Venstresida i USA har i mange år kranglet om hvilken rolle det Demokratiske partiet spiller.
Foto: WordShore
Vi innser alle at lederskapet i Demokratene er grundig sauset sammen med konsernenes interesser. Men samtidig gjør valgsystemet det vanskelig for progressive kandidater å stille om de ikke representanter nettopp dette partiet. Mange gjør det derfor likevel, og noen (ikke mange) lykkes. Eksistensen av enkelte progressive kandidater har holdt liv i håpet om at partiet med tid og stunder vil bli omdannet til en progressiv kraft, uavhengig av kapitalistisk dominans.
Folkelige bevegelser blir ikke tolerert
Selv har jeg aldri betraktet dette håpet som et sannsynlig scenario. Samtidig som progressive politikere kan få tillatelse til å representere distrikter der folkelige krefter står sterkt og er godt organisert, er det nasjonale lederskapet hos Demokratene sterkt bundet til kapitalens leir. På ledernivået blir selv ikke et ubetydelig avvik fra den kapitalistiske konsensusen akseptert. Da antikrigsbevegelsen og andre folkelige bevegelser allierte seg for å sikre nomineringen av den liberale senatoren George McGovern ved presidentvalget i 1972, skiftet de store bidragsyterne deres støtte til republikanerne i stedet. McGovern gikk på et knusende nederlag og hans allierte i partiet ble diskreditert.
Symbiosen mellom Demokrater og Republikanere har dype røtter. De mer liberale Demokratene kan godt utfordre den bedriftsstyrte agendaen i innenrikssaker, som å støtte folkelige krav om offentlige tjenester eller å øke minstelønna, men bare svært sjelden utfordrer de den dominante konsensusen i utenriks- og militærpolitikken.
Velger det minst verste
Mange velgere føler at de er tvunget til å støtte Demokratene siden Republikenernes agenda er av en så ekstrem karakter, at de vil unngå den for enhver pris. Således blir dyden til Demokratene den rent benektende av å være – eller å virke – mindre ille enn Republikanerne. Det resulterer i en dynamikk hvor Demokratenes politikere, helt opp til presidentnivå, scorer poeng på de åpenbart antifolkelige standpunktene til Republikanerne, (for eksempel deres ønske om å privatisere trygdesystemet), samtidig som de kalkulerer med at ettersom Republikanernes alternativ er så upopulært, kan Demokratene slipper unna med å være bare et hakk mindre antifolkelig i deres eget program.
Heller tap enn radikalisme
Dette er selvsagt ingen måte å bygge en entusiastisk folkebevegelse, men så er det nettopp heller ikke det, altså aktivisme, Demokratenes lederskap ønsker. De har konsistent foretrukket å tape valg heller enn å styrke partiets grunnfjell, som er mer progressive i sine politiske preferanser enn flertallet av de folkevalgte, for ikke å nevne presidentene.
Det tydeligste utrykket for denne holdningen er partiets uvilje mot å føre en aggressiv kampanje for et offentlig sykehusprogram. Ved i stedet å gå inn for en forvirrende ordning som er avhengig av den private forsikringsindustrien, skuffet de deres kjernevelgere og mistet mye støtte. Dette var en medvirkende faktor til at Demokratene tapte flertallet i kongressen i 2010, og at de ikke klarte å gjenvinne det i 2012.
Ignorerer valgfusk
Et annet uttrykk for Demokratenes permanente partnerskap med republikanerne – selv om det koster dem valgsuksess – er stemmerettsspørsmålet. Stemmefusk begynte å bli beryktet i det avgjørende valget i Florida i 2000, og det har bare blitt mer av det siden den gang. Juksingen har mange former, og varierer fra gang til gang. Det varierer fra datajuks til trusler mot velgere, til mangel på stemmefasiliteter i enkelte distrikt, til at tidligere straffedømte blir fratatt sin stemmerett (dette gjelder 6 millioner nå), til den nye fasjonable taktikken med å kreve strengere og strengere krav til legitimasjon i
valglokalet.
Slike praksiser påvirker de fattigste segmentene av befolkningen disproporsjonalt, spesielt i områder hvor det bor mange latinere og afroamerikanere. Konsekvensen er at det er mest restriksjoner på stemmegivingen blant velgergrupper der det er størst sjanse for at de støtter progressive agendaer. Selv om det ikke snakkes mye om det, er det etablert at det ikke er noen grunnleggende rettighet å stemme i USA. Noen stater kandiskriminere enkelte velgergrupper på måter som ikke er direkte ulovlig i Grunnloven. Det at det skjer en diskriminering av velgere, svekker Demokratenes relative styrke sammenlignet med Republikanernes, og likevel har det ennå ikke blitt slått tilbake mot i noen kampanje fra det demokratiske partiet.
Et fastlåst system
Samtidig som demokratene dermed forsøker å være et grasrotsparti – selv om de insisterer på å referere til middelklassen og bare svært sjeldent til de fattige – ville hovedprioritetene til Demokratenes lederskap bli trua hvis deres egne velgere ble mer aktive.
Dem journalisten Chris Hedges referer til som ”den liberale klasse” er fastlåst i denne situasjonen. Selv om partiets mer prinsipielle medlemmer ofte reiser en radikal kritikk av makthaverne, fortsetter de å føle seg forpliktet til å støtte Demokratene fordi det ikke er noe annet sted å gå.
Dagens valgsystem er det folk forholder seg til. Dette er beklagelig, fordi selv om vi ikke kan ignorere dagens valgsystem, må vi også minne oss selv på at vårt egentlige mål er å omdefinere disse begrensningene. Men det forutsetter at vi fokuserer vår oppmerksomhet på å bygge en uavhengig folkelig bevegelse, som fra starten av anerkjenner det usunne grepet som landet har blitt holdt i av det dominerende duopoli.
Oversatt av: Hallgeir Opdal