Den viktigste debatten på venstresida framover handler om hva vi har lært. I den debatten må mange delta. Hvis ikke, blir vi ikke mange nok ved valget i 2017.
Valgdagens blåmandag for de rød-grønne førte til nytt stortingsflertall. Jeg og andre høytlønnete tjener på regjeringsskiftet – materielt. Men forskjells-Norge forsterkes. Kommers-Norge stimuleres. Forbruks-Norge styrkes. Likestillings-Norge svekkes. Landbruks-Norge svekkes. Solidaritets-Norge svekkes.
Bitter SV-taper?
Er ikke denne innledningen bare en bitter og usaklig valgkampfortsettelse fra en SV-taper? Bitter og SV-taper – ja. Men usaklig? Store lettelser i skatt på inntekt, formue og arv vil beviselig være aller mest til gunst for de som allerede har det best økonomisk. Den rød-grønne regjeringens skattelettelser i statsbudsjettet må forsterkes av Høyre og FrP. Kanskje ikke med støtte fra KrF. Men Venstre, mer og mer Høyre light, vil nok hjelpe de blå-blå til å holde slike valgløfter.
Kommers-Norge styrkes
Men er det rimelig å påstå at kommers-Norge styrkes? Ja, hvordan skal ellers åpning for mer privatisering av skoler, sosiale tjenester og sykehus forstås? Høyre besverger at private eiere ikke skal kunne ta ut profitt fra slik drift – slik de kan i Sverige. Samtidig vet jo alle som vil vite: Det er ingen sak for slike selskaper eller konserner å trikse med eier-, leie- og lønnsforholdene i regnskapene. Slik betaler de tilsynelatende ikke aksjeutbytte eller annen profitt til kapitalinteressene bak sine virksomheter.
Søndagsåpne butikker vil åpenbart bety mer kommersielt press på butikkansatte og lokalsamfunn. Det vil sikkert øke omsetningen, særlig for de største butikkjedene i de største kjøpesentrene – slik erfaringer viser fra en rekke land. Og det vil øke biltrafikken til og fra slike sentra. Men er denne styrkingen av forbruks-Norge særlig miljøvennlig? Hvorfor går en samlet miljøbevegelse mot slike reformer? Og hvorfor protesterer de ansattes organisasjoner? Ja, hvorfor har også mange butikkeiere innvendinger? Fordi det utarmer økonomien til de minste og mest lokale butikkene.
Politikk handler om valg
Slike eksempler viser at politikk handler om valg. Partiene later ofte som om de kan tjene alle slags interesser og verdier. Selvsagt finnes ofte muligheter for kompromisser og forenlighet. Men ingen kan rømme fra at reformer som frir til privatøkonomiske særinteresser blant de allerede rikeste eiere og forbrukere – går på bekostning av sosial solidaritet og miljøverdier.
Tut og kjør
130 km/t skal bli fartsgrensen på noen utvidete motorveier. Det er ikke farten som dreper, som FrP gjerne hevder. (Det kan også hevdes at jo høyere fartsgrense, desto mindre biltrafikk på veiene. For folk kommer jo da fortere fram!) Friheten til høyere fart er supplert med «liberalisering» av trafikk med snescootere (så enda flere kan komme ut på vidda og høyt til fjells – for å nyte stillheten i uberørt natur?) Jo, FrP har allerede fått noe.
KrF og Venstre har fått til at regjeringen Solberg ikke åpner for konsekvensutredning av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Her forlenger de SVs linje fra avgående regjering.
Men regjeringserklæringene sier også at tempoet skal holdes oppe i oljevirksomheten, kombinert med forsert omlegging til en mindre olje-basert økonomi. Mange økonomiske eksperter har med rette spurt hvordan regjeringen vil klare begge deler. Det er jo nettopp oljevirksomhetens investeringssug, fortjenestemarginer og høye lønnsnivå som i stor grad gjør slik omlegging så vanskelig?
Slår hverandre ihjel
Og slik kunne jeg fortsette: Stadige sammenstøt og konflikter mellom ulike blå-blå formål og virkemidler. De vil styrke lokaldemokratiet, men samtidig tvangsgifte mange kommuner. De vil styrke norsk landbruk, men samtidig strupe overføringene slik at norsk matproduksjon, kulturlandskap og spredt bosetting svekkes. De vil styrke norsk språk og kultur. Særlig FrP vil det, i kampen mot snikislamiseringen. Men samtidig vil de svekke kulturbevilgningene, blant annet til bibliotekene og en rekke meningsbærende aviser. Men: FrP og Høyre har jo ikke flertall alene. De er avhengige av Venstre eller KrF, de såkalte «mellompartiene».
De ekstreme mellompartiene
Mellompartiene er «ekstremister». De er riktignok ofte i midten, i sentrum, på den tradisjonelle venstre-høyre-aksen, altså på saksområder som handler om økonomisk politikk og sosiale reformer. Her står både Venstre, KrF og SP ofte nærmere AP enn Høyre. Men denne plasseringen har aldri vært viktigst for disse partiene. SP, den gang med navnet Bondepartiet, ga stabil parlamentarisk støtte til AP-regjeringene fra 1935-40. Først og fremst fordi de gjennom dette kriseforliket fikk noen landbrukspolitiske garantier.
De aller siste tiåra har APs mange mindretallsregjeringer ofte fått budsjettstøtte fra mellompartiene i saker som gjaldt skatt, avgifter og annen økonomisk politikk. Men det er på helt andre områder disse partiene har sin sjel. Og på disse områdene er de fløypartier. Ytterliggående. Ekstremister.
Krf vil ta skade på sin sjel
SP har sjela si i distriktspolitikkens primærnæringer, i kommunalt selvstyre og i verdien av desentralisering og det å ”ta hele landet i bruk”.
Venstre har det særlig innen skole- og miljøpolitikk og vekten på personvern – med sitt gamle slagord ”mennesket i sentrum”.
Og KrF legger sin sjel, fra unnfangelsen i 1933 til i dag, i arbeidet for styrket kristen tro og moral. I norsk lavkirkelig tradisjon har dette også betydd arbeid mot alkoholens skader, forsvar for kristne familieverdier og for praktisk nestekjærlighet – også i global sammenheng. Ut fra slike verdier vil KrF ta skade på sin sjel hvis de støtter den nye regjeringens åpenbare vilje til å senke bevilgningene til bistand, stramme inn asylpolitikken eller strupe de fattigste økonomi i Norge gjennom høyere barnehagesatser og lavere alderspensjon for uføre.
K for kristendom
Men en vet aldri: KrF har jo fått garanti for at faget Religion, Livssyn og Etikk (RLE) skal kristnes: Det skal bli til KRLE. Og K-en, altså Kristendommen, skal fylle minst 55 prosent av undervisningen i faget. Faget har til nå lagt stor vekt på etikk og filosofi, på både likhetstrekk og ulikheter mellom religioner, på behovet for interreligiøs toleranse og respekt.
Så hvordan skal disse 55 prosentene måles? Dessuten: Nå får Norge trolig nye runder med kritikk fra menneskerettighetsorganer i Europarådet og FN. Men KrF har vunnet en viktig symbolsk seier – synes de selv.
Rød-grønn strategi framover
Hvordan skal AP, SP og SV forholde seg til KrF? Og til Venstre? Og til hverandre? Debatten om taktikk og strategi på venstresida har vært livlig, men temmelig sprikende de siste ukene. Et felles utgangspunkt bør i hvert fall være at det er mange, svært mange årsaker bak valgnederlaget. Og at det er mange tenkelige veier framover for igjen å kunne samles som et regjeringsalternativ om fire år. Partisamlinger er for meg blindveier. Men utenfor Stortinget har både SV, Rødt og De Grønne mye å snakke om. Og i Stortinget er felles opposisjonsforslag som frister og utfordrer Venstre og KrF viktig. Og så ofte som mulig med deltakelse fra Miljøpartiet.
Forsømte utenomparlamentarisk arbeid
Det utenomparlamentariske arbeidet, som har vært forsømt, ikke minst fra SVs side, må styrkes. Kontakten og samvirket med fagbevegelsen, freds-, miljø-, solidaritets- og kvinnebevegelsen er helt avgjørende. Og de rød-grønne partiene bør være åpne for mye fortjent kritikk for det de forsømte da de satt i regjering. Hva har de lært som er nyttige lekser for et nytt flertallstyre? Den viktigste debatten på venstresida framover er kanskje nettopp om dette. Hva har vi lært? I den debatten må mange delta. Hvis ikke, blir vi ikke mange nok ved valget i 2017.