Abort er et tema som rett og slett får opp temperaturen hos mange. Da snakker vi om en planlagt handling i forhold til et påbegynt svangerskap, med hensikt å avbryte dette svangerskapet. Vi snakker ikke om prevensjon, og vi snakker ikke om seksualitet. Men begge disse temaene ligger og vaker i bakgrunnen.
Foto: Debra Sweet
Ut fra et pragmatisk, biologisk ståsted er tidlig abort kun det det er: svangerskapsavbrudd. Biologien kan ikke kreve at et påbegynt foster, etter sammensmeltingen mello eggcellen og en tilfeldig forbipasserende særcelle, er noe annet enn en ”klump med celler”. Disse cellene kan, gitt at de får næring av en levende organisme gjennom å feste seg og ”snylte på” denne, eventuelt utvikle seg til å bli et menneskelignende umodent foster som seinere vokser og blir en levedyktig baby. Denne utviklingen KREVER biologisk sameksistens med moren, eller i alle fall livmoren, og er koninuerlig, det vil si ikke spesifikt og trinnvis. Man kan ikke si at et foster på 11 uker er fundamentalt forskjellig fra et på 13, men man setter vilkårlige grenser. I Norge er grensen for selvbestemt abort 12 uker, og i Sverige 16 uker. Man regner ofte en viss andel av fostrene for levedyktige utenfor livmoren når de er 22 uker, så det er ofte den øvre grensen. På den annen side er det ikke veldig sannsynlig å overleve uten skader før fostret er nærmere 28 uker, som pleide å være abortgrensa.
Sentrale dilammaer i den biologiske tilnærmingen til dette har vært ”å ta liv” – eller ”når er et foster et menneske”. Noen religiøse retninger tror at liv består av både kroppp og sjel, og mener at sjelen entrer egget sammen med sædcellen, det vil si at et hvert befruktet egg er et ”menneske”. Noen mener at fosteret blir ”liv” når det fester seg i livmora, altså 4-6 dager gammelt. Noen mener at liv oppstår når fosteret er i stand til å bevege seg lit: ”det sparker”, og noen mener at fullverdig menneske er det ikke før det har evne til å leve av seg selv, og hjerne utviklet nok til å ivareta basale kognitive funksjoner. For de som ikke aksepterer noen form for abort, pålegger de altså enhver kvinne med livmor som har latt et egg befrukte, å bære dette egget i ni måneder, enten hun vil eller ei. De fleste vil likevel anerkjenne at det kan oppstå konflikter mellom mor og foster, og at disse konfliktene noen ganger må løses med abort.
Hva er gunnene til at det blir noen aborter? Vel, seksualiteten er noen steder nokså løssluppen og styrt av helt andre drifter enn ansvarlighet og fremtidstenking. Noen har ubeskyttet sex fordi de glemmer seg, noen tar en pokersjanse, noen har ikke noe valg. Voldtekt og ufrivillig sex finnes, sex i fylla finnes, one night stands finnes, og tilfeldige relasjoner finnes. De fleste ser på det å få et barn som mye mer alvorlig og omstendelig enn et seksuelt samleie. Å begrense antall samleier til bare de som kan skape et barn, er ikke realistisk. Å bruke prevensjon burde være greit, men ikke alle prevensjonsmidler fungerer 100 % og ikke alle brukes konsekvent. Fordi seksualiteten er så befengt med normer og tabu, kan det for noen være et stort skritt å ta å se på seg selv som en som har sex og som trenger prevensjon. Sex som ”tilfeldig og spontan” passer liksom bedre.
Det oppstår altså uplanlagte, uønskede og ubeileilige svangerskap i massevis. Mange tusen i året, bare i Norge. De fleste av disse aborteres. Det er ikke noen sterk norm i Norge for å få barn i svært ung alder, eller få barn når det ikke er planlagt. De fleste unge menn og kvinner ser på det å stifte familie og få barn som relativt alvorlig, og vil ha en god ramme rundt det. Det betyr utdannelse, arbeid, bolig, inntekt, partner, kjærlighet og tid. Det er ikke dårlig, snarere tvert om. Det er bra for barn å være ønsket og planlagt. Det er en myte at mange velger abort fordi barnet står i veien for karriæren eller utenlandsreisen. De fleste tar abort fordi de ikke ser for seg at de kan ta seg av et barn. Oftest er det parforholdet som barnet er unnfanget i som ikke er solid nok. Det kan gå bra uansettt, men det er ikke mange om tar sjansen på å bli enslig, aleine, fattig og isolert som ung mor uten fast kjærste.
Abort er altså brukt som familieplanlegging når seksualiteten og prevensjonen ikke funket helt som den burde. Abort er enkelt, ufarlig og medisinsk uten bivirkninger når det gjøres av kyndig personale i tidlig graviditet. Forbud mot abort minker ikke antallet aborter, men gjør flere aborter farlige, utført i mørkelagte korridorer av et uklart helselandskap, med farligere metoder og større grad av komplikasjoner, i verste fall alvorlige eller dødelige. Dette vet vi. Likevel ønsker mange seg abortforbud, og tror at det hjelper mot aborter.
Abort er kvinnesak på sitt aller mest kroppsnære. Kvinner kan komme i konflikter der hennes kropp står i fare dersom hun ikke får abort. Et grelt eksempel fra dagens erfaringer fant sted i Irland i år der en utdannet kvinne som ønsket et svangerskap avbrudt fordi det truet hennes helse, ikke fikk innvilget helsehjelp, og døde. Irland er et land der abort nesten ikke kan tilates. Jeg har selv sett kvinner dø av illegale aborter i Afrikanske land som ikke tilbyr abort på syykehusene. Land som nekter kvinner abort, har ofte flere problemer både med seksualiteten, kvinners stilling i samfunnet, vold mot kvinner og tilgang på prevensjon. Motstand mot abort henger sammen med et paternalistisk syn på kvinners plass i samfunnet. ”Hun skal bare føde barn og være seksuelt tilgjengelig og ikke stille krav” … på en måte. Den dype mostanden mot abort i noen samfunn, f.eks. i deler av USA, henger sammen med svært konservative syn på en rekke verdispørsmål rundt familie, religion, seksualitet, frihet og kvinners likestilling.
Kampen for selvbestemt abort var lang og hard. I mange år mente man at det var andre enn kvinnene selv som var uhildet nok til å fatte beslutninger om abort. Heldigvis har man i mange land nå gitt kvinnene denne rettigheten. Noen vil likevel straffe kvinner moralsk for å gjøre som de velger, enten med ydmykende prosedyrer, nedverdigende rådgivning, smertefulle aborter eller høy pris. ”Hun skal liksom ikke slippe lett unna”. Det å ta abort ses på som moralsk mindreverdig av mange. Det viser også debattene som fremdeles raser om temaet.
For meg er saken krystallklar. Menneskerettighetene fordrer at du er FØDT og har et navn og et statsborgerskap før de er virksomme. Kvinner har like rettigheter med menn. Kvinner må ha kroppslig autonomi, både over seksualiteten og svangerskapet. Det er kvinnene som tar seg mest av de fødte barna. Det er og blir kvinnen som skal bestemme dette. Noen bestemmer seg da for å ta abort, og noen få gjør et ikke. Det er slik det bør være.
Så den logiske konsekvens av siste bolk er da at den norske stat bryter menneskerettighetene da de tar muligheten vekk, juridisk sett, fra kvinnen f.o.m uke 16.
Lykke til med rettssaken. Og ellers en god argumentasjon på at abort bør være tillatt til fødsel.
Hva mener Johanne Sundby og Radikal Portal om retten til å velge abort etter uke 16, hvis prøver viser en viss mulighet for at barnet har Downs men ellers er frisk. Jeg er apsolutt enig i abortloven slik den er og står gjerne øverst på barrikaden for kvinners rettighet ift egen kropp, men mener selv at innen 12 ukers svangerskap skal man ha klart å bestemme seg for om vil ha barn eller ikke. Dersom barnet er friskt og levedyktig og svangerskapet er uten fare for moras helse. Det jeg frykter er et utvelgersamfunn der man må få «slippe» å ta seg av barn som ikke er akkurat slik man så for seg glansbildet. Velge bort på bakgrunn av at det var ikke akkurat DET man ønsker seg… nei vi får prøve igjen… Det er en holdningsendring i samfunnet vårt som er i ferd med å feste seg. Det er ikke plass til annerledeshet. Et samfunn der barna er profitt og kapital og de som ikke skaper verdier er verdiløse. Hva blir det neste, retten til å velge abort dersom barnet har «feil kjønn»? Ja og det er ikke utenkelig at det allerede skjer…
Du må også se fra pro life siden av saken.