FNs uttalelse fra 2000 innebærer at kampen for å berge klimaet må sees i sammenheng med sosial rettferdighet og fordeling globalt. Jeg ser ingen grunn til at dette ikke også må gjelde innenfor hvert enkelt land.
Mange mener at global oppvarming er den største utfordringen menneskeheten noensinne har stått overfor. Dette burde tilsi at de som har makt gjennomførte tiltak som sto i samsvar med alvoret i situasjonen. Vi vet at det er mulig. USAs inntreden i den andre verdenskrig førte til en nærmest total omlegging av den amerikanske industrien. Finanskrisa ble møtt med en innsprøyting av en enorm mengde statlige milliarder i banksektorene. Uansett hva en mener om disse tiltakene er det ikke noen tvil om at de har to ting til felles. De er drastiske og de er former for statlige politiske inngrep. Hugo Chávez skal en gang ha sagt noe sånt som at dersom klimaet hadde vært en bank, ville det allerede vært reddet. Det er dessverre mye som tyder på at utsagnet har noe for seg.
FN sa i 2000 at ressursforbruket i de industrialiserte landene må ned til en tiendedel av dagens forbruk dersom bærekraftighet skal kombineres med vekst for de fattige landene. Flere norske regjeringer har sagt noe lignende. Men det er det stikk motsatte som skjer. I statsbudsjettet legges det hvert år opp til at privat sektor skal vokse mer enn den offentlige. Regjeringas videreføring av løftet om ikke å øke skattenivået sammen med et lovmessig mål om økonomisk vekst, drar i samme retning – mer privat forbruk.
Det går ikke an å legge skylda på enkeltmennesket. Men jeg mener det er ei gruppe av mennesker som i kraft av sin makt og sine privilegier representerer et særskilt problem. I klimadebatten er de elefanten i rommet som få ser ut til å ha lyst til å snakke om. Det er de rike. FNs uttalelse fra 2000 innebærer at kampen for å berge klimaet må sees i sammenheng med spørsmålet om sosial rettferdighet og fordeling globalt. Jeg ser ingen grunn til at dette ikke også må gjelde innenfor hvert enkelt land. Det kan ikke være de underbetalte hjelpepleierne som skal ta ansvaret for den nødvendige reduksjonen i materielt forbruk.
Det er minst to ting ved eksistensen av privat rikdom som hindrer en endring i forbruksmønsteret: Den ene er sløsinga for eksempel i at hyttepalasser, svømmebasseng og svære hus skal varmes opp til glede for bare noen ytterst få individer. Den andre, og minst like viktig, er selve ideen om at det er helt naturlig at noen få tjener og forbruker så mye som disse gjør. Denne ideen ser dessverre til å ha stor aksept, og jeg mener den har klare negative konsekvenser. Når det å være rik er å være vellykket, blir disse privilegerte få til forbilder for mange. Da blir det vanskelig å skape en forståelse blant folk flest for et mer fornuftig forbruk – som for eksempel å reise kollektivt fremfor å kjøre egen bil. Og hvis de rike får boltre seg i sine ”hytter” på fjellet, hvorfor skal ikke hvermansen få bygge sin hytte? Det virker åpenbart for meg at i den grad en bruker økonomiske insentiver for å endre folk sitt forbruksmønster, vil dette i stor grad bli undergravd av de som hevder sin rett på et luksusforbruk. Se for deg den ene som ignorerer røykeforbudet inne på et utested en kald dag i november. Hvor lang tid vil det ta før de andre røykerne fyrer opp en sigarett hvis denne ene får lov?
I lys av at vi ser en utvikling i retning av en stadig større knapphet på ressurser som blant annet vann, mat og olje, virker det stadig mer absurd at noen av oss skal kunne hevde en rett på mye mer penger enn de har bruk for. Dette blir enda tydeligere når vi måler forbruket i CO2. I følge nettstedet Globalis forbrukte hver innbygger i USA i gjennomsnitt ut rundt 19 tonn CO2 i 2006. I India var det tilsvarende tallet rundt 1,3 tonn. I Norge var i hver innbygger i gjennomsnitt ansvarlig for 8,6 tonn. Det som ikke kommer frem av denne statistikken er hvor mye Kjell Inge Røkke er ansvarlig for i forhold til ei alenemor i Loddefjord. Oppfølgingsspørsmålet blir da selvfølgelig: Hva i all verden er det som gir millionæren rett til å fyre av en mye større mengde CO2 enn alle andre?
Denne klassen kommer neppe til å innse sin rolle og redusere sin private rikdom på egen hånd. Et overdådig forbruk ser ut til å være viktige symboler på status og identitet. Det betyr at problemet må løses politisk. Dessverre ser vi at problemet bare er blitt større under de rødgrønne. Antall superrike i Norge vokser hvert eneste år, og ifølge bladet Kapital bodde det i fjor 180 milliardærer i Norge – det høyeste antallet noen sinne. Rundt 150 husholdninger satt da på en finansformue på 90 milliarder – nesten én fjerdedel av Statoils børsnoterte verdi. Samtidig har vi etter OECDs målemetode fått en større andel fattige de siste 10 årene. Det er ikke sikkert at denne utviklinga har vært ønsket fra regjeringa sin side. Likevel er det lite som tyder på at det fins en politisk vilje til å få snudd ting i en annen retning.
På 60- og 70 tallet greide man å kombinere høy økonomisk vekst med minkende økonomiske forskjeller mellom folk, uten en vekst i ekstrem personlig rikdom. Jeg mener dette må være mulig også i dag. Skattlegging må opplagt være en sentral del av dette, og Rødt vil ta noen grep som vi mener kan bidra til en annen kurs. Ett eksempel er kravet om 100 % marginalskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Men også på andre områder kan det gjøres noe. I de store byene vil en øvre grense for areal i nybygde boliger både kunne redusere luksusforbruk og sikre den nødvendige plassen til flere boliger. Jeg mener at det først og fremst handler om politisk vilje.
I lys av alvoret i klimautfordringene bør det ikke være noen menneskerettighet for enkeltpersoner å kunne kare til seg millioner og milliarder til privat forbruk. Skal Norge gå foran som et godt eksempel i kampen for klimaet har vi rett og slett ikke råd til å holde oss med de styrtrike.