Marxismen har bare en fremtid når vi gjør den til et prosjekt for menneskets frihet og frigjøring. Terry Eagleton forsøker å styre oss i riktig retning.

Eagleton, Terry, 2012, Hvorfor Marx hadde rett, Yale University Press

Et sitat av Karl Marx pryder den grå fasaden på forlagshuset Neues Deutschland: ”Die soziale Revolution kann ihre Poesie nicht aus der Vergangenheit schöpfen, sondern nur aus der Zukunft“ (Den sosiale revolusjon kan ikke hente sin inspirasjon i fortiden, men bare fra fremtiden). Tidligere huset dette bygningskomplekset åtte arbeiderdagsaviser, 19 ukeaviser, 48 fabrikkaviser, og til og med en bondeavis. Med sine 21.000 kvadratmeter var dette kanskje den største og viktigste av bygningene til SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands – Det sosialistiske enhetspartiet i DDR). I dag ligger bygningen tilbaketrukket mellom kebabkiosker, billige hoteller og lavprisbutikker ved Ostbahnhof i Berlin. Den korte spaserturen fra stasjonen viser oss en annerledes gate i dag sammenlignet med før jernteppets fall. I hvert fall denne (aktuelle) helgen vil også innsiden (av bygningen) forandres. For 25 år siden ville det ha vært utenkelig for irske Terry Eagleton å forelese i Øst-Berlin om estetikk og en engelsk bok om Marx, for en gruppe trotskister og antikapitalister. I dag er både den irsk-katolske marxisten og trotskistene velkomne gjester.

Marx på sidelinjen

Så hvorfor er Terry Eagleton en velkommen gjest? Hva er det boken gjør med oss? Hjelper den oss å forestille oss en verden etter kapitalismen? Kan den flytte Marx inn fra sidelinjen og tilbake på banen som en kraft som setter dagsorden? Eller gir boken, som riktignok er full av humor, oss bare en god latter og et øyeblikks spenning, som da Beyoncé og Jay-Z brøt den amerikanske blokaden ved å reise til Cuba?
Det er ingen tilfeldighet at Eagletons bok ‘Why Marx Was Right’ (Hvorfor Marx hadde rett) har vært en suksess siden den ble publisert for to år siden. Eagleton tar for seg de aller vanligste beskyldningene mot Marx og hans tilhengere kapittel for kapittel: Marxismen er utdatert, står for økonomisk reduksjonisme, den er anti-åndelig; sosialismen er utopisk, anti- åndelig, og vil aldri fungere i praksis; revolusjonen er voldelig, og uforenlig med demokrati. Eagleton påpeker de underliggende årsakene til at marxismen parkeres på sidelinjen og griper fatt i slike beskyldninger, heller enn å hekte seg opp i debatter som foregår på innsiden av marxismen, slik som debattene om ‘ikke-materielt arbeid’ eller ‘profittratens fallende tendens’. Som mye av marxismens gjenoppblomstring i dag, preges Eagletons bok av å komme fra utsiden av den organiserte venstresiden, men samtidig stå i gjeld til denne. Dens tilgjengelighet og luftige karakter tar med seg leseren lett og flytende fra side til side uten å henge seg opp i vedtatte sannheter.

Siden kollapsen i Lehman Brothers i 2008 har mange snakket om Marx’ tilbakekomst. Samtidig argumenterer radikalere med at ”det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens undergang”. Begge deler er sant. Millioner av mennesker så David Harveys forelesninger om Marx’ Kapitalen på YouTube i kjølvannet av sammenbruddet i finansøkonomien. Likevel ser vi færre streiker i Nord-Amerika og Storbritannia enn noensinne. Financial Times analyserer Marx’ ideer i positive ordelag i helgeutgaven sin, men likevel forholder vår tids radikale bevegelser, som ”Climate Camp”, ”Slutwalk”, eller ”Occupy”, seg til Marx med mistenksomhet og motvilje, eller til og med forakt.

Den utvetydige boktittelen vil neppe med et slag gjøre marxismen til en selvfølgelig og toneangivende kraft i samfunnsdebatten, eller sette marxismen i begivenhetenes sentrum i umiddelbar fremtid. Men den beveger marxismen i riktig retning! Den gir svar på tiltale til tilsvarende like sterke påstander som eksempelvis historiens slutt (End of History) eller sivilisasjonenes sammenstøt (the Clash of Civilisations). Den unngår den tradisjonelle akademiske marxismens fallgruber og kan samtidig leses som Eagletons endelige krigserklæring mot hans hovedmotstander postmodernismen. Det hele legger grunnlaget for å skape en marxisme som blir en inspirasjonskilde for fremtidige generasjoner, og som igjen plasserer seg i de undertryktes tjeneste, der den hører hjemme. Når Eagleton er i stand til å gjøre dette, er det på grunn av hans klassebevissthet, hans forsvar for revolusjon og hans tro på menneskelig styrke.

Vi er alle arbeiderklasse nå!

Terry Eagleton skriver: «arbeiderklassen slutter ikke å interessere marxister i det øyeblikk de får baderom og farge TV. Det er arbeiderklassens rolle i den kapitalistiske produksjonsmåten som er avgjørende.” (s.165) Boken er full av slike språklige gullkorn. Sitatet over får med seg tre helt sentrale poenger: For det første, marxismens grunntanke om arbeiderklassens sentrale plassering, og for det andre, at arbeiderklassens sammensetning endrer seg over tid og er ulik på ulike steder. Endelig, for det tredje, viser sitatet at klassebegrepet er relasjonelt, noe man er i samspill med andre, og ikke statisk, som noe man er i seg selv uavhengig av andres rolle og plassering i samfunnet.

Inntil nylig ville Eagletons oppheng i arbeiderklassen blitt sett på som en sjelden og fremmed fugl eller en slags raritet, blant vår tids ideologiske hovedstrømninger. I vår tid har klassebegrepet fått gjennomslag på nytt, og viktigheten av det erkjennes. Owen Jones’ Chavs (nedsettende betegnelse på arbeidere), Paul Masons Live Working Or Die Fighting eller Occupy sitt slagord om “the 99 per cent society” har bidratt til å kaste oppfatningen om at “vi er alle middelklasse nå” på skraphaugen. Dette har likevel ikke vært tilstrekkelig for marxister til at de har kunnet gjenreise arbeiderklassens universelle og sentrale plassering. De radikale sosiale bevegelsene eller deres teoretikere ser stadig til ulike emner og modeller som grunnlag for revolusjonær kraft. Hardt og Negris ‘multitude’ (folkemengde) eller Graebers ‘indebted’ (forgjeldet) ser ut til å gi oss en langt bedre forståelse for dagens antikapitalisme enn arbeiderklassen.

Svekkelsen av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og færre åpne arbeidskonflikter knuste tilsynelatende arbeiderklassens revolusjonære potensial. I det store og det hele har ikke marxister gjort seg selv noen tjeneste ved å fastholde det vi kan kalle tradisjonelle oppfatninger av hva arbeiderklassen er og består av. I dag er arbeiderklassen alt annet enn mannlig og hvit. Den er kvinnelig, lesbisk eller svart, den er muslimsk, surfer på nettet, og lever i slumområder. Enten disse menneskene tiltar seg ulike identiteter, avhengig av om de har kontakt med venner på Facebook, eller går i sin lokale kirke eller moské, forblir deres forhold til kapitalen det samme: merverdien de skaper, havner i noen andres lommer. Eagleton skriver: «Når det kommer til nøyaktig hvem som bør utbyttes, er systemet beundringsverdig egalitært. Det er like anti-hierarkisk som de frommeste postmodernister, og like generøst inkluderende som den mest seriøse anglikanske prest.» (s.162)

Anti-hierarkisk? Egalitært? Kapitalen kan godt være kjønns- og fargeblind, men kapitalismens sosiale relasjoner er det ikke. Marxismens fremtid ligger i at den må utfordre sine forutbestemte antakelser om arbeiderklassens sammensetning, og sin teori om kvinneundertrykking, opp mot dagens nye virkelighetsbilde. Det ville være for mye å vente at Eagleton skulle kunne avklare alt dette på mindre enn 300 sider i tillegg, men noen av hans grunnleggende utsagn innebærer at marxismen stadig har en lang vei å gå. For at marxismen skal kunne utvikles til en virkelig inspirasjonskilde for fremtiden forutsetter det en ubarmhjertig og nådeløs kritikk av marxismens fortid, og dens egne klassifiseringer og kategoriseringer – med alle utvekster. Den må prøve å besvare ubehagelige spørsmål. Som Terry Eagleton viser et annet sted er det fullstendig mulig å gjøre dette uten å helle ut barnet med badevannet.

«De som lever i slummen i verdens mega-byer er ikke organisert med tanke på produksjon, men det er ingen grunn til å tro at dette er det eneste stedet disse verdens utstøtte kan slå seg sammen for å forandre sin situasjon. På samme måte som det klassiske proletariatet eksisterer disse som en kollektiv enhet, har en utvilsom interesse av en endring av den eksisterende verdensorden, og har ikke annet å miste enn sine lenker.» (s.177) Her lener Eagleton seg på noen av arbeiderbevegelsens beste eksempler, fra Oaxaca til Cochabamba, og marxismens analyser er inspirert av erfaringer fra disse opprørene. Marxister som David Harvey og Mike Davis har allerede en god stund analysert hvordan forholdet mellom arbeid og kapital manifesterer seg i fysisk organisering av samfunnet. Gjennom dette lykkes de i å vise potensialet som ligger i nyere definisjoner på og sammensetninger av arbeiderklassen. Ved å gjøre dette viser de samtidig den marxistiske metodens tidløse nytteverdi.

Markedet er grensen

I likhet med de fleste av dagens unge radikale tenkere forblir Terry Eagleton fanget innenfor markedets begrensninger. Enten argumenterer de for en ”markedssosialisme”, slik som Seth Ackerman i Jacobin magazine, eller de nøyer seg med ganske enkelt å anklage aktørene i markedet – ”kjempe vampyr-blekksprut” (Matt Taibbi) eller rikinger. De lykkes ikke i å synliggjøre en helt annen type system og en annen fremtid. Mye av dagens antikapitalistiske og marxistiske kritikk nøyer seg med kosmetiske forandringer på umenneskeliggjørende system i stedet for å forsøke og bygge alternative institusjoner som går utenom markedet, og samtidig støtter markedets ødeleggelse.

Eagleton skriver: “Såkalt markedssosialisme ser for seg en fremtid der produksjonsmidlene eies av fellesskapet, men der selvstyrte kooperativer konkurrerer med hverandre i markedet. På denne måten beholdes noen av markedets fortrinn, mens systemets ulemper kan dempes. (s.23)” Dette høres mer ut som en appell fra den utopiske sosialisten Robert Owen (som første del av 1800-tallet argumenterte for at felles beste var den sanne egeninteresse) enn en krigserklæring mot de herskende klasser. For å imøtegå gjenlyden fra No Future bevegelsene mot fattigdom, kunne Eagleton argumentert for sosialistisk planlegging. Ved å trekke på Rosa Luxemburgs “ikke noe demokrati uten sosialisme, ingen sosialisme uten demokrati” kunne han både ha rettet søkelyset mot den tidligere østblokkens feiltrinn, og samtidig påpekt både frie og regulerte markeders udemokratiske natur.

Selvfølgelig vil det være en overgangsperiode. Selvfølgelig vil det finnes noe markedsmekanisme etter revolusjonen. Men å sette opp ”markedssosialismen” som alternativet til stalinistisk sentralstyrt planøkonomi og femårsplaner kan ikke tilgis. De menneskelige, organisatoriske og teknologiske egenskaper som frigjøres av en sosialistisk revolusjon kan omforme alt under solen. Det er den troen som kan virkeliggjøre det antikapitalistiske slagordet En annen verden er mulig. Hvis økonomiske enheter som Wal- Mart eller Asda kan organisere sine forsyningslinjer uten knapphet, hvorfor skulle ikke adskillige kapitalløse enheter kunne koordinere sin virksomhet basert på demokratisk og folkelig styring? Hvordan skal vi løse økokrisen uten demokratisk og sentral planlegging i et globalt perspektiv ellers?

Markedet som en institusjon for kapitalistisk herredømme tjente menneskeheten bare opp til et visst punkt. I dag er marxismens oppgave å lære av de formene for økonomisk og sosial organisering som skapes av arbeidere over hele verden. Kommunismen ligger ikke i en fjern fremtid, men er umiddelbart forestående gjennom dagens kamper og konflikter. Alt, fra å gå streikevakt til okkupasjoner av gater og plasser, er handlinger som representerer skritt i retning av deling av makt. Bare hvis vi betrakter det slik kan marxismen bli det som Gramsci kalte “the philosophy of praxis” – handlingens filosofi. Ved å definere kommunisme som ”den sanne bevegelse som ødelegger tingenes nåværende tilstand” (Marx, 1845, Ch1) tar Eagleton et nødvendig skritt som andre marxister vil måtte følge.

Fremtiden (for marxismen) er ubeskrevet

Vi har ikke sett slutten på marxismen. Marx trodde at land som Tyskland og England ville bli de første som gjennomgikk en sosialistisk revolusjon. Han tok feil, og vi venter ennå. Det betød ikke at russiske revolusjonære forlot alt i marxismen. De forsøkte å tilpasse den til omstendighetene de levde under. Trotskij utviklet teoriene om den permanente revolusjon og om kombinert og ujevn utvikling for å forklare hvorfor revolusjoner ville finne sted i mindre utviklede land før de spredte seg til de såkalte industrialiserte landene. Etter den vellykkede bolsjevikrevolusjonen, bygget den italienske marxisten Antonio Gramsci på forskjellene og likhetene mellom Nord-Italia og Russland og videreutviklet marxismen vesentlig. Marxistiske teoretikere som Mike Kidron og Tony Cliff stirret djevelen i hvitøyet etter 2. verdenskrig og utviklet grunnsetninger om ”Den permanente våpenøkonomien” og teorien om statskapitalisme. Eagletons bok burde berømmes for å stå i den samme tradisjonen. Men hvem sier at dette var slutten?

“Det 19. århundrets sosiale revolusjon kan ikke hente sin inspirasjon fra fortiden, bare fra fremtiden. Den kan ikke begynne med seg selv før den har fjernet all overtro om fortiden. De tidligere revolusjonene måtte huske verdenshistorien for å undertrykke sitt eget innhold. Det 19. århundrets revolusjoner må la de døde begrave sine døde for å finne frem til sitt eget innhold. Der gikk ordene lenger enn innholdet – her går innholdet lenger enn ordene.” (Marx, 1852)

Derfor skulle det ikke komme som en overraskelse at Terry Eagleton er en velkommen gjest i forlagshuset Neues Deutschland.

Eagleton lærer oss at vi ikke bør styre unna å gripe ondet ved roten og konfrontere de harde realitetene. Vi trenger å ta en titt på barnet med friske øyne. Marxismen har bare en fremtid når vi gjør den til et prosjekt for menneskets frihet og frigjøring. Dessverre beveger marxismen seg fremdeles bare sakte fremover. Oppfatningen om at marxismen bør være komplisert er fremdeles styrende. Eagletons bok forsøker å styre oss i riktig retning. Først når de gjengse ansatte ved call sentre eller bussjåfører begynner å lese marxistisk litteratur i lunsjpausen vet vi at vi går i riktig retning.

Referenseliste:

Marx, Karl, 1845, The German Ideology, source: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1845/german-ideology/ (lastet ned 19/06/2013)

Marx, Karl, 1852, The Eighteenth Brumaire of Louis Bonaparte, source: http://www.marxists.org/archive/marx/works/1852/18th-brumaire/ (lastet ned 19/06/2013)

Mark Bergfeld er sosialist, aktivist og var en av lederne under studentopprøret i Storbritannia i 2010. Han tar for tiden doktorgrad i sosiale bevegelser og utfordringene på venstresiden. Han tvitrer under navnet @mdbergfeld, og publiserer tekster på http://mdbergfeld.wordpress.com