Mulighetenes land

Det er bare å heve hodet høyt, holde godt om veska og gå forbi. Ikke se dem i øynene, ikke gi dem noe. Da kommer det bare flere.

Navnene de har fått opp igjennom tidene er mange. Det er ikke så nøye hva vi kaller menneskene som bor i gatene våre. Sigøynere, tatere, romá eller romfolket  – de er uansett ikke verdt noe. Ikke verdt å bry seg om, eller anerkjenne. Det er ikke noen vits i å lære seg hvilke folk som har hvilke navn, for de skal jo snart sendes ut av landet uansett, om den blå bølgen får viljen sin.

Hvis de sendes ut trenger vi ikke å se dem hver dag. Og hvis vi ikke trenger å se dem trenger vi heller ikke å tenke over at vi atter igjen sender et folkeslag til en uviss skjebne.

Inn i glemselen  

Vi har valgt å overse både dem og det vi gjorde mot dem. Vi snakker ikke om grusomhetene de måtte overleve. Vi snakker ikke om at vi sendte dem sørover i skip, og inn i dødens leirer.

Vi er så ivrig etter å glemme det, at sigøynernes holocaust, porajmos, sjeldent snakkes om. Porajmos nevnes ikke engang i historiebøker for niende klasse, hvor man først lærer om holocaust og andre verdenskrig. Heller ikke i historiebøker for videregående skole blir de skrevet om. Her har noen rett og slett funnet ut at en halv million menneskers død ikke trengs å nevnes i så mye som ett eneste avsnitt. Det fortelles ikke om hvordan nazistene så på sigøynere som en trussel. At sigøynerne, sammen med jøder og funksjonshemmede, var de tre gruppene som ble ønsket totalt tilintetgjort.

Under andre verdenskrig ble sigøynere og omreisende sett på som fremmede på grunn av sin livsstil, og det økte nazistenes mistanke om at de kunne være spioner fra andre nasjoner. De ble derfor sett på som en tredobbel fare; både rasemessig, sosialt og sikkerhetsmessig. Hvordan de ble behandlet varierte rundt om i Europa. Noen steder ble de reisende sigøynerne drept, mens de fastboende mer eller mindre fikk leve i fred. På østfronten henrettet SS ofte sigøynere sammen med jøder og kommunister. I 1942 beordret kommandant Heinrich Himmler at alle full- og halvblodssigøynere i Tyskland og Østerrike skulle sendes til Auschwitz.

Ingen unnskyldning

Etter krigen tok det lang tid før noen unnskyldning kom. Først i 1999 vedtok Norge at 450 millioner kroner skulle utbetales som oppreisning til de norske jødene. Nummer to på nazistenes utryddingsliste, de funksjonshemmede, har med årene fått økt respekt i det norske samfunnet. I dag er det et krav om at alle nye bygg er rullestoltilpasset. At arbeidsplasser skal legges til rette og at en funksjonshemming ikke er i veien for å kunne delta i samfunnet på lik linje med de uten funksjonshemminger.

Men sigøynerne er fortsatt på gata. De blir fortsatt satt utenfor samfunnet. De ble jaget i døden for 60 år siden, og nå vil vi jage dem på dør. Tilbake til umenneskelige kår i Øst-Europa. Ut av synsfeltet vårt.

Samfunnstrussel

Sigøynere var, i følge nazistene, en trussel mot den rasemessige renheten – en samfunnstrussel. Men de var ikke alene om disse tankene. Vi snakker så mye om hvor fæle nazistene var, men hvordan var det her i Norge? Helt fram til 1970 foregikk tvangssterilisering av tatere på norske sykehus, og mellom to og tre tusen taterunger ble skilt fra foreldrene sine og plassert på barnehjem. Taterne fikk ikke lengre holde husdyr og tigging ble forbudt. Her i Norge handlet vi fortsatt som om enkelte raser var mer verdt enn andre. Først i 1998, flere tiår etter udådene, unnskyldte Regjeringen det som hadde skjedd.

Hvor lang tid vil det denne gangen ta før vi gir dem vi kaller romfolket en offentlig unnskyldning?

Gå foran

Vi får nå en mulighet. En mulighet til å vise den gode siden av oss selv. Til å gløtte tilbake  og lære av de feilene som har blitt gjort tidligere. Vi kan velge å anerkjenne dem vi i dag glatt overser og heller bry oss om dem.

Vi kan gjøre det rette.

Prosessen vil slettes ikke være enkel. Det er ingenting enkelt ved å la en gruppe mennesker mange har mye i mot slå seg ned i nabolagene våre. Det er ikke enkelt å være den som skal ufarliggjøre, overbevise og overtale. Norge har rykte på seg for å være verdens beste land. Nå har vi muligheten til å bevise det. Spørsmålet er bare: Kommer vi til å gripe den?