Global oppvarming og pengegriskhet dreper tusener i India

Flomkatastrofen i Uttarakhand i India på forsommeren er en påminnelse om at naturens krefter ikke bøyer seg for pengenes makt.

Foto: Oxfam International 

Den nordlige staten Uttarkhand i India opplevde enorme flommer i juni. Indiske myndigheter, miljøforkjempere og media har siden juni sett på denne hendelsen med svært ulike øyne. Men det som synes å skje, er at myndighetene bare lapper på såret, heller enn å forebygge problemet.

Uttarakhand er en indisk delstat i den nordlige delen av landet. Ifølge en folketelling fra 2011 har den en befolkning på litt over 10 millioner mennesker. Staten refereres ofte til som ”gudenes land” grunnet alle de hellige hindutemplene og pilegrimssentrene man finner der. Utarrakhand ligger sør for Himalaya, og klimaet og vegetasjonen er svært variert. Man finner alt fra isbreer til subtropiske skoger her. Området er svært ettertraktet blant turister, eventyrere og pilgrimsreisende på grunn av beliggenheten i Himalaya, de gamle templene, skogsreservatene, nasjonalparkene og de store fjelltoppene.

Uttarakhand har vært i nyhetene siden midten av juni grunnet de store flommene som ikke bare skylte bort mange tusen menneskeliv, men også illusjonen om at ubegrenset og dårlig gjennomtenkt utbygging fører til utvikling.

«Du har hørt om drap; vel, dette er økodrap» fortalte Devinder Sharma fra Forum for Bioteknologi og Matsikkerhet til CNN. Videre mener hun at ”åsene har blitt ribbet for skog, det er omfattende gruvevirksomhet i regionen, og som om ikke det er nok, er veiene som blir bygget risikable”. Vi leker med naturen samtidig som vi legger skylden på den, var også et av poengene hennes.

Det offisielle tallet på omkomne etter flomkatastrofen i Uttarakhand er nå på 8000. Ifølge FN er tallet 11 000, mens lokale kilder hevder antallet døde er 15 000. Uansett hvilken kilde som stemmer, er dette katastrofale tall. Flere hundre døde er trolig fanget under ødelagte hus, hoteller og i de bratte fjellene. I tillegg til dette er flere tusen familier isolerte på grunn av de enorme skadene etter vannmassene, og sliter med ubehandlede skader og mangel på mat og vann.

Den flomkatastrofen vi ser nå, startet i høysesongen for turister og pilegrimer, noe som har bidratt sterkt til antall omkomne, savnede og pårørende. Monsunregnet kom tidlig denne gangen med konstant nedbør mellom 14. og 17. juni. De enorme nedbørsmengdene førte til at de to største elvene vokste langt utover sine bredder. Trange daler i områder dominert av fjell har gjort redningsaksjoner svært vanskelige, og det indiske militæret ble satt inn for å redde overlevende og hente døde.

Over 100 000 pilegrimer ble reddet og fløyet hjem. Tilbake sitter en halv million mennesker, som er avhengige av turisme for å tjene til livets opphold. Men med all den negative publisiteten som følge av flommen er det ikke mange turister å se, og det midt i høysesongen. Tomme hoteller, restauranter og drosjer står igjen.

Allerede i 1991 advarte miljøverner Anil Agarwal i boken «Flood, Flood Plains and Environmental Myths» med at Himalaya var svært utsatt for ras, og at myndighetene burde ta hensyn til sårbarheten i området. Allerede på den tiden var det bygget mange veier, men utbyggingen fortsatte, med nye vannkraftverk i regionens bratte daler og utbygging av hoteller og boliger langs elvebreddene, uten noen slags beskyttelse fra flommen. Miljøvernere påpeker at flommene og rasene var forutsigbare. Souparno Banerjee fra Senter for forskning og miljø uttalte at på tross av at myndighetene benekter dette er de fleste eksperter enige om at uregulerte utviklingsprosjekter og uregulert turisme står bak omfanget av denne katastrofen. “Utvikling er viktig, men vi må ta hensyn til det skjøre økosystemet”, sa Banerjee.

Mens den indiske befolkningen sliter med ettervirkningene av den katastrofale flommen, krangler politikerne. De krangler om hvem som har skylden for redningsaksjoner som kom for sent i gang og som var dårlig koordinert. Opposisjonen klandrer regjeringen for ikke å ha forebygget katastrofen.

Skadene kunne ha vært begrenset gjennom lover som regulerte utbygging av infrastruktur. Flommen har ført til at veier og bebyggelse har blitt skylt vekk, og gjort tusenvis av mennesker hjemløse. Utbyggingen av infrastruktur i fjellområder, enten det er veier eller bygninger, er svært krevende. Mye av bebyggelsen er plassert på steder som er svært sårbare for ras, og det har blitt gjort svært lite for å flytte disse bygningene høyere opp. Mange stiller nå spørsmål ved konstruksjon og vedlikehold av bebyggelsen i dette området. Utvikling av infrastruktur i fjellområder må planlegges og gjennomføres på en annen måte enn i lavlandet.

Det er ingen tvil om at klimaendringer spiller en rolle her. I den nasjonale handlingsplanen for klimaendringer fra 2008 er det mange advarsler om det som nå har skjedd. Den uttaler at Uttarakhand er et spesielt utsatt område for klimaforandringer. Handlingsplanen sier for eksempel at to tredjedeler av skogen i Himalaya-området må stå, noe som har blitt ignorert av de lokale myndighetene. Den slår fast at “Den store avskogingen og de massive konstruksjonsprosjektene, spesielt de store vannkraftverkene, har svekket økosystemet i regionen”. Og planen advarer mot at forandringer i monsunen har store følger for matsikkerheten. I Uttarakhand kommer 90 prosent av regnfallet i monsunen, og en forandring på 20 til 30 prosent vil påvirke matproduksjonen i stor grad. Handlingsplanen påpeker helt korrekt at klimaforandringer kan forårsake flere flommer, ras og skader i landmassene. Det planen advarer om at vil skje i fremtiden, skjer nå, i 2013.

Noen lærdommer:

For det første kunne omfanget blitt mindre med bedre planlegging av infrastrukturen og med et bedre informasjons- og kommunikasjonssystem. Institusjonelle mekanismer som benytter teknologiske fremskritt innen værvarsel bør tas i bruk. Selv om det kom noen advarsler fra Indias meteorologiske institutt, ble ikke disse videreformidlet til dem som befant seg i faresonen. Det er helt klart behov for å styrke katastrofeberedskapen, slik at varsel blir gitt til alle så tidlig som mulig. Med dagens teknologi kan katastrofer forutses tre til fire timer før de skjer – nok tid til å redde mange liv.

Tragedien i Uttarakhand bør være en påminnelse til både myndigheter og kommersielle aktører om at naturens krefter ikke bøyer seg for dem som vil tjene penger. Fortsetter det som nå, vil flere liv gå tapt i fremtiden. Er det virkelig verdt det?

Denne katastrofen fikk noe oppmerksomhet i internasjonale medier da det pågikk, men nå har verden gått videre, og nye katastrofer og konflikter tar over oppmerksomheten. Men kanskje vi burde følge med på den prosessen som India er havnet i? Har vi noe å lære fra dette? Er det bare i India at mennesker tror de kan kontrollere naturen?

(Skrevet med:  Live Øverlier and Petter Asplin Sørlie)