Dagens politikk fører i økende grad til fattigdom. I storbyene vil det komme opprør mot urettferdigheten.
Detroit, USA, juli 1967. De svarte bydelene brenner. Afroamerikanerne gjør opprør mot rasediskriminering, mot å bli behandla som annenklasses borgere. Røttene til opprøret ligger blant annet i måten USAs overklasse takla den økonomiske krisa 30 år tidligere.
Under oppstanden ble førtitre mennesker drept og 467 skada. Over 7200 ble arresterte og tre tusen bygninger ble plyndra eller satt i brann.
En fattigmur
Tjueseks år tidligere, i 1941, noen måneder før USA ble trukket med i 2. verdenskrig, bygde en entreprenør en to meter høy mur rett gjennom Detroits bydel, Eight Mile District. Han satte opp muren for å kvalifisere til subsidierte lån fra den føderale boligadministrasjonen. De billige lånene skulle brukes kun på den ene sida av muren, i området som var dominert av hvite. Disse husholdningene ble ansett som kredittverdige.
På den andre sida av muren, der afroamerikanerne dominerte, skulle det ikke gis subsidierte lån. Disse husholdningene var for fattige til å få subsidierte lån(!). Denne oppdelinga av områder i Detroit, ut fra ulike grader av kredittverdighet, førte til at de fleste svarte i byen ikke fikk subsidierte lån. Dette var en av måtene overklassen holdt afroamerikanerne under hælen.
Overklassen redde for revolusjon
I 1929 kollapset børsen i New York, og USA innledet en verdensomspennende depresjon. Før depresjonen eide kun 40 prosent av husholdningene sine egne boliger. Å motta lån var dyrt. Som en del av den økonomiske politikken for å komme ut av depresjonen, innførte myndighetene lovendringer som gjorde det billigere å låne penger til husbygging, og de oppretta føderale institusjoner som fikk artige navneforkortelser, for eksempel Fannie Mae.
Eiendomsutvikling er en helt sentral del av den kapitalistiske vekstøkonomien. Ved å kjøre i gang en politisk kampanje om huseierdemokrati og innføre subsidierte lån, slik at alle kunne eie sin egen bolig, kunne overklassen svekke de revolusjonære strømningene i arbeiderklassen. I 1932 hadde fem tusen arbeidsløse marsjert gjennom Detroit sentrum, og utafor portene til Ford-fabrikken brøt det ut tumulter. Politi og sikkerhetsvakter skjøt med skarpt inn i mengden, og fem arbeidere ble myrda. Noen dager seinere demonstrerte 60 000 i forbindelse med begravelsen. De sang Internasjonalen.
Fattigfolk fikk råtne lån
I 2007 kollapser New York-børsen på nytt, denne gangen etter at boligprisene i Detroit sunket. Lovendringer på 1970- og 80-tallet hadde nå gjort det mulig for finansinstitusjoner å låne penger til folk som ikke hadde pantesikring, såkalte subprime-lån. De fattige afroamerikanerne i Detroit kunne ikke få lån gjennom Fannie Mae, nettopp fordi de var fattige.
I stedet ble de lurt av andre til å ta lån de ikke hadde råd til. Lånene var svært billige de første åra, så ble de dyrere og dyrere. Så lenge boligprisene steg, kunne manglende betalingsevne løses ved å øke lånet eller endre nedbetalingstida, eventuelt gjøre om lånet slik at man bare betalte renter og ikke avdrag. Men når boligprisene stagnerte og sank, da lå man dårlig an. Og de som ikke klarte å betale lånet sitt, ble kasta ut av boligen. Antall husløse afroamerikanere i Detroit og ellers i USAs storbyer øker naturligvis.
Detroit er konkurs
Detroit by slo seg konkurs i 2012, for å kunne fri seg fra forpliktelsene byen har mot sine ansatte og innbyggere. Byens gjeld var da på 18,6 milliarder dollar. Offentlige pensjoner raseres, og helsetjenestene skjæres kraftig ned. Offentlig ansatte blir sparka ut i arbeidsløshet. 80 prosent av befolkningen i Detroit sentrum er i dag svart. Byen har mista over en million innbyggere, som har flytta vekk etter hvert som industrien ble lagt ned utover 90-tallet og 2000-tallet.
Det er opplagt at det vil bli nye oppstander i ghettoen i Detroit. Spørsmålet er bare når.
Boligkrise også i Norge
I nær framtid vil også Norge rammes av den internasjonale nedgangen. Da vil Norges boligboble sprekke.
Alle stortingspartiene gir inntrykk av at de er mot sosial dumping. Samtidig er det nettopp hovedlinjene i den økonomiske politikken som fører til sosial dumping og fattigdom! De dårligst stilte vil miste sine hjem. Hvor skal de bo? De vil bli leietakere i dagens uregulerte leiemarked. Vil bydelene med en økende andel nye minoriteter bli området der det kommer mer eller mindre blinde opprør mot urettferdigheten? Mye tyder på det.