Velferdsstatens kronjuvel – det offentlige helsevesenet

Jeg har jobbet i helsevesenet som sekretær, pleieassistent, sykepleierassistent og i ambulansen. Når jeg hører om de blås behov for å rasere det, kjenner jeg at jeg blir redd.

Hva er det offentlige helsevesenet? For en som ikke har vært innom er det kanskje lett å la seg lure av tabloidpressens grafiske reportasjer om denne delen av offentlig sektor. Om hvordan pasienter blir vanskjøttet av helsepersonell i pillerus, mens flått og tumorer spiser seg inn i spinalkanalens innerste kroker. Noen blir selvsagt også tatt av diabetes og hjerneslag, gjerne mens de er glemt på do. Eller man simpelthen dør i kø. Av kø og i kø. Og midt i dette forestilte infernoet av dårlig offentlig forvaltning, står de blåeste blå og overbeviser en god del av Norges befolkning om at private løsninger med fortjeneste i høysetet skaper mer helse.

Jeg har jobbet i det offentlige helsevesenet siden 2009. Fem år som sekretær, pleieassistent, sykepleierassistent, i ambulansen  – og forhåpentligvis lege til jul. Når jeg leser medieoppslag om arbeidsplassen min eller hører om de blås behov for å rasere den, kjenner jeg at jeg blir litt redd. Skjønner vi hva vi mister om vi selger juvelen til høystbydende?

– Jeg har gullmedlemskap på luftambulansen, har jeg hørt mange si når vi henter dem i ambulansen. Dette bunner i at de støtter stiftelsen Norsk Luftambulanse, noe som sikkert er en bra ting å gjøre. Likevel er det noen som har feilkommunisert når folk tror at dette medlemskapet vil gi personlige fordeler når de ringer 113. Jeg har til sammenligning aldri hørt noen si; – Jeg er forsikret gjennom folketrygden, og jeg vet derfor at luftambulansen er driftet av sykehuset og gratis for meg fordi jeg er medlem av den norske velferdsstaten. Men det er altså sannheten. Norsk luftambulanse har kun vunnet et anbud på å fly helikopter for Folketrygden, og den gjelder for alle – enn så lenge. Det finnes ikke noe gullmedlemskap, kun statsborgerskap.

Det er likevel ikke alt jeg verdsetter med dagens system. Jeg er for eksempel ikke så veldig glad i å leke butikk når jeg er på jobb, og må innrømme at internfakturering, ICD10-koding, unødvendig rapportering, helsebyråkrater, og røde budsjett er det som har overrasket meg mest under utdannelsen min. I løpet av de første årene på studiet gruet jeg meg for det ansvaret jeg en dag måtte bære, i dag frykter jeg vel egentlig sykehusets datamaskiner mye mer. Det er med andre ord flere aspekter ved dagens system som bør endres. Helseforetakene bør fjernes sammen med resten av New Public Management, og ansvaret for organiseringen og prioriteringen i helsevesenet bør gis tilbake til helsearbeiderne.

Det må være et minimumskrav at helsetilbudet vårt også tilbyr kvalitet til de som ikke er i stand til å betale for seg. I dag tar det offentlige seg av den mest kompliserte medisinske behandlingen, de mest risikofylte inngrepene, de står for all beredskap til akutte situasjoner, og de er der når det oppstår komplikasjoner. Til og med de private aktørenes komplikasjoner rydder de opp etter når det trengs.

Det offentlige har i dag svært dyktige arbeidere med medisinsk spisskompetanse som i tillegg til pasientbehandling står for opplæringen av nye helsearbeidere. Som en av de viktigste instansene i samfunnet vårt, skilles det ikke mellom fattig og rik.

Det har imidlertid de blå og mørkeblå tenkt å gjøre noe med.

På Høyres nettside kan man lese at partiet mener at de som tegner privat helseforsikring går ut av den offentlige køen, og således bidrar til at køen blir kortere.

Dette er en illusjon. Det finnes én stor kø, og i den står alle som trenger helsehjelp. Det er ikke slik at det er kø og så er det ikke-kø. Kjøper man seg ut av helsekøen så blir ikke køene kortere, man bare kjøper seg en plass helt foran. Det er jo ikke slik at det lages flere leger når man tegner privat helseforsikring, er det vel? Om det finnes ledig kapasitet noe sted, så burde vel denne bli brukt på å behandle de som trenger det mest? Ikke på de som betaler mest?

Et slikt system fungerer utelukkende fordi noen er mer betalingsdyktige enn andre. Hvis vi alle har råd til dyre helseforsikringer, hvem skal vi da gå foran i køen? Alle kan jo ikke kjøpe helseforsikring for å komme foran alle ?

Slike forsikringer setter også premisser som vil ramme de som kanskje trenger helsehjelp aller mest. De som allerede er syke eller samfunnets eldste. Jeg kan vanskelig se for meg det forsikringsselskapet som tar samme pris for helseforsikringen til den friske tenåringen og den kreftsyke 70-åringen.

Det har vært mye snakk om valgfrihet de siste ukene. Fugelli kalte høyrepartienes valgfrihet «egoisme forkledd i blå fløyel».

Den blå valgfriheten vil gi privatpersoner mulighet for å velge selv hvor de skal la seg behandle, det er en privatsak om man ønsker å tegne helseforsikring eller kjøpe litt helse på Volvat.  Men har de egentlig rett i det? Når man lar seg behandle av en privat lege med offentlig refusjon, eller opereres av en kirurg som staten har brukt millioner av kroner på å utdanne, da er det ikke lenger en privatsak. Da benytter man seg av et tilbud som utelukkende eksisterer fordi fellesskapets midler har finansiert det.

FrP mener at produksjon av velferdstjenester ikke skiller seg vesentlig fra andre tjenester, og vil derfor at de private skal få delta i markedsfesten der helse skal være prima salgsvare. Individets valgfrihet er programfestet med retten til velge mellom offentlige og private aktører på statens regning. Det offentlige skal altså betale de private med fellesmidler uten at det svekker det offentlige? Forstå det den som kan.

Et vellykket kjøp i et slikt marked krever ikke bare penger, det krever også en god del kunnskap om varen du skal kjøpe. Å shoppe i velferdsnorge er ikke det samme som å ta seg en tur på Rema, og jeg tror enkelte pasientgrupper vil lide under denne påståtte valgfriheten. Hvordan skal vi kreve at eksempelvis demente skal inneha kunnskapen om hvor de ønsker å la seg behandle?

Vi liker å sammenligne oss med nabolandene våre, og i denne sammenheng bør vi       kanskje sende en tanke til pleierne på sykehjem i Sverige. Privatiseringen av eldreomsorgen der har gitt nye arbeidsoppgaver for helsepersonell – nå bruker de faktisk tid på å veie tissebleier for å avgjøre om de kvalifiserer for et skift eller ei.

I USA er kun seks prosent av alle sykehjem og eldrehjem offentlig eid. 70 prosent av institusjonene er drevet kommersielt. Helseinspeksjoner i USA har ifølge den amerikanske økonomen Susan Harrington vist at 94 prosent av de amerikanske pleiehjemmene bryter den føderale loven for pleiehjemsstandard. Ifølge hennes forskning var det også de største og rikeste kjedene som hadde de alvorligste manglene når det kom til pasientbehandling.Også her i Norge har vi eksempler på avtaler med private aktører i helsetjenesten som gir grunn til kraftig ettertanke. Adecco-skandalen for noen år siden hvor de private aktørene bedrev episke brudd på arbeidsmiljøloven er et godt eksempel. Hvis vi ser på hvem som vinner anbudene hos norske kommuner, så er det også kjempene, de store kjedene, som stikker av med seieren. Orange Helse er en av de største aktørene på markedet. De leverer helsetjenester til 70 norske kommuner og har flere ganger vært i konflikt med norske fagforeninger.

Når vi går til urnene 9. september er det mange valg vi må ta. Et av dem er hvilket helsevesen vi ønsker oss: Et profittstyrt, kommersielt og klassedelt helsevesen bygget opp etter sykdomsprofitørenes ønsker – eller et behovsstyrt helsevesen som favner om oss alle.