Alliansebygging må ikke gå på bekostning av viktigheten av et systemkritisk parti i Norge.
Foto: Thomselomsen
Etter valresultatet vil Rødt-veteranen Johan-Ditlef Martens (Klassekampen 17/9) legge ned Rødt og ha medlemmene med på å bygge SV. Han får entusiastisk støtte frå SV-veteranen Hans Ebbing (18/9). Arild Rønsen (20/9), som i årevis har definert seg som sosialdemokrat, vil heller slå i hop dei to partia og gjenopplive SF frå før kløyvinga i 1969.
Felles for Martens og Ebbing er ein ramsalt kritikk av SVs rolle som systemlojalt Natoparti i regjering: ”Posisjoner korrumperer og kastrerer”, skriv Martens om SV som ”er et ganske ufyselig parti.i regjeringssamarbeid”. Men no er partiet i opposisjon – og da er alt annleis, må vite! Eg må spørre: Kor kort går det an å tenke med så lang fartstid? Vi blir oppmoda om å bygge opp igjen SV i opposisjon – slik at partiet kan bruke denne styrken til igjen å komme i posisjon. Altså gjenta historia etter SVs brakval i 2001 – komme inn i varmen for å administrere kapitalismen som Aps venstre lillefinger – og så: ”korrumpert og kastrert” igjen! Sirkelen rundt. For å seie det med Martens eigne ord: Eg vil ikkje bruke dei resterande år av mitt politisk liv på det prosjektet!
Stein Ørnhøi har kritisert det naive synet på makt som har tatt over i meir enn SV. Å ville oppnå resultat i politikken blir det same som ”å søke makt” – som igjen blir påstått å bety å gå i regjering når sjansen byr seg. Arbeid i masserørslene utafor statsapparatet og i opposisjon, oppbygginga av motmakt, er per definisjon resultatlaust i denne tankeverda. Og aller minst forstår dei systemlojale at makt uten styrke blir avmakt, slik SV-aren Arne Overrein skriv (20/9). Eg vil legge til: I verste fall blir det makt mot folket i staden for folkets motmakt.
Denne diskusjonen om strategi og makt har løpt gjennom arbeidarrørsla frå starten, I SV og Rødts forhistorie var diskusjonen om fellinga av Gerhardsens regjering i 1963 ein del av dette, og temaet sto sentralt i kløyvinga av SF i 1969. Alt før ml-perioden advarte vi på landsmøtet i SUF i 1967 moderpartiet mot samarbeid på topplan med Ap for å administrere kapitalismen.
(Med all respekt: Også Ørnhøi og Overrein undervurderer dei strukturelle grensene for forandring via dagens statsapparat, og Ap-toppen si binding til storkapitalen, EU og Nato. 10 eller 15 prosent i val og samarbeid med sosial rørsler som vilkår for å gå i regjeringer gir ei riktig retning for debatten om strategi, men er etter mitt syn svært mangelfullt for å unngå å bli avmektig gissel i regjering.)
Ifølge Hans Ebbing er Rødts sjanselaus i arbeidet med å bygge seg opp som alternativ til venstre. For 40 år sia fikk Ebbing og Arne Overrein med seg Kommunistisk Arbeidsgruppe i Bergen inn i SV for å bidra til å utvikle SV som revolusjonært parti. Partiets forankring i arbeidarklassen var eit viktig argument. Overrein og Ebbings eiga nådelause skildring av status i dagens SV etter 40 års innsats i partiet burde kanskje gjøre Ebbing litt meir audmjuk? Er det så sikkert at det er meir realistisk å omskape SV enn å gjøre Rødt slagkraftig?
På mine kantar – i Nordland – blei Rødt for to år sia større enn SV i åtte av dei 11 kommunane der Rødt stilte opp. I desse kommunane, som har 63 prosent av folketalet i fylket, fikk Rødt 5,7 prosent, SV 4,4. Bodø, der vi er er fjerde største parti med tre i kommunestyret og 6,4 prosent, er berre den femte største Rødt-kommunen i fylket. Og Rødts styrke i Tromsø i nabofylket er velkjent. I sju av 14 kommunar der Rødt stilte liste i Nordland og Troms, er partiet størst av dei små, altså 4. største parti. Hos oss har tilsiget av tidligare medlemmer i SV til Rødt vore betydelig. Etter mitt syn bør venstrefløya i SV søke til Rødt heller enn omvendt.
Spranget frå lokal oppslutning til rikspolitisk gjennombrott er vanskelig. Det betyr ikkje at det er umulig. Og ingen annan veg er oppdaga til no!
Derfor: Ja til alliansebygging, også med SV og MDG. Nei til nedlegging av det einaste systemkritiske, revolusjonære alternativet!