Colombia er i opprør på grunn av den økonomiske politikken som føres. Nye frihandelsavtaler har ført landsbygda på ruinens rand. Nå krever befolkningen at utviklingen reverseres.
Foto: Public Citizen
Mens president Santos’ delegasjon forhandler om fred på Cuba har folk samlet seg i de største protestene landet har sett på mange år. Det som opprinnelig starta som en streik i jordbrukssektoren for å rette oppmerksomhet mot dårlige produksjons- og handelsvilkår, har eskalert til å inkludere alle samfunnslag. I byene arrangeres cacerolazos, protester der hundretusener går ut i gatene og slår på kasseroller og kokekar for å uttrykke sin misnøye mot den sittende regjeringen. Studenter protesterer mot dårlig utdanningspolitikk og helsearbeidere protesterer mot dårlige arbeidsforhold.
Fiendtlig media
Til tross for at streiken utviklet seg til å bli landsomfattende, har de riksdekkende avisene i Colombia vært svært sparsomme med spalteplass. Da den forhåndsannonserte streiken først begynte den 19. august, valgte landets største avis El Tiempo heller å bruke forsida på å meddele at Jamaicas herrelag hadde vunnet 100 meter stafett i friidretts-VM. Dette virker som en merkelig prioritering, helt til man får vite at familien til president Santos har eid avisen i nesten hundre år. Da er det plutselig ikke så merkelig at omtrent den eneste dekningen de hadde fra protestene var at de streikende egentlig er FARC-soldater.
For å kompensere for manglende mediedekning, har mange frilandsjournalister og uavhengige mediekanaler reist ut på bygda for å beskrive situasjonen. Det er imidlertid ikke helt risikofritt. Mange har kommet tilbake med videoer som viser hvordan politi og militære bruker vold for å splitte opp protestene. Andre har kommet tilbake med fortellinger om hvordan de ble holdt arrestert i mange dager med beskyldninger om å være FARC-infiltratører.
Hvorfor streik?
President Juan Manuel Santos, som kommer fra en mektig familie innen Bogotá-eliten, har hatt litt vansker med å identifisere seg med forholdene på landsbygda, som er preget av stor økonomisk ulikhet og skeiv jordfordeling. Presidentens forhandlingsdelegasjon på Cuba har riktignok forhandlet frem en jordreform med FARC-delegasjonen, men detaljene i denne blir ikke offentliggjort før en eventuell fredsavtale er signert.
Mens Colombia venter på fred, har situasjonen for bøndene på landsbygda forverret seg betydelig. Dette skyldes i stor grad de siste presidentenes iver etter å inngå frihandelsavtaler, med Juan Manuel Santos som den foreløpig siste i rekken. Disse avtalene legger til rette for at Colombia skal eksportere det de relativt sett er best på å produsere, mineraler og jordbruksvarer, samtidig som de importerer teknologi- og industrivarer. De sier det skal være bra for Colombia, fordi det øker samlet produksjon og konsum. Slike nyliberale intensjoner ser muligens fine ut på papiret, men i praksis kan de slå ut i alle retninger. Det verste eksemplet her er frihandelsavtalen med USA, som trådte i kraft i mai 2012 og åpnet det colombianske markedet for oversubsidierte amerikanske varer. Colombia har gått fra å være netto eksportør av jordbruksvarer, til å bli netto importør. Billige basisvarer fra USA skviser colombianske produkter ut av markedet, og bøndene får ikke solgt varene sine til den prisen de trenger for å overleve.
Rømmer fra økonomisk ruin
Ifølge tall fra Oxfam International kommer inntekten til 1,8 millioner colombianske bønder til å falle med 16 prosent som følge av frihandelsavtalen med USA. Blant disse finner man 400 000 bønder som allerede lever under fattigdomsgrensen, og kan komme til å miste opptil 70 prosent av sin inntekt. Colombianske bønder mottar ikke en eneste krone i subsidier eller annen økonomisk støtte fra staten. Konsekvensene av inntektstapet vil derfor i verste fall være at disse bøndene må gi opp levebrødet sitt. De vil følge skjebnen til så mange andre colombianere før dem. De vil flytte inn til byene for å søke lykken der. Forskjellen er at de ikke rømmer fra konfliktens grusomheter, men fra økonomisk ruin.
Påtvunget Monsanto såkorn
Et annet aspekt ved frihandelsavtalen med USA har også vært med på å forverre situasjonen: En sideavtale, tvunget gjennom av USA, forbyr colombianske bønder å bruke eget såkorn i avlinger. Bøndene må nå kjøpe patentert såkorn fra multinasjonale selskaper som Monsanto. Dokumentaren 9.70 viser hvordan politistyrker har tatt seg inn i landsbyers såkornlager for å ødelegge kornene. Dokumentaren skapte så mye negativ oppmerksomhet at regjeringen så seg nødt til å fjerne den omstridte loven. Tiden vil vise hvor lenge den handlingen får stå uendret.
Upopulær president
De siste ukene har virkelig åpnet Colombias øyne for urettferdigheten som råder på landsbygda, og hvordan frihandelsavtalene bidrar til å forverre situasjonen. President Santos har aldri vært mer upopulær. Han er nå helt avhengig av å få på plass en fredsavtale med FARC for å kunne stille til gjenvalg neste år med en realistisk sjanse til å vinne. I mellomtiden gjenstår det å se hvilke hensyn som veier tyngst – om Santos vil prioritere økonomisk vekst, eller om han vil stoppe opp og lytte til Colombias befolkning.