Den kjente forfatteren Cecilia Samartin er en populær kritiker av dagens Cuba, men hun er ikke noe førstehåndsvitne til utviklingen i øystaten.
Cecilia Samartin – født 1961 i Havanna, Cuba og bosatt nær San Francisco, USA – er for øyeblikket den mestselgende skjønnlitterære forfatteren på det norske bokmarkedet.
Hennes besøk til Norge – sist i anledning utgivelsen av den norskspråklige utgaven av romanen Doña María i september 2012, en bok dedisert til den cubanske opposisjonsgruppen Kvinner i hvitt – har ikke gått påaktet hen. Juritzen Forlag, som gir ut Samartin i Norge, har vært aktive med å promotere bøkene hennes både på nasjonalt og lokalt plan, og forfatteren trekker store forsamlinger når hun besøker lokale biblioteker, kulturinstitusjoner, og så videre. Medias interesse er også stor, og kan kvantifiseres. Da jeg 11. september 2012 matet medieovervåkningstjenesten Retriever med søkestrengen «Cecilia Samartin», uten å innskrenke søket på noen måte, fikk jeg 863 treff i retur. Nesten alle disse treffene peker til avisoppslag fra perioden 2009-2012. Selv om de fleste av oppslagene bare inneholder korte henvisninger til forfatteren, må tallet ansees som høyt. Da jeg skrev «Wendy Guerra» i søkefeltet – det er navnet på en cubansk forfatter bosatt på Cuba, som har fått to romaner publisert ganger på norsk i den senere tid – fikk jeg til sammenlikning bare 33 treff.
Påvirker opinionen
Samartin er kanskje den enkeltpersonen som når ut til flest med sine meninger om Cuba i norske medier. Det virker rimelig å anta at hun har betydelig påvirkningskraft.
Jeg fikk selv en slags bekreftelse på denne antakelsen da jeg presenterte min egen bok Det nye Cuba: Reisefortellinger (Manifest, 2012) tidligere i år. I den forbindelse møtte jeg hundrevis av personer med interesse for cubansk samfunn. Mange av dem viste til Samartin, gjerne når cubansk politikk eller levekårene i landet var tema. Dette er ikke så rart, da forfatteren ofte uttaler seg om disse temaene i norske medier. Det ble tydelig gjennom disse samtalene at forfatteren ble sett på av mange som et førstehåndsvitne til leveforholdene i landet, selv om hun ikke har besøkt dette siden hun ble tatt med til USA som baby i 1960. Denne misforståelsen kan delvis bero på villedende markedsføring fra hennes forelegger i Norge, noe jeg vil komme tilbake til.
Et utvalg artikler
Så hvordan fremstiller egentlig Cecilia Samartin livet på Cuba i sin kontakt med norske medier?
Jeg brukte den tidligere nevnte medieovervåkningstjenesten Retriever med henblikk på å finne oppslag hvor Samartins synspunkter kommer frem. For å gjøre datamengden noe mer håndterlig valgte jeg å avgrense søket til
a) Aviskategorien «rikspresse».
b) Tidsperioden 1. september 2011 til 30. september 2012, altså de siste tolv måneder.
c) Artikler som inneholder henvisninger både til forfatterens navn og ordet Cuba (jeg benyttet søkestrengen ‘«Cecilia Samartin» AND Cuba’).
Jeg fikk da nitten (19) treff. Blant disse fjernet jeg kortere nyhetsoppslag, artikler og leserbrev hvor Samartins meninger om Cuba i liten eller ingen grad kommer til syne. Dette gav meg et utvalg på til sammen syv (7) oppslag – ett handler imidlertid mest om forfatterens personlige religiøse tro og tar i liten grad for seg situasjonen på Cuba («Forfatter Cecilia Samartin», Vårt Land). De syv tekstene er alle artikler, intervjuer eller kronikker hvor forfatteren slipper til med sitt eget syn, noen har hun forfattet selv og andre steder er hun intervjuperson. Som tilleggsmateriale har jeg også sett på en interaktiv samtale, organisert av Verdens Gang, hvor avisens lesere selv fikk stille spørsmål til forfatteren. Dette fordi hun her blir utfordret til å konkretisere noen av sine synspunkter.
Jeg vil understreke at formålet mitt ikke er å vurdere eller kommentere Samartins romaner, men å se nærmere på hvordan hun beskriver Cuba i pressen. I skjønnlitteraturen er det rom for å skape et eget univers, som ikke nødvendigvis likner vårt eget. Vi har andre forventninger til sannhetsgehalten i opplysningene som fremkommer i en artikkel, et intervju eller en kronikk.
Samartins forhold til Cuba
Verken Samartins offisielle nettsted eller sidene til hennes utgiver i Norge oppgir nøyaktig når forfatteren forlot Cuba. Det offisielle nettstedet sier bare at «Cecilia Samartin ble født i Havanna midt under Fidel Castros revolusjon. Hun vokste opp i Los Angeles som en fullstendig tokulturell, tospråklig amerikaner.» Det norske forlaget Juritzen oppgir i deres offisielle presentasjon av forfatteren av «Cecilia Samartin ble født på Cuba midt under revolusjonen i 1961. Hun flyktet til USA og bor nå sammen med sin ektemann og to katter i Pasadena utenfor Los Angeles» (Juritzen forlag).
I en artikkel publisert i Dagbladet står det imidlertid at hennes foreldre tok henne med seg da de forlot Cuba, på et tidspunkt hvor den blivende forfatteren var bare 9 måneder gammel («Lykkejegeren», 3. september 2011). Selv om dette på ingen måte begrenser hennes rett til å mene noe om sitt fødeland, fremstår det som spekulativt av forlaget å fremstille forfatteren som en person som aktivt «flyktet» fra Cuba. Her impliseres det at hun var langt eldre da hun forlot landet. En leder leseren til å tro at Samartin har en langt mer intim kjennskap til samfunnsforholdene på Cuba etter revolusjonen i 1959 enn hun faktisk har.
Om den økonomiske situasjonen på Cuba
Selv om det er viktig å understreke Samartin ofte uttaler seg om «ikke-politiske» emner når hun blir intervjuet, som kjærlighet, religion, skriving eller hennes personlige liv, bruker hun også kontakten sin med media til å uttale seg om politiske og sosiale spørsmål.
I et tilfelle beskriver hun for eksempel Cuba under Fulgencio Batistas diktatur (1952-1959) som et «vellykket land» med hensyn til økonomisk utvikling: «Cuba var et av Latin-Amerikas økonomisk sett mest vellykkede land, med en massiv, fremgangsrik middelklasse. Det var presidenten, Fulgencio Batista, alle hatet, bortsett fra en liten overklasse. Derfor fikk Castro, som på den tiden var en slags sosialdemokrat, så stor oppslutning i folket». Hun fortsetter: «Men nå er han mest opptatt av å holde på makten, partiet har mistet kontakten med folket og deres behov, Cuba er et tredjeverden-land og folk er lutfattige». («Cecilia Samartin drømmer om et fritt Cuba», Aftenposten, 9. september 2012).
Det er flere elementer som kunne fortjene en nærmere analyse her, jeg vil imidlertid bare knytte noen kommentarer til de som jeg oppfatter som de viktigste.
Utsagnet om at Cuba hadde en relativt høy grad av økonomisk utvikling på 1950-tallet, i det minste sammenliknet med andre latinamerikanske land, blir ofte repetert av Miami-baserte media og også av enkelte akademikere som tilhører den cubanske diasporaen (cubanere i utlandet eller eksilcubanere) som historiker Rafael Rojas. Men å vurdere et lands økonomiske suksess beror selvsagt på hvilke kriterier som blir lagt til grunn.
Uten å gå inn i noen omfattende diskusjon om utvikling og velstand på Cuba før 1959 – det er et stort tema – vil jeg anføre at det synes å være en bred konsensus blant forskere om at det var en svært ujevn fordeling av rikdommen før revolusjonen. Samartin nevner ikke denne skjevfordelingen i en eneste av artiklene i utvalget. Også cubanske kilder fra samtiden, som folketellingen av 1953 eller undersøkelser gjort av Det nasjonale rådet for økonomi i perioden 1956-1958, samt studier gjort av Nasjonalbanken, tegner et grelt bilde av høy arbeidsledighet og lønninger som ikke kunne dekke de mest grunnleggende behov. Folketellingen i 1953 viser for eksempel at 41,7 % av cubanerne bosatt i rurale strøk var analfabeter. En organisasjon kalt Katolsk studentgruppe (Asociación Católica Universitaria) gjorde en meningsmåling på landsbygden i 1957 som viste at bare 11% av familiene drakk melk, 4% spiste kjøtt regelmessig, 2% egg og 1% fisk. Elektrifiseringsgraden på landsbygden var svært lav, de fleste bodde i hus med jordgulv og hadde ikke tilfredsstillende sanitære forhold i boligene sine. Nær halvparten av den rurale befolkningen hadde i følge denne undersøkelsen ikke gått på skole.[1] Den cubanske journalisten Oscar Pino Santos gjorde seg bemerket på slutten av femtitallet med en serie reportasjer om den ekstreme underutviklingen i det rurale Cuba, problemer som må ha fremstått som fremmede for mesteparten av middelklassen og eliten i Havanna.
Men i følge Samartins oppfatning, har landet blitt del av den tredje verden etter 1959, som om en ikke var et utviklingsland før revolusjonen, med sin monokultur og eksportbaserte økonomi, og stor grad av avhengighet av USA. Folk har blitt «svært fattige», i følge Samartin. Med norske øyne er Cuba et fattig land og det er ingen tvil om at de fleste cubanere lider under økonomiske problemer i ulik grad, at lønningene ikke er tilstrekkelige, men igjen blir det for enkelt å legge hele ansvaret for dette på én person eller en bestemt utviklingsmodell. Her er det en rekke faktorer som spiller inn. De fleste av utviklingsproblemene som Cuba har slitt og sliter med, deles for øvrig av andre latinamerikanske land, og noen engang rike land i denne delen av verden sakket akterut under andre halvdel av det forrige århundre uten å noen gang har innført «kommunisme».
Men la oss holde oss til Cuba. Samartin overser/underslår en rekke velferdsordninger og sosiale goder som har blitt til etter revolusjonen i 1959, for eksempel har en: Mathjelp til alle borgere gjennom la libreta [2] og los comedores sociales[3]; gratis helsestell og utdanning; en sosial boligpolitikk (boligmangel er fortsatt et problem, men denne politikken har vært medvirkende til at Cuba i dag er det eneste landet i Latin-Amerika uten gatebarn); sterkt subsidiert elektrisitet for husholdninger med lavt forbruk (97 % av befolkningen har innlagt strøm, et høyt tall for et utviklingsland og et av de høyeste i Latin-Amerika); sterkt subsidiert tilgang til et utvalg kulturtilbud (kino, teater, konserter, osv.); en høy grad av offentlig sikkerhet (lite vold i forhold til nabolandene) og et sivilforsvar som sørger for at langt færre liv pleier å gå tapt i forbindelse med naturkatastrofer enn i nabolandene, USA inkludert. Cuba har lavest barnedødelighet, og høyest levealder sammen med Chile i Latin-Amerika – 78 år.
Forfatteren repeterer og utdyper sine påstander i det tidligere nevnte interaktive intervjuet med lesere av Verdens Gang hvor hun skriver at før revolusjonen «(…) hadde Cuba en av de høyeste gradene av alfabetisering og en av de beste legedekningene i Latin-Amerika. Det er nå det fattigste landet i Latin-Amerika, bare Haiti er fattigere, med en av de verste problemene med prostitusjon i verden, langt verre enn før revolusjonen. Og selv om det er mange leger, finnes ingen medisiner de kan utskrive, og bare eliten har tilgang til virkelig anstendig helsestell» (“Suksessforfatteren svarer deg!”, vg.no).
Påstanden om at de fleste cubanere i dag er “ekstremt fattige” er høyst diskutabel. Hvordan hun har kommet frem til at Cuba er det nest fattigste landet i Latin-Amerika etter Haiti er uklart, jeg kan ikke finne noen seriøse undersøkelser som understøtter denne påstanden. Måling av fattigdom er et komplisert felt, men det er åpenbart et sterkere sosialt sikkerhetsnett på Cuba i dag enn før 1959, og ekstrem fattigdom (uttrykk for dette kan f.eks. være hjemløshet, underernæring) er ikke vanlig på Cuba, noe en rekke FN-undersøkelser understreker.
Selv om verken ekstrem fattigdom eller ekstrem rikdom er vanlig, er det imidlertid riktig at det finnes betydelige inntektsforskjeller. I følge nyhetsbyrået Reuters hadde cirka 60% av den cubanske befolkningen inntekter i såkalte konvertible pesos (CUC) i 2008, i tillegg til det de måtte ha av inntekter i cubanske pesos (CUP). Dobbeltvalutasystemet har vi ikke tid til å gå inn på her. I denne omgang holder det å slå fast at de fleste cubanere har inntekter utover det de eventuelt måtte motta av lønn eller pensjon fra staten. Det kan være snakk om pengeoverføringer fra slekt og venner i utlandet, inntekter fra selvstendig næringsdrift eller arbeid i turismesektoren, såkalte «stimuli» som utbetales i tillegg til lønn i visse statsbedrifter og i bedrifter med utenlandsk kapital, gjennom nasking på jobben som beklageligvis er svært utbredt, etc.) En får et feilaktig bilde av levestandarden på Cuba dersom en bare ser på lønningene eller pensjonene folk mottar, noe en kan mistenke Samartin for å gjøre, med bakgrunn i bildet hun tegner av levekårene. Lønnsinntektene utgjør i realiteten bare en liten del av pengene mange, kanskje de fleste, familier disponerer.[4]
Det skal bemerkes at Cuba har vært under handelsblokade i over femti år, en politikk som tvang landet til å konsentrere nesten all sin handel med den Sovjet-dominerte handelsblokken Comecon frem til tidlig 1990-tall, med dramatiske følger når dette handelssamarbeidet brøt sammen. Blokaden gjør det fortsatt dyrt, komplisert og i en del tilfeller umulig å ha økonomisk samkvem ikke bare med amerikanske selskaper, men også med selskaper i tredjeland. (Forf. bemerkning: Så sent som i juli 2013 ble en italiensk bank, Intesa SanPaolo, og et amerikansk reisebyrå, AETRSC, bøtelagt av U.S. Treasury Department med henholdvis 3 og 5 millioner dollar fordi de skal ha brutt blokaden). I medieoppslagene jeg har gått gjennom, nevner Cecilia Samartin aldri de amerikanske sanksjonene. I motsetning til enkelte kritikere av den cubanske regjeringen, som gjerne nevner denne utpressingspolitikken, men hevder at den ikke er den viktigste årsaken til de økonomiske vanskelighetene cubanske borgere står overfor, velger Samartin enkelt og greit å late som den ikke eksisterer.
Om sivile og politiske rettigheter
Når det gjelder den politiske situasjonen, beskriver forfatteren i intervjuet med VG-leserne igjen et land som har stått stille eller har gått baklengs det siste halve århundret. Hun skriver at: «Den nåværende politiske situasjonen på Cuba er ikke så forskjellig fra slik den var for femti år siden på begynnelsen av revolusjonen (…)», og sier videre at «den eneste forskjellen er at det cubanske folkets moral har ‘mottatt harde slag’ og at de er mer demoraliserte enn noensinne (ibid.) I en av kronikkene i tekstutvalget, sier hun at Cuba har opplevd «et halvt århundre med tyranni» («Frigjør Cuba med fredsprisen», Aftenposten Morgen, 25.02.2012), en kommentar som kan leses som at Batista-regimet – som har blitt anklaget for rundt 20.000 politiske drap – ikke var tyrannisk, eller i det minste ikke like ille som regimet som fulgte.
I samme kronikk forsvarer hun organisasjonen Kvinner i hvitt, som åpent mottar støtte fra amerikanske myndigheter, og som «(…) har måttet tåle verbal utskjelling, juling, både offentlig og privat, fengsling, avhør, rasering av hjemmene sine og mange grove og brutale overgrep» (Aftenposten Morgen, 25.02.2012). I teksten viser hun også til fengslingen og behandlingen av antiabortaktivisten og systemmotstanderen Oscar Biscet har blitt utsatt for. Biscet synes å tilhøre en både radikal og marginal del av cubansk opposisjon som er tilhengere av amerikansk utenrikspolitikk og blokaden, og da han fikk uttale seg overfor USAs kongress kom han med uttalelser som lett kan oppfattes som en oppfordring til å invadere Cuba, når han sier at supermakten bør gjennomføre en liknende politikk på Cuba som den gjorde på Balkan. («Medios tapan…», Cubainformación.tv).
Behandlingen av de nevnte opposisjonelle samfunnsborgerne er helt uakseptabel – i det minste noen av Samartins påstander synes i dette konkrete tilfellet å være verifiserbare – uavhengig av hva disse personene står for og hvem de allierer seg med.
Det blir dessuten vanskelig å danne seg et helhetlig bilde av Cuba og hvordan mange cubanere tenker om en ikke også kjenner til de overgrep som USA har begått mot cubanerne. Flere av disse er svært grove, men synes ikke å være av interesse for Samartin. Noen eksempler: Tidligere gjennomførte eller la supermakten til rette for terrorangrep, senkning av handelsskip, attentater, til og med et invasjonsforsøk ledet av eksilcubanere; fortsatt finnes blokaden som i følge USAs egne, tidligere hemmelighetsstemplede dokumenter, har som formål å «nekte Cuba penger og forsyninger, å redusere landets finansielle ressurser og reallønninger, skape sult, desperasjon og velte regjeringen».
Men helt uavhengig av dette er Samartins beskrivelse av den politiske situasjonen på Cuba lite dekkende. Hun fremstiller f.eks. Kvinner i hvitt som de eneste som utøver offentlig samfunnskritikk. «De som ikke gir sin urokkelige støtte til regjeringen og alt den foretar seg, samme hvor idiotisk og planløst det er, lever i fare», skriver hun (Aftenposten, 25.02.2012).
Noen personlige observasjoner: Jeg arbeidet på Cuba for et norsk, privat studiesenter mellom 2007 og 2009, og har også hatt en rekke andre besøk til landet som ryggsekkturist, student og journalist. Under alle besøkene har jeg vært vitne til kritikk av situasjonen i landet på mer eller mindre daglig basis, innimellom både høylytt og svært krass. Mye av denne kritikken er «innenfor systemet», det vil si at en tar til orde for endringer uten å ta til orde for noen større omveltning av samfunnet, men det er også vanlig å høre kritikk som rettes direkte mot landets ledelse eller mot systemet som sådan. Jeg har samtalt uformelt med (antakelig) tusenvis av cubanere om politikk og sosiale forhold, og like mange meninger om situasjonen i landet. Av de som ikke støtter systemet, handler også mange deretter, f.eks. ved å la være å delta i den lokale Komitéen for forsvar av revolusjonen (CDR) i sitt nabolag. Rundt 10-15 % prosent velger å enten ikke delta ved valg eller å stemme blankt / annullere stemmeseddelen.
Bortsett fra et tilfelle, som fikk internasjonal medieoppmerksomhet – Cubas mest omtalte grafittiartist som ble anholdt i mer enn tre døgn – hørte jeg aldri at venner, bekjente eller kontakter opplevde represalier på grunn av deres holdning overfor regjeringen. Det betyr ikke at det ikke forekommer, men det synes ikke å være regelen, og er kanskje snarere unntaket. Med fare for å fornærme noen: Min erfaring er at det kan være vanskelig å stoppe munnen på en cubaner som har noe på hjertet. Samfunnskritikk hører man i gaten, på bussen, i butikken, på jobben. En har åpne debatter på universitetene og andre steder, hvor takhøyden pleier å være stor. I en landsdekkende debatt om kommunistpartiets retningslinjer for den aktuelle femårsperioden, deltok millioner av cubanere, også erklærte opposisjonelle.
Selv om de viktigste mediene er underlagt politisk kontroll, finnes også noen uavhengige: Den katolske kirken skal ha tilsammen et sekstitalls publikasjoner som cubanere kan abonnere på eller kjøpe i kirken, de fleste tar til orde for politisk og sosial dialog og erkjenner at systemet på Cuba har gode sider, men i de mer radikale kan man finne overskrifter som «Sosialismen perverterer menneskets sjel». Også publikasjoner med statlig distribusjon som man kan finne i en hvilken som helst bokhandler – f.eks. La Gaceta, Revolución y Cultura, Temas, La Jiribilla, Casa og andre – inntar ofte en kritisk posisjon. I tillegg til de trykte mediene finnes rundt tusen bloggere, og de lar seg ikke alltid dele inn bare i opposisjonelle og de som støtter myndighetene (grensene er mer utflytende).
De siste årene har en hatt filmer som f.eks. Havanastation som utforsker klasseskiller i det cubanske samfunnet; Chamaco som tar for seg mannlig prostitusjon på øya, eller Juan of the Dead, som fremstiller cubanerne som en nasjon av levende døde (og inneholder en rekke former for skarp kritikk av levekårene i dagens Cuba). Disse har alle fått omfattende pressedekning og blir vist på de største kinoene.
Dette er eksempler på kritiske ytringer og meningsutvekslinger som finner sted i det cubanske samfunnet – fortsatt med visse tabuer, men det er stadig færre av disse.
Poenget mitt her er altså ikke å unnskylde demokratiske mangler ved det cubanske samfunnet, men å vise hvor ensidig, overdreven og villedende Samartins fremstilling er. Dersom påstanden hennes i Aftenposten var dekkende ville omtrent alle cubanere leve under fare, også mange av de personene som får publisert sine meninger hver fredag i kommunistpartiets avis Granma, eller en rekke av mine venner som med jevne mellomrom publiserer kritiske kommentarer om regjeringens politikk på Facebook. De cubanske mediene er kontrollerte og organisasjonsfriheten er begrenset, men alle som har vært på Cuba i senere år og har snakket med folk, vet at befolkningen er både kritisk og frittalende. Dette gjelder ikke minst i Havanna. I Samartins fremstilling finnes ikke denne offentlige debatten og kritikken.
Andre problematiske påstander
I artikkelmaterialet finnes også en kronikk titulert «Et liv viet til sannheten» (Dagsavisen, 08.09.2012) om dissidenten Oswaldo Payá, som døde sommeren 2012 i forbindelse med at bilen han satt i gled av veien. En rekke internasjonale medier presenterte umiddelbart en teori om at Payás bil kan ha blitt skjøvet av veien av en bil som tilhører sikkerhetstjenesten. I motsetning til disse mediene, går imidlertid Samartin mye lengre og aksepterer påstanden som sann, samtidig som hun siterer vitner som skal ha sett en annen bil som skjøv Payás kjøretøy av veien. Hun sier også at falske trafikkulykker er en av strategiene regjeringen bruker for å eliminere kritiske stemmer. Hun nevner ikke de mange vitnesbyrdene og opplysningene som sannsynliggjør at dette faktisk var en ulykke, herunder uttalelser fra svensken Jens Modig, som satt i samme bil som Payá, og sa etter ulykken at han ikke kan huske å ha sett noen annen bil på veien. El País har rapportert om at sjåføren, den spanske konservative politikeren Ángel Carromero, alt før den skjebnesvangre cubaturen hadde fått beskjed av spanske trafikkmyndigheter om å levere inn førerkortet. Han hadde for mange prikker (advarsler), noen av dem for råkjøring.
Samartin gjør noe av det samme når hun viser til en hendelse under et massemøte med Pave Benedict XVI på Cuba tidligere i år, hvor en mann i publikum begynte å rope slagord mot det politiske systemet på Cuba. Mannen ble slått til av en medarbeider i Røde Kors, etter alt å dømme helt spontant. Men når Samartin hevder at gjerningsmannen var en hemmelig agent utkledt som hjelpearbeider, sier hun dette uten å presentere noe som helst bevis. Som et videoopptak fra forsamlingen tydelig viser, blir voldsmannen umiddelbart holdt tilbake av en annen hjelpearbeider, og det virker svært usannsynlig at førstnevnte har fulgt ordrer i det han angrep mannen som ropte slagord, ettersom en slik form for fysisk angrep foran verdens kameraer ville være åpenbart kontraproduktivt i en propagandasammenheng.
Hennes kritikk rammer ikke bare cubanske myndigheter, men også andre, som Paven. Hun beklager at han ikke tok opp menneskerettighetssituasjonen under sitt siste besøk til Cuba. Samartin er motstander av forhandlingene mellom Colombias regjering og geriljagruppen FARC-EP som blir organisert med hjelp av Cuba og Norge. Dette er synspunkter som man, selvsagt, kan være enig eller uenig med. Men en kan lett få inntrykk av at forfatteren har kommet til noen av sine konklusjoner basert på feilaktig informasjon. Et eksempel på en alvorlig faktafeil er når hun påstår at Martin Luther King er forbudt på Cuba (Aftenposten 09.09.2012), en påstand som virker mildest talt pussig når en tar i betraktning tilstedeværelsen til Centro Memorial Martin Luther King, et viktig minnesenter stiftet i 1987 i Havanna, som gir ut bladet Caminos, distribuert gjennom statlige bokhandlere. Luther King er vel snarere sett på som en helt på Cuba, både av myndighetene og av befolkningen for øvrig.
Få motforestillinger
I den korte artikkelen («- Hun sprer falsk informasjon om Cuba», Dagbladet) vises det til Cubas ambassade i Norge sin kritikk av Samartin, gjennom et brev sendt til kulturminister Anniken Huitfeldt. Men i artikkelen nøyer avisen seg med å nevne at ambassaden har protester, substansen i kritikken fremgår ikke av presseomtalen.
Ved en enkelt anledning stiller journalist Bodil Fuhr et kritisk spørsmål til Samartin, hvor hun spør i en retorisk tone: «Det er vel ingen som ønsker den tiden [Batista-perioden] tilbake?», før hun bemerker at Samartin «kan sitt imaginære Cuba». (Aftenposten Morgen, 09.09.2012, min understrekning). Disse mulige motforestillingene har likevel bare en sekundær plass i intervjuet.
Konklusjon
Samartin blir ofte sett på som et førstehåndsvitne til cubansk samfunn, selv om det i enkelte avisoppslag blir påpekt at hun forlot landet som liten. Denne feilaktige oppfatningen kan delvis henge sammen med hvordan hun blir presentert for publikum av sin forlegger i Norge.
Blant informasjonene om Cuba presentert av Samartin, finner man (ikke uventet) sannferdige påstander, men også uttalelser som er vanskelige å verifisere, og andre som er påviselig feilaktige. Mer interessant er det at hun gjentatte ganger gir et høyst partisk eller ensidig bilde av landet, hvor hun velger å fokusere på og overdrive problemer. Hun nevner knapt positive trekk ved den cubanske sosioøkonomiske utviklingsmodellen eller det politiske systemet i landet.
Dette ville ikke være et problem dersom Samartin var en av mange stemmer med ulike syn på cubanske samfunnsforhold i det norske offentlige ordskiftet. Men mangelen på andre tydelige stemmer i norske media bidrar til å gi hennes fortelling og argumenter gjennomslag i opinionen. Andre syn finnes, men de gis ikke den samme dekningen som Samartin. De nasjonale avisene aksepterer i de fleste tilfeller ukritisk den informasjonen som kommer fra romanforfatteren.
[1] Disse kildene og andre er grundig henvist til i artikkelen «Raíces de la revolución» (Revolusjonens røtter) av professor i sosiologi José Bell Lara, som gir et overblikk over noen av de mest alvorlige sosiale problemene på Cuba i perioden 1952-1959.
[2] La libreta er navnet som blir gitt på det som internasjonalt kalles rasjoneringsblokken på Cuba, hvor alle borgere får et utvalg matvarer til sterkt subsidiert pris på månedtlig basis. Før Sovjetunionens fall dekket denne mesteparten av borgernes ernæringsbehov, nå holder den kanskje i 10-14 dager, når en skal ha mer må en kjøpe dette til høye priser på utsalg og i butikker med «fritt salg». Cubanske myndigheter insisterer på å kalle heftet for «forsyningsblokken».
[3] Statlige «suppekjøkken» hvor fattige cubanere kan få et daglig måltid for en symbolsk pris.
[4] Se Even Sandvik Underlid, «100 kroner i måneden? Om norsk pressedekning av reformer på Cuba», Corriente del golfo, Revista Noruega de Estudios Latinoamericanos #5 (2008), Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen.
Denne teksten er en bearbeidet utgave av et innlegg presentert på tidsskriftet Arrs konferanse i Havanna i oktober 2012.
Bibliografi
– Aftenposten Morgen. “Cecilia Samartin drømmer om et fritt Cuba”. Intervju. 09.09.2012.*
– Ceciliasamartin.com. «Meet Cecilia». <http://www.ceciliasamartin.com/meet-cecilia/>. Lastet ned 20.09.2012.
– Cubainformación.com. «Medios tapan que Oscar Elías Biscet pidió en Congreso de EEUU intervención en Cuba como en Kosovo». <http://www.cubainformacion.tv/index.php?option=com_content&task=view&id=41833&Itemid=86>. 23.02.2012. Lastet ned 13.11.2012.
– Dagbladet. «- Hun sprer falsk informasjon om Cuba». 15.09.2012
– Dagbladet magasinet. «Lykkejegeren». 03.10.2011.*
– Dagsavisen. «Et liv viet til sannhet». Kronikk. 08.09.2012.*
– «Frigjør Cuba med fredsprisen». Kronikk. Aftenposten Morgen. 25.02.2012.*
– Juritzen forlag. «Cecilia Samartin». <http://juritzen.no/pages/nor/13-cecilia_samartin> Lastet ned 20.09.2012.
– Pino Santos, Oscar. «Los años 50». Instituto Cubano del Libro: Ciudad de La Habana, 2001.
– Reuters. «Cuba ends restriction on cellular phones». <http://www.reuters.com/article/2008/03/28/us-cuba-reform-idUSN2815132920080328>. 28.03.2008. Lastet ned 13.11.2012.
– Verdens Gang. «Inspirert av egen barnløshet…» Intervju. 08.09.2012.*
– Verdens Gang. «Guds inngripen i livet er det viktigste for meg». Intervju. 25.09.2011.*
– Verdens Gang. Online interview where newspaper readers ask the questions. http://tpn.vg.no/intervju/tittel/2090. 18.11.2009. Lastet ned 03.10.2012.
– Vårt land. «Forfatter Cecilia Samartin». Intervju. 14.01.2012.*
* De syv oppføringene merket med stjerne utgjør det relevante datamaterialet jeg fant frem til med hjelp av Retriever, øvrige oppføringer må betraktes som tilleggsmateriale.
Jeg rakk ikke å lese alt, men nesten alt. Jeg håper at dette nettstedet fortsetter med seriøse artikler og med opplysende og seriøst lesestoff. Og selvfølgelig kommer jeg tilbake for å lese alt fullstendig og grundig så snart jeg rekker det.
Og jeg kommer tilbake for å se om noen kommenterer.
Den skjønnlitterære forfatteren eller dikteren har null interesse for meg, men analysen som gjelder påvirkningskraften fra og med en dikter har interesse for meg.