tilsier at de ulike gruppene består av unike individer. Man mangler tilstrekkelig kunnskap om hverandre.

 

Samfunnsdebatt blir realityserie

I programbeskrivelsen til «Norsk nok?» står det: «Åtte nordmenn – fire «gamle» og fire «nye» – flytter sammen i et hus. Ulik bakgrunn og tro under samme tak. Kan de bli enige om hvordan vi bør leve sammen, og hva vil det si å være norsk i dag?». Første episoden i serien gjenspeiler mye av det jeg har sett i debattene jeg har deltatt i på nettet. Det er mange av de samme spørsmålene som dukker opp, og som vanlig utvikler samtalene seg til å i stor grad handle om islam, om man kan spise halalkjøtt, drikke alkohol eller om kvinner kan bære hijab i politiet. Men det er en sentral forskjell: Denne gangen kan man også smile til hverandre, le, bruke kroppsspråk og se hverandre inn i øynene.

To av deltakerne er Mona Hellund-Angerer, en blond kvinne med blå øyne fra Oslos beste vestkant, og Rama Jama, en alenemor som kom til Norge som flyktning fra Somalia da hun var 15 år. I en kronikk i NRK Ytring skriver Rama at hun til tross for noe usikkerhet omkring reaksjonene fra det somalske miljøet, følte hun at det var viktig å delta i denne TV-serien: «Det er så mye negativt om somaliere som gruppe i media, jeg følte på et tungt ansvar for å gi en bedre fremstilling av min gruppe. Det er ikke slik at alle somaliere sitter hjemme, uten ambisjoner. Det er mange som meg, mange som ønsker å skaffe seg en utdannelse, og som ønsker å bidra i samfunnet».

I en artikkel på NRK sine nettsider blir de to kvinnene intervjuet. Her innrømmer begge damene at de hadde fordommer mot hverandre i begynnelsen, men at de etterhvert åpnet seg for hverandre og fant ut at de også har mye til felles: «Vi er begge mødre. Begge har blitt skilt. Livet har ikke alltid vært så enkelt for noen av oss», forteller Mona. Rama uttryker også at de begge er typen som er ærlige og som sier det de mener, noe hun verdsetter. I den første episoden av serien får vi inntrykk av at Mona er skeptisk og kritisk til hijab, noe som Rama selv bærer, men i artikkelen til NRK sier hun: «Jeg anså hijaben som påtvunget av menn. Nå har jeg lært at Rama har valgt det selv. Jeg har lært meg å ikke fokusere så mye på hijaben. Se heller folk i øynene, se om de er glade individer. Det er det viktige».

 

Veien videre

Kan denne serien hjelpe oss videre? Kanskje. Serien kan gi oss innsikt i hva som skjer når vi ikke bare snakker om hverandre, men også med hverandre. Å kjempe for et monokulturelt Norge er en tapt kamp. Vi må akseptere menneskers individuelle rett til å tolke sin egen identitet, og at dette vil føre til mangfold. Vi bør heller satse på at dialog, refleksjon og opplysning kan hjelpe oss til å løse utfordringene som mangfoldet kan føre til. I dag er vi mer forskjellige, og ikke like redde for å skille oss ut, som det vi kanskje var på 1950-tallet. Allikevel er det å skille seg ut noe som ofte kan føre til at man blir stemplet, fremmedgjort og satt i bås.

Da jeg var barn, hadde jeg en far som jobbet i Den norske kirke. Jeg ble automatisk stemplet som religiøs og lite kul av folk som ikke en gang kjente meg, eller i det hele tatt hadde spurt meg om hva jeg egentlig trodde eller mente. Den gangen hadde jeg en muslimsk venninne som forsvarte meg, og som sa til disse barna at jeg egentlig var kul, men at de bare ikke kjente meg. I dag ønsker jeg selv å jobbe mot fordommer mot andre mennesker som kun er basert på at de har en annen religion eller kulturell bakgrunn.

På Facebook har jeg administrativt ansvar for en gruppe som vi kaller «Samhold i mangfold», hvor formålet er å danne en felles arena for oss i Norge som ønsker å støtte og praktisere konseptet der. Vi fikk 500 medlemmer den 28. august i år, akkurat 50 år siden Martin Luther King holdt den berømte talen «I Have a Dream». Teksten på forsidebildet til gruppa er inspirert av denne talen og konseptet vårt er inspirert av både han og Mahatma Gandhi sin filosofi om å blant annet «være den forandringen man ønsker å se i verden» og å overvinne det «onde» med det «gode». Som samfunnsborgere har vi alle et ansvar. Brobygging og integrering må gå to veier. Hvis ikke alle involverte parter er åpne og imøtekommende, går det ikke. På slutten av den første episoden av «Norsk nok?» uttrykker Rama Jama at hun gjerne vil integreres, men at hun er avhengig av nordmenn for å klare dette. Hvem ellers skal lære henne om norsk kultur?

 

 

Ut av komfortsonen

Vi mennesker har lett for å holde oss til det vi kjenner fra før, i miljøer der vi føler oss trygge og forstått. Vi kan føle ubehag i situasjoner og miljøer der vi føler oss fremmede. Men segregering og fremmedfrykt, enten det er fra den ene eller andre kanten, er ikke en utvikling som er gunstig hvis vi skal skape et mangfoldig samfunn som fungerer best mulig for oss og de neste generasjonene.

Utvikling skjer gjerne utenfor komfortsonen, og man må ofte utfordre seg selv for å oppnå fremskritt. Derfor synes jeg at NRK sitt eksperiment i denne realityserien er høyst aktuelt og viktig. Vi trenger å bli flinkere til å se hverandre inn i øynene, snakke med hverandre og prøve å forstå. Det er ikke spørsmålet om vi er norske nok som er viktig, men hvordan vi som medlemmer av det norske samfunnet kan bidra til at mangfoldet i samfunnet fungerer på best mulig måte.

Irmelin Wenzel er adjunkt, hobbykunstner og driver facebookgruppa Samhold i mangfold.