Kan vi snu utviklingen i landbruket, og kanskje dermed også sentraliseringen? Er det realistisk nok en gang å kle fjell og daler med mennesker og plogjern?
Norsk landbrukspolitikk har tradisjonelt ikke fulgt skillelinjene langs høyre-venstreaksen like tett som en del andre saker. Kanskje først og fremst fordi bøndene i store deler av nyere historie var så mange at de kunne holde seg med et eget politisk parti, som sammen med tilliggende organisasjoner kunne representere et eget tyngdepunkt i det politiske landskapet.
I første halvdel av forrige århundre var det likevel hele tiden en kamp om medlemmer og velgere ute på de norske bygdene. Særlig småbønder og landarbeidere ble forsøkt rekruttert av den begynnende arbeiderbevegelsen, og Skog- og landarbeiderforbundet vokste og ble ei stor fagforening i bygde-Norge. Så venstresida har vært representert også i distriktene lenge.
Selv har jeg vokst opp på en bondegård i ei lita norsk fjellbygd. Den har vært en svært tydelig illustrasjon på de endringene som har skjedd i norsk landbrukspolitikk de siste drøyt 20 årene. Da jeg vokste opp, hovedsakelig på 80-tallet, var så godt som alle gårder i bygda i drift. På somrene gikk traktorene i skytteltrafikk fra gjerder til siloen, og kyrne ble tatt ut til beite hver morgen, mens ungdyra gikk ute døgnet rundt. I dag er så godt som alle gårdene lagt ned. Noe av gresset blir slått av bønder som fremdeles driver i nærheten, noe av det som tidligere ble slått blir brukt til beite for hester og lignende, annet gror igjen. De fleste som bor der pendler til nærmeste tettsted for å gå på jobb.
Er dette en nødvendig utvikling, sett i lys av teknologiske endringer og en ny økonomisk virkelighet, eller er det en politikk som har spilt fallitt? Kan vi snu utviklingen i landbruket, og kanskje dermed også sentraliseringen? Er det realistisk nok en gang å kle fjell og daler med mennesker og plogjern?
En framtidsrettet landbrukspolitikk må være en som møter de utfordringene vi står overfor. Klimautfordringene og en usikker verdenssituasjon krever at vi produserer mer mat basert på lokale ressurser. Kombinasjonen presset på de store byene og avfolking av mange bygder gjør at en økt aktivitet i landbruket kan løse mange av både nåtidas og framtidas utfordringer. Hvordan kan det gjennomføres?
Kan vi snu utviklingen i landbruket, og kanskje dermed også sentraliseringen? Er det realistisk nok en gang å kle fjell og daler med mennesker og plogjern?
Mat er for viktig til å gamble med
Det er feil å svartmale norsk landbrukspolitikk fullstendig. I forrige århundre ble det utviklet et system med jordbruksforhandlinger mellom staten og bøndenes demokratiske medlemsorganisasjoner, samtidig som jordbruksproduktene i stor grad ble omsatt gjennom samvirkebedrifter (som dagens Tine og Nortura). Datidens politikere (og bønder) innså at mat var for viktig til at man kunne gamble på at markedet skulle løse problemet, og at man måtte sikre at nok mat ble produsert, og at det ble solgt til priser som folk hadde råd til.
En slik forhandlingsøkonomi basert på selveiende bønder og samvirkebedrifter som forhandler med demokratisk valgte representanter for storsamfunnet, gir jo også en modell for en ikke-kapitalistisk økonomi, som kanskje kunne være brukbar også på andre samfunnsområder.
Samtidig bidro bureisingspolitikken som ble satt i gang som et svar på krisa på 30-tallet til at det ble ryddet tusener av nye gårder over hele landet. Denne bureisinga skapte flere arbeidsplasser enn den gryende industrialiseringa som skjedde samtidig.
Helt fram til vår tid, har Norge ført en relativt aktiv distriktspolitikk. For en som har vokst opp ved gränsen, slik undertegnede har gjort, er det bare å se på nabolandet vårt, Sverige, for å se hvor mye verre det kunne ha vært. På den svenske landsbygda kan du kjøre lenge uten å se mye bebyggelse og aktivitet. Det norske bosettingsmønsteret er fortsatt mye mer spredt. Så politikk nytter.
Likevel var det flere ting som skjedde med norsk landbruk fra 90-tallet.
For å spare penger, samtidig som de kommer bøndene noe i møte, har staten gjennom jordbruksforhandlingene over tid brukt prisøkning på varer som for eksempel melkeprodukter som verktøy. Det har bidratt til at melk, som en del år tilbake var selvskrevent på norske frokostbord, i økende grad har blitt utkonkurrert av andre drikkevarer som juice som i dag kan koste både halvparten og tredjedelen av melk.
Samtidig har man for å «tilpasse produksjonen til markedet» utviklet først et toprissystem, så et system med kjøp og salg av melkekvoter, for å begrense produksjonen. Her korrigerer man altså med ene handa for å rette opp i en markedsskjevhet som man har skapt med den andre. Dersom staten hadde vært villig til å subsidiere melkeprisene mer, kunne man ha skapt både billigere meieriprodukter, økt avsetningen for bøndene og dermed bedret selvforsyningsgraden.
Helt fram til vår tid, har Norge ført en relativt aktiv distriktspolitikk. For en som har vokst opp ved gränsen, slik undertegnede har gjort, er det bare å se på nabolandet vårt, Sverige, for å se hvor mye verre det kunne ha vært.
Jordvern
Matsikkerhet er blitt et viktig tema de siste årene. I en usikker global situasjon, både på grunn av økonomisk krise og globale klimaendringer, er det få som argumenterer tungt mot dette åpent i norsk politikk, men det er likevel åpenbart at noen tar lettere på dette enn andre.
Et viktig element i matsikkerheten er jordvernet. I Norge har vi ca. 3 prosent dyrka mark. Det er lite pr. innbygger i forhold til de fleste sammenlignbare land (på verdensbasis er 10 prosent av arealet fulldyrket). Den rødgrønne regjeringa har offisielt skjerpet jordvernet, uten at virkemidlene har vært kraftige nok til å utgjøre noen betydelig oppbremsing.
Når Arbeiderpartiet i tillegg har svekket jordvernet i forhold til boligbygging på sist landsmøte, og SV er villige til å gjøre samme prioritering ser det mørkt ut for jordvernet. I Norge har nemlig bebyggelsen og den beste matjorda av naturlige grunner svært ofte havnet på samme sted: i elveutløpene.
Enkelte påpeker at vi har 3 prosent til som er dyrkbar, og mener at jord som bygges ned kan erstattes med nydyrking. Da ser man bort fra det enkle faktum at et mål jord ikke er et mål jord. Kvaliteten på den matjorda som er dyrket i dag er mye høyere enn det som eventuelt kan nydyrkes. Den jorda vi bygger ned i dag, er den beste jorda vi har.
Jeg har liten tillit til politikere som mener vi i Norge ikke har plass til boliger på de 97 prosent av arealet vårt som ikke er dyrket. Ofte finnes det også områder selv i de store byene, som er regulert til bolig, men som ikke blir utnyttet fordi det ikke skaper nok lønnsomhet for utbyggerne. Dersom man svarer på dette med å legge ut matjord er det et knefall for markedskreftene.
En ny landbrukspolitikk må ta vare på matjorda, og heller bygge i skråningene og de områdene som ikke kan dyrkes. Boligbobla vi har i vårt tross alt fortsatt tynt befolkede Norge kommer ikke av mangel på areal å bygge på. Den kommer av markedskrefter ute av kontroll.
Jeg har liten tillit til politikere som mener vi i Norge ikke har plass til boliger på de 97 prosent av arealet vårt som ikke er dyrket.
Fôrimport og laks
De siste årene har bruken av importert kraftfôr gått kraftig opp i Norge.
Tradisjonelt var kjøttproduksjon basert på at dyrene åt ting som ikke kunne brukes til menneskeføde (gris), og av at man benyttet norsk gras og utmarksbeite til produksjon av både kjøtt og meierivarer (storfe) eller kjøtt og ull (sau) fra de samme dyrene.
I økende grad har derimot særlig importert soya blitt et sentralt element i kjøttproduksjonen, både til kylling, gris og de nye kjøttferasene. Kyllingproduksjon står for den største veksten og er mer enn firedoblet de siste tjue årene.
I dag er det nesten bare sau/lam som i stor grad benytter seg av norsk utmarksbeite, og dette er samtidig den kjøttypen som er minst i bruk. Dette er dessverre en villet politikk. Ved jordbruksforhandlingene midt på 90-tallet ble prisene satt ned for alle produkter unntatt sau- og lammekjøtt. I tillegg har man altså utviklet kyllingraser som vokser abnormt fort: Fra 75 dager til en slaktevekt på 1,5 kg i 1950, til under 30 i 2011.
Dette er negativt for dyrevelferd, og for norsk matsikkerhet. En ny landbrukspolitikk må legge større vekt på både bærekraft, matsikkerhet og dyrevelferd.
Noen framstiller oppdrettslaksen som framtida for norsk matsikkerhet, men den er i stor stil basert på importert for. Dette blir enda verre gjennom at man i stor grad forer den med villfisk slik at man får mindre fisk ut enn det man putter inn. Selv om man jobber med andre foringsregimer er det fortsatt slik at oppdrettsfisk virker negativt på mattilfanget globalt.
Sannsynligvis etes det alt for mye kjøtt her i landet, både fra et miljø- og ressursperspektiv, og et folkehelseperspektiv, men en viss kjøttproduksjon må vi uansett ha. Da må vi bli flinkere til å utnytte det norske utmarksbeitet, og den dyrkbare marka vi har i Norge.
Det eneste som gjør at store bruk framstår marginalt mer lønnsomt er de offentlige tilskuddene. Dersom små bruk hadde fått like gode tilskudd pr. dyr som de større, kunne vi hatt mange flere bønder i arbeid i dette landet.
Strukturrasjonalisering
Et annet område hvor landbrukspolitikken har feilet er gjennom strukturrasjonaliseringen. Støttet av alle de store partiene, inkludert Senterpartiet, og dessverre også Bondelaget, har vi hatt en utvikling hvor tusenvis av mindre bruk er blitt lagt ned og delvis erstattet av noen få, større bruk.
Dette har skjedd i en tro på stordriftsfordeler i landbruket som mangler dokumentasjon, og som det viser seg, rett og slett ikke er i tråd med virkeligheten. Blant annet økte kostnader ved større maskiner og bygg, samt kostnader ved store avstander spiser opp stordriftsfordelene slik Løkeland-Stai og Lie har dokumentert i boken «En nasjon av kjøtthuer – Ni Myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk».
Det eneste som gjør at store bruk framstår marginalt mer lønnsomt er de offentlige tilskuddene. Dersom små bruk hadde fått like gode tilskudd pr. dyr som de større, kunne vi hatt mange flere bønder i arbeid i dette landet. At vi ikke har det er en tragedie for nyrekrutteringa til yrket og for matsikkerheten. En annen side med denne utviklinga er nemlig at vi får mindre småskalalandbruk som utnytter norsk landbruksbeite, og mer industrialisert landbruk basert på importert kraftfôr.
Venstresidas politiske oppgave bør være å ta et oppgjør med strukturrasjonaliseringa, og reetablere deler av småskalalandbruket.
Det er ikke ressurser det mangler på, det private forbruket har i flere tiår økt mer enn det som blir omfordelt på offentlige budsjetter.
Avslutning
I spørsmålet om hva en ny landbrukspolitikk bør ta utgangspunkt i, er det kanskje særlig i spørsmålene om å redusere importen av kraftfôr og å legge om tilskuddsordningene slik at de ikke lenger gjør det kunstig ugunstig å drive små og mellomstore bruk at de nåværende Stortingspartiene har sviktet. Her virker det som om kunnskapsnivået er lavt blant politikerne, og som at enkelte kapitalinteresser sin framstilling av virkeligheten har fått dominere.
I tillegg er jordvernet erkjent som en viktig problemstilling, men det blir ikke tatt på alvor i praksis. Ekstra farlig er dette dersom jordvernbeslutninger blir flyttet ned på et lavere nivå. Lokale politikere sine kortsiktige problemer vil da fort kunne overstyre mye mer alvorlige, men mer langsiktige nasjonale hensyn.
For virkelig å snu utviklinga, må vi likevel utnytte det potensialet som ligger i jordbruksforhandlingene. Her kan man gripe inn og gjøre den omfordelingen som er nødvendig for at det igjen skal lønne seg å drive med landbruk. Det er ikke ressurser det mangler på, det private forbruket har i flere tiår økt mer enn det som blir omfordelt på offentlige budsjetter. I tillegg trenger vi i Norge å bygge opp en større oljeuavhengig verdiskaping her i landet. Her kan landbruket bidra.