Foto: Bundesarchiv, Wikimedia Commons.

Etter så mye systematisk forfølgelse, hvorfor finnes det enda sigøynere i Europa? Fordi de med sin styrke, livsvilje og skaperkraft alltid har vært en ressurs for kontinentet.

Jeg vil si noen ord om et av historiens store mysterier – at det ennå finnes sigøynere i Europa. Sigøynere er i min ordbruk et europeisk folk med indiske røtter som omfatter både romá (flertallet av rom) og andre grupper som sinti, manouche, kale, gitanos og andre. Det er ikke nedsettende på noen måte. De fleste norske roma jeg kjenner, betegner seg selv som sigøynere når de snakker norsk.

Det er et mysterium og et under at dette folket ennå finnes. Jeg har skrevet en bok om det. Den heter ”Romá/sigøynere, i går i dag, i morgen: En bok om møter mellom mennesker”.

Hvor kommer sigøynerne fra?

Seriøs forskning viser at en stor gruppe mennesker som forsvarte sitt land, India, mot invaderende muslimske hærer fra Afghanistan rundt år 1000 og litt senere, ble fordrevet vestover. Ruten gikk gjennom Persia og Armenia til det østromerske riket, det gresktalende Bysants. De fleste hadde i India tilhørt krigerkasten kshatriya, altså adelen, og noen andre grupper, som håndverkere som tjente i det indiske forsvaret. Det var her, på europeisk jord, disse gruppene smeltet sammen og dannet opphavet til Europas sigøynere.

Siden kom det en ny muslimsk ekspansjon, denne gang av tyrkiske osmaner, som la hele Balkan og andre deler av Europa under seg før de ble drevet tilbake. Igjen ble sigøynerne drevet mot vest, inn i det øvrige Europa.

Først ble de ganske godt mottatt, særlig av adelen som trengte deres tjenester og inviterte dem til borger og slott. De kunne trene og sko hester og de var kjent som gode dyrleger. De smidde våpen, gryter og smykker, og lagde seletøy og redskaper og annet som trengtes. De sto for underholdningen, med musikk og dans. Kvinnene kunne spå om fremtiden, og det var viktig spesielt i krig. Og de behersket indisk medisin, som var mye bedre enn de remediene datidens europeiske apotekere produserte. Men de kom snart i konflikt med håndverkergruppene, de såkalte laugene, som ville ha monopol på denslags. Adelen, som ofte hadde beskyttet sigøynerne, mistet sin makt og kapitalismen gjorde skrittvis sitt inntog.

Det var også et Europa der protestantene brøt ut av den mektige katolske kirken, og det ble utkjempet langvarige kriger som hundreårskrigen, trettiårskrigen og kriger mot muslimene. Store grupper av plyndrende leiesoldater herjet landeveiene, og byene fyltes av tiggere. Det ble til og med opprettet egne tiggerordener av katolske munker. Midt oppi denne sydende heksegryten kom et folk på flukt – sigøynerne.

Forfølgelse og slaveri

En ting var den katolske kirken og protestantene enige om – sigøynerne hadde ikke den rette tro og livsførsel.

Forfølgelsen av sigøynerne fra katolsk side var så grusom at pave Johannes Paul II i år 2000 ba Gud om tilgivelse for kirkens behandling av sigøynerne. Riksdagen i Augsburg i 1530, der både katolikker og protestanter var med, erklærte at sigøynerne var ”kristenhetens fiender,” en knusende anklage i datidens Europa.

Straffen for å være sigøyner var ofte pisking eller henrettelse. Det ble også satt opp skuddpremier på sigøynere i mange land, særlig i de tyske småfyrstedømmene.

Det var innreiseforbud for sigøynere mange steder, også i nyere tid. I Norge var det forbudt å være sigøyner helt frem til 1956, fordi paragraf 3 i fremmedloven av 1927 sa at ”sigøynere og andre omstreifere har ikke adgang til riket”.

Et skrekkeksempel og et unntak

Ett land skilte seg spesielt ut, nemlig det som i dag er Romania, og særlig området Valakia, der Romanias hovedstad Bucuresti ligger. Her ble sigøynerne holdt som slaver i 500 år. Først i februar 1856 ble slaveriet i Romania offisielt opphevet.

Hvorfor ble de rumenske sigøynerne holdt som slaver? Svaret er at de representerte en kunnskap og en dyktighet i mange yrker som manglet i det valakiske og moldaviske samfunnet, og at de derfor ikke måtte slippe unna. De fungerte som en tidlig arbeiderklasse i et føydalt samfunn og fylte tomrommet mellom bøndene og adelen. Dessuten representerte de en nesten uuttømmelig kilde til gratis arbeidskraft. Deres dyktighet og kunnskaper ble deres forbannelse.

Romania var ikke det eneste landet som tok sigøynere som slaver, det skjedde også i flere andre land i forskjellige epoker.

Tsarens Russland var unntaket. Her ble sigøynerne akseptert og verdsatt. Mange av dem ble tatt opp i adelen gjennom ekteskap, og var ekte fyrster og fyrstinner. Etter revolusjonen i 1917 var Sovjetunionen det første landet i verden som anerkjente sigøynerne som et eget folk med de rettigheter det førte med seg. Først i år 2000 anerkjente Norge sigøynerne som en av våre fem nasjonale minoriteter.

Sigøynernes holocaust

Hitlers raselover rammet også sigøynerne. Rundt en halv million sigøynere ble tilintetgjort i dødsleire som Auschwitz/Birkenau. De fleste av sigøynernes gamle ledere forsvant i gasskamrene og krematoriene. Rudko Kawczynski, som i dag er med i ledelsen for flere internasjonale sigøynerorganisasjoner, sier det slik i en sang han i sin tid skrev: ”De gikk inn som mennesker og kom ut som røk”. Så poetisk kan en sigøyner sette ord på en så forferdelig tragedie, en forbrytelse mot menneskeheten. ”De gikk inn som mennesker og kom ut som røk.”

Også norske sigøynere havnet i dødsleirene. I 1934, året etter at Hitler kom til makten i Tyskland, ga norske myndigheter beskjed om at en gruppe norske sigøynere med norsk pass som hadde vært en tur i Belgia, skulle stanses ved den tysk-danske grensen og sendes tilbake til nazi-politiet. Siden havnet de i dødsleiren Auschwitz og bare noen få overlevde. Men heller ikke da fikk de overlevende lov til å vende tilbake til sitt fedreland Norge. Det skjedde først flere år etter krigen, etter intens og langvarig kamp.

Nykapitalismens inntog i Øst – en katastrofe for sigøynerne

Her må jeg hoppe litt i historien. Det har i de siste tiårene, etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia og nykapitalismens inntog i Øst-Europa, igjen skjedd store forandringer. Blant annet har EU vokst til å omfatte snart 30 land. I store deler av EU øker arbeidsløsheten og den økonomiske miseren. I landene i Øst-Europa er sigøynerne blant dem som er blitt hardest rammet. Deres rettigheter som nasjonal minoritet er fratatt dem mange steder, de store bedriftene der de arbeidet, er stengt eller overtatt av utenlandske eiere, og mange har mistet hjem og mulighet for skolegang. Det har også vokst frem nasjonalistiske og fascistiske organisasjoner som går til fysiske angrep på sigøynerbefolkningen og til og med utfører mordbranner og drap. En ny flukt er i gang. Drevet av fattigdom og forfølgelse. Og drevet av drømmen om et bedre liv.

Hvorfor finnes det ennå sigøynere etter så mye forfølgelse og systematisk tilintetgjørelse? Jeg mener svaret er dette: Det ligger en utrolig styrke, livsvilje og skaperkraft i dette forfulgte folket. Det har ikke bare mye å kreve. Det har også så mye å gi. Og det har gitt.

Et stort og undervurdert bidrag til Europa

Sigøynerne har bidratt til utviklingen av Europa gjennom sin arbeidsinnsats og sine kunnskaper. De har bidratt til kampen mot nazismen og fascismen som offiserer og partisaner. De har vært med på å forme både klassisk musikk, folkemusikken og populærmusikken. De har gitt oss musikkformer som flamenco, string swing á la Django Reinhard og den russiske sigøynerromansen. De har inspirert komponister som Liszt, Brahms, Glinka, Bizet og Sarasate. Mange av verdens store forfattere har brukt sigøynere som symbolet på frihet og ekte kjærlighet. De er brukt av malere og skulptører og har selv gitt et betydelig bidrag til malerkunsten og billedhuggerkunsten. Jeg har skrevet flere kapitler om det i min bok.

De har også gjort en stor innsats i idretten. Hvis sigøynerne hadde hatt et eget land, ville deres landslag i fotball ha vært blant verdens beste, med navn som Andrea Pirlo, kaptein på Italias landslag, Eric Cantona og Andre Pierre Gignac fra Frankrike og Christo Stoičkov fra Bulgaria, for å nevne noen. Også rumenske sigøynere ville hatt mange å stille, som veteranene Georghe Hagi, Ilie Dumitrescu og Marius Lacaatus (som nå alle er supertrenere), og unge Banel Nicolita. Det finnes også sigøynere med verdensnavn i en rekke andre idretter, spesielt boksing.

Også politisk har sigøynerne satt sine spor.

Brasil har hatt to presidenter av sigøynerslekt:  Washington Luíz Pereira de Souza, og Juscelino Kubitchek. President Kubitchek var forfatter, historiker og medlem av Brasils litteraturakademi, og det var han som grunnla hovedstaden Brasilia. Begge bidro sterkt til å gjøre Brasil til et moderne, demokratisk land.

I dag sitter en ungarsk romní, Livia Jaroka, i Europaparlamentet og gjør en kjempejobb der, valgt inn på listen til partiet Fidesz.

En gryende oppblomstring

EU og regjeringene i mange land har oppdaget at de har en forpliktelse overfor Europas største nasjonale minoritet. Derfor har de bevilget enorme summer, EU alene har bevilget 26.5 milliarder euro, nesten 200 milliarder norske kroner til forskjellige tiltak for å bedre situasjonen for sigøynerne. Men  store deler av pengene er blitt brukt til andre formål eller er blitt borte på grunn av korrupsjon og inkompetanse eller har gått til såkalte eksperter. Sigøynerlederen Rudko Kawczynski sier at ”ekspertene er en del av problemet, og ikke løsningen”. En stor del av fiaskoen skyldes at sigøynerne selv ikke blir spurt. Beslutningene tas over hodene på dem.

Men det skjer noe blant verdens sigøynere. De organiserer seg på tvers av landegrensene og undergruppene. I noen parlamenter i Øst-Europa har det dukket opp sigøynerrepresentanter. En sigøynerorganisasjon er representert i et FN-utvalg.

Det skjer også en kulturell oppblomstring der stadig nye forfattere, billedkunstnere, diktere og filmmakere melder seg på. Selv i Norge har vi fått en forfatter som er sigøyner, Solomia Karoli, som har utgitt boken ”Sigøynerkongens datter” om sitt eget liv, og nå holder på å skrive sin neste bok.

Det stiftes sigøynerteatre og kultursentre. Det kommer nye forskere og ledere. Det er lagt grunnlag for et eget parlament, kanskje noe i likhet med sametinget. Det skjer en nasjonal oppvåkning i internasjonal målestokk.

På den andre siden er sigøynerne fortsatt et folk i fare. Alt fra hatefulle organiserte nazister til velvillige, men ukyndige byråkrater truer dets videre eksistens.

Vi er vitne til et drama i Europa. Utgangen vil prege vår verden i generasjoner fremover. Kunnskap og kjennskap må fordrive hatets mørke skygger. Sammen kan vi skape en lysere verden med plass for oss alle. La oss gjøre det før det er for sent!

Tore-Jarl Bielenberg arbeider som oversetter og har lang fartstid som fredsaktivist. Han har levd et liv i tett kontakt med sigøynerne og sigøynerkulturen, og blir av sine venner kalt hvit sigøyner ("parno rom").

5 svar på “Sigøynerne, en historie om overlevelse og skaperkraft”

  1. Takk for veldig fint og belysende innlegg. Sigøjnerne har vært, og kommet og gått i Norge så lenge jeg kan huske, og dette her burde være obligatorisk lærdom i den norske skolen! Det ville vært med på å gi oss den respekten for dette folket som det, og hver enkelt fortjener!

  2. Jeg har et enkelt spørsmål, som forfatteren kansje kan svare meg på – hva er forsjellen på en Tater og en Sigøjner?

    1. Dere kaller «tatere» rrom-folket/sigøynere som kom til Norge og Sverige fra 1500-tallet og fremover. Sigøynere er de som kom til Norge fra Øst-Europa på 1800-tallet, men de tilhører samme folkeslag.

  3. Gheorghe Hagi er ikke sigøyner, han er arumener. Og sigøynere har ikke hatt det spesielt bra som slaver i Romania.

Kommentarer er stengt.