Vårt nasjonale traume

Den unge, fransktalende Jonas Gahr Støre ble i sin tid plassert ved Gro Harlem Brundtlands side og kom til å spille en nøkkelrolle under forhandlingene som ledet frem til EØS-avtalen i 1992. Støre er en helt sentral medansvarlig for det sterkt misvisende informasjonsgrunnlaget da Stortinget med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt ratifiserte avtalen. Vitner forteller at flere av disse fortvilte folkevalgte gråt i stortingsrestauranten fordi Kjell Magne Bondevik anvendte ukristelige metoder for å tvinge dem til å stemme mot sin egen intuisjon og sunne fornuft.

Motstanderne av avtalen hevdet den gang at ratifiseringen ikke var korrekt hjemlet i Grunnloven, og henviste blant annet til forutsigbare konsekvenser av den “dynamiske rettsutviklingen” i EU som nødvendigvis ville følge av allerede vedtatte direktiver og forordninger. Nå har begivenhetenes gang gjort det umulig å tilsløre for folket at kritikken var korrekt. For å bagatellisere skandalen, har Regjeringens advokat og fremste ekspert på EØS og EU-rett, prof. dr. juris Fredrik Sejersted, kommet opp med et mantra om at “ingen kunne den gang forutse den dynamiske rettsutviklingen i EU” som motstanderne advarte mot i 1992. Regjeringsadvokatens mantra er siden lojalt repetert som en tankelammende summing av politikerklassen og kommentariatet.

Prof. Sejersted gir ellers inntrykk av å være en ærlig og oppriktig sjel, og vår saklige uenighet kan antakeligvis kokes ned til noen få konkrete punkter som gjør at vi tolker virkeligheten helt forskjellig. EØS- prosessen tvinger oss til å leke butikk med fellesskapets sosiale ansvar og historisk opparbeidede verdier. For Sejersted fremstår EØS-prosessens tilpasning av velferdsstaten til EUs indre marked, privatiseringspresset på infrastrukturene og statens eiendommer, og ensrettingen av utdanning og forskning, som demokratisk uproblematisk så lenge stortingsflertallet synes det er greit. Men folket vil ikke ha det slik. Folket, fagfolkene og fagbevegelsen opplever at samtlige av de strukturreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked, er mislykket.

Et samlet Storting har ganske riktig opphøyet mål- og resultatstyring til overordnet styringsideologi i staten og offentlig forvaltning. Dette er det viktigste grepet i vår måte å tilpasse Norge til EUs indre marked. Uten forretningsregnskap – ingen butikk. Det demokratiske ordskiftet demonstrerer imidlertid at våre forvirrede folkevalgte ikke er villig eller i stand til å forklare hva de er med på.

Mål- og resultatstyring er altså den metoden Stortinget har valgt for å tilpasse Norge til EUs indre marked. I våre analyser må vi skjelne mål- og resultatstyring som politisk styringsideologi og metode, mål- og resultatstyring som budsjett- og økonomistyringsmetode, og mål- og resultatstyring som ledelsesfilosofi for den operasjonelle verdiskapende virksomheten. Det besnærende med mål- og resultatstyringsideologien er at den opererer med det samme rapporteringsspråket og den samme styringsideologien og styringsretorikken på alle tre nivåene. Kritikken mot mål- og resultatstyringsideologien går ut på at dette rapporteringsspråket og styringsspråket ikke kan oppfatte, beskrive eller kommunisere faglig, sosialt og kulturelt betinget erfaring og kritikk på en konstruktiv måte.

Mål- og resultatstyring som politisk styringsideologi og metode pulveriserer ansvar og forårsaker fremveksten av det prof. Noralv Veggeland kaller “den nye reguleringsstaten” og et fryktinngytende “revisorsamfunn” med et overdimensjonert byråkrati som ingen ønsker seg. Til og med politikerklassen og lederne i staten har begynt å klage over hvordan de blir handlingslammet av å bli målstyrt og atferdsregulert av metoden. Alternativet er å ta tilbake den tradisjonelle politiske styringen.

Mål- og resultatstyring som budsjett og økonomistyringsmetode i forvaltningen representerer et avvik, og et eksperiment i uansvarlig stor skala som har mislyktes på sine egne premisser. De eksponensielle kontroll- – og transaksjonskostnadene overskrider innsparingene allerede i utgangspunktet. Dette er ikke noe som går seg til når systemene får tid til å begynne å virke etter hensikten. Dette blir bare verre og verre. Alternativet er forskjellige varianter av forvaltningsregnskap som kan modifiseres og videreutvikles med ny kunnskap og nye teknologiske muligheter.

Målstyring er å styre etter program. Resultatstyring er å styre etter bakspeilet. Det kan være fornuftig med program og bakspeil, men når program og bakspeil kombineres med pisk og gulrot og opphøyes til ledelsesfilosofi, bærer det galt av sted. Folket, fagfolkene og fagbevegelsen opplever denne styringsideologien som krenkende i den grad at det underminerer motivasjonen og arbeidsgleden. Dette er en åpenbar medvirkende årsak til sykefravær, utmattelsessyndromer og tidlig pensjoneringer.  Alternativet til den kvantitetsorienterte mål- og resultatstyringen av den operasjonelle, verdiskapende virksomheten er å kreve kvalitetsledelse – det sier seg selv, men da må vi selv bidra til å gi dette begrepet innhold.

Forholdet mellom systemer, ledelse og fag avtegner seg som en essensiell problemstilling som må belyses og gjennomtenkes på nytt ved overgangen til den nye teknologiske og økonomiske tidsalder. Vi er i ferd med å få en ny forståelse av hva systemer er, og det vil forandre oss både som individer og som kultur.  Mål- og resultatstyring har sin opprinnelse i George Odiorne og Peter Drückers ideer fra midten av forrige århundre da store datamaskiner bare kunne brukes til å prosessere store mengder tall for vitenskapelige beregninger, forretningsregnskap og finans.

I dag står mål- og resultatstyringsideologien i veien for å utnytte det moderne menneskets muligheter med den nye håndholdte audiovisuelle informasjons og kommunikasjonsteknologien tilgjengelig. Det er først og fremst i vår daglige bruk av den nye teknologien at de nye mulighetene for mye mer smidige, tilpasningsdyktige og ressursøkonomiske samarbeidsformer åpenbarer seg. Evnen til lokal og individuell tilpasning er et av den nye teknologiens mest fornemme fortrinn. Denne utviklingen kan ikke styres fra sentralt hold. Det er først og fremst du og jeg som individer som får mye mer makt og kontroll med den nye teknologien.  Primitive systemer sentraliserer makt og kontroll – avanserte systemer distribuerer makt og kontroll. For å utnytte den nye teknologiens muligheter må vi distribuere makt i systemene. Overordnet, sentralisert og standardisert system er i konflikt med evolusjonen og historiens erfaringer, den økologiske og sosiale intelligensen, og den nye teknologiens iboende logikk.

II

Det er ikke å forvente, men likevel verd å merke seg, at regjeringsadvokat prof. dr. juris Fredrik Sejersted ikke tar innover seg disse aspektene av virkeligheten i sine analyser. Men Sejersted er enig i at EØS-prosessen krenker folkestyret. For ham – og bemerkelsesverdig mange politikere og næringslivsledere – er imidlertid det greit hvis vi tror at dette tjener økonomiske interesser. Som når Kissinger og Nixon skryter og juger om sin involvering i militærkuppet i Chile, og kjekt og greit konstaterer at “i valget mellom demokratiet og økonomien, valgte vi økonomien“. Dette illustrerer på sitt vis hvordan den politiske kulturen demoraliseres av vårt nasjonale traume.

Men forholdene er verre enn som så. Saken om hjemfall er stygg – selv om Sejersted regner den som en av sine fornemste meritter. Industrialiseringen av Norge var i stor grad finansiert med lån fra utlandet. Konsesjonslovene og hjemfallsretten til fossekraften sikret at finanskapitalismen ikke kunne utbytte ressursene i landet vårt, og sørget for en rimelig rettferdig fordeling av velstandsøkningen i det norske samfunnet. Slik kunne vi videreføre våre egalitære tradisjoner inn i industrisamfunnet i en myte som også forteller noe om vår særegenhet som topografi og som politisk kultur. Derfor fikk saken om hjemfall så stor og følelsesladet symbolsk betydning under stortingsdebatten om EØS i 1992. Hvis regjeringen Brundtland hadde snakket sant den gangen, ville ikke Stortinget ha ratifisert EØS-avtalen.

To av ekspertene som bisto regjeringen i forhandlingene som resulterte i EØS-avtalen ble siden utnevnt til leder og dommer i ESA og EFTA-domstolen.  I disse rollene reiste de sak og dømte hjemfallsretten som i strid med EØS-avtalen – en kjennelse som altså innebærer at Regjeringens egne eksperter under EØS-forhandlingene mener at Støre – som nå var blitt utenriksminister – bidro til å føre Stortinget bak lyset i 1992. Hvis denne kjennelsen hadde blitt stående, måtte utenriksminister Jonas Gahr Støre kjennes ugild i norsk politikk inntil forholdet var rettslig belyst og avklart.

En pikant detalj som hører med til historien, er at alle vet – selv om det i prinsippet er hemmelig – at det var tidligere energiminister Eivind Reiten i egenskap av rollen som direktør i det halvstatlige Hydro, som beveget ESA til å reise sak mot Hydros største eier for EFTA-domstolen. Hvis kjennelsen hadde blitt stående, ville verdien av Reitens opsjoner og bonusordninger steget dramatisk.

Et annet delikat forhold var at revisor hadde nektet å godkjenne regnskapene til EU-domstolen, EFTA-domstolen og ESA i fem år, fordi disse embetsmennene og rettsinstitusjonene nekter å oppgi sine ekstrainntekter. Den politiske kulturen i EU er så korrumpert at ingen, utenom revisor, har reagert på at disse rettsinstitusjonene dermed underminerer sin egen legitimitet og autoritet. Så lenge disse korrupsjonsliknende forholdene består, er det berettiget å omtale disse embetsmennene og rettsinstitusjonene som “antakeligvis korrupte”.

Da den antakeligvis korrupte EFTA-domstolens kjennelse i saken om hjemfall hadde falt, gikk det ikke mange dagene før Jonas Gahr Støre i egenskap av utenriksminister overstyrte revisors beslutning og godkjente regnskapene for alle fem årene. Da ble de antakeligvis korrupte ESA og EFTA-domstolene straks mer medgjørlige når det gjaldt å finne frem til skjønnsmessige ordninger i forholdet til lovene i EU, både når det gjaldt hjemfall og statsstøtte til fangst av CO2.

Vi må spørre: Hvor stor og sterk må man egentlig være for å oppnå slike skjønnsmessige ordninger i forhold til loven i denne demoraliserende politiske ukulturen hvor alle synes å ha noe på alle? Enden på visa ble i alle fall at Sejersted fikk forhandlet frem en ordning som på et vis styrker det statlige eierskapet som i utgangspunktet ikke skulle være truet. Det er forståelig at Sejersted opplevde dette som også en personlig seier. Og når han hevder at den viser at det er noe å hente ved å konfrontere direktivene fra Brussel i rettsprosesser, har han et poeng.

Men saken bekrefter like fullt at hjemfallsretten ble omfattet av EØS-avtalen, og styrker beskyldningene om at Jonas Gahr Støre bidro til å føre Stortinget bak lyset i 1992. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted har riktignok i en polemikk med undertegnede i Klassekampen levert en personlig attest på de involverte aktørenes personlige hederlighet, men den er selvfølgelig verdiløs i denne sammenhengen. For å forsvare sine meritter og sine oppdragsgivere, må Sejersted også se bort fra at EØS-avtalen like fullt legger begrensninger på hvordan vi forvalter dette styrkede eierskapet. Og når vi i dag skal legge en strategi for mineralutvinningen i landet vårt, er vi tvunget til å overlate utviklingen av denne industrien til det rigide regimet i EUs indre marked, stikk i strid med Støres og regjeringen Brundtlands falske forsikringer overfor Stortinget i 1992. Kommunikasjonsrådgivernes oppdrag går ut på å tie i hjel alternative strategier for mineralutvinningen i Norge og tilsløre for folkestyret at dette i det hele tatt har noe med EØS å gjøre.

III

Jonas Gahr Støre var spesialrådgiver ved Statsministerens kontor og en sentral strateg for den kuppliknende gjennomføringen av den tragiske helsereformen til industrialisten Tore Tønne under Jens Stoltenbergs første regjering i 2001. I 2002 – 2003 arbeidet Støre som styreleder i Econ analyse som har tjent gode penger som premissleverandør for Stortingets tilslutning til alle de store strukturreformene som skal tilpasse Norge til EUs indre marked. I neste omgang har Econ tjent gode penger som premissleverandør ved implementeringen av alle målstyringsreformene som strukturreformene innebærer, og til slutt ble de betalt for å evaluere det hele. Og hele veien har en sverm av tidligere Econ folk inntatt direktørstillinger og nøkkelposisjoner i de reformerte strukturene. Men nestorer fra Econs glansdager erkjenner i dag at de som sosialøkonomer ble forført av målstyringsideologiens matematiske modelltenkning, og at de ikke i sin villeste fantasi kunne forestille seg at dette skulle utvikle seg til det monsteret det er blitt.

Jens Stoltenberg har også arbeidet som styreleder i Econ. I dag kan vi fastslå at dette kommersielle konsulentbyrået i sin tid var Stoltenberg og Støres viktigste politiske redskap i tilpasningen av infrastrukturene, velferdsstaten, og universitets- og forskningssektoren, til EUs indre marked. Gjennom en serie gjennomgripende målstyringsreformer som ble forsert i et tempo som inspirerte vår fortellings “Trubadurix”, Thorbjørn Jagland, til å proklamere at “dette er revolusjon!”, kompromitterte og demoraliserte Stoltenberg og Støre med denne tilsnikende fremgangsmåte ganske riktig den politiske kulturen i folkestyret vårt.

Både Stortinget, fagavdelingene i departementene og de ytre etatene, samt fagbevegelsen ble tatt fullstendig på sengen av dette nye spillet og av Econs kvasivitenskapelige autoritet. Stortinget, forvaltningen og fagbevegelsen hadde selvfølgelig ikke den erfaringen og kunnskapen om mål- og resultatstyring som denne revolusjonen fordret. Men det hadde Econ tilegnet seg, og deres forbindelser til den sentrale arbeiderpartiledelsen åpnet et gigantisk nytt marked for de andre norske og internasjonale konsulentbyråene som hadde utviklet denne kompetansen for å betjene industrien.

Alle målstyringsreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked blir innført ved at eksterne målstyringsagenter hyres inn for å beskrive medarbeidernes virkelighet ut fra de kriterier mål- og resultatstyringsmetoden har stilt opp på forhånd. Så leverer konsulentene forslag til hvilke systemendringer som må til for å oppfylle mål- og resultatstyringsmetoden. Når beslutningstakerne på forskjellige nivåer i neste omgang skal implementere systemendringene, viser det seg at de nye systemene ikke samsvarer tilstrekkelig med medarbeidernes virkelighet. Ingen stilles til ansvar. I anstrengelsene for å tilpasse systemene til virkeligheten og virkeligheten til systemet, oppstår det et vell av konflikter i arbeidsmiljøet med få muligheter til konstruktive forløp – noe som går på helsa løs for både medarbeidere og brukere.

For noen år siden ble Econ kjøpt opp av finske Pöyry, formodentlig på grunn av Econs nære relasjoner til Stoltenberg og Støre, og antakeligvis for å posisjonere seg i det internasjonale markedet for målstyringsagenter som Stoltenberg har bidratt til å åpne i FN, og som Støre har medvirket til å åpne i WTO bak ryggen til det norske folkestyret. «Staten vil tjene mellom 6 og 40 milliarder kroner på mer konkurranseutsetting av velferd» het det i en rapport som Econ Pöyry laget for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i forbindelse med NHOs årskonferanse 2009. En slik forsering av anbuds- og privatiseringspresset i EØS-prosessen vil også innebære økte inntekter for Econ Pöyry selv.

– Noen av tallene er ren gjetning fordi vi ikke har funnet noen andre kilder, innrømmet Ove Halsos i Econ Pöyry overfor Klassekampen i 2009.

En rekke eksperter kritiserte Econ Pöyrys rapport. – Det er skummelt å la denne typen regnestykker legge grunnlaget for sparereformer i offentlig sektor, uttalte BI-professor Dag Morten Dalen. – Modellen Econ Pöyry har laget kan overhodet ikke brukes til å belyse potensialet for samfunnsøkonomiske besparelser ved økt konkurranse, uttalte økonomiprofessor Halvor Mehlum ved Universitetet i Oslo. – Econ finner jo på tall som skal begrunne noe som NHO alltid har ment. Denne rapporten er helt useriøs, nærmest patetisk, var dommen fra Paul Bjerke, sosiolog og tilknyttet kunnskapssenteret DeFacto. – NHO har tillit til det arbeidet Econ gjør, uttalte NHO-direktør Brubakk til Dagens Næringsliv. I dag har Pöyry droppet Econ navnet, formodentlig fordi en revisjon av Econs bidrag til Stoltenberg og Støres politiske prosjekt avslører så slett faglig kvalitet at navnet var blitt en belastning.

I sine forskjellige roller har Stoltenberg og Støre altså forført fellesskapet til å bruke astronomiske summer på å redusere medarbeidernes innflytelse, og overføre makt fra beslutningstakere i politikk og embetsverk til eksterne kvasivitenskapelige mål- og resultatstyringsagenter som Econ og McKinsey.

IV

Målstyringskoryfeene bruker skamløst et hvilket som helst edelt mål som argument for metoden. Men som regel gidder de ikke å anstrenge seg noe særlig, for politikerklassen og kommentariatet gidder ikke bry seg likevel.  “Mer helse for hver krone – det blir billiger og bedre for forbrukerne”. Slik lød Bjarne Håkon Hansens visjonære budskap da han hilste folket som nyslått helseminister på Slottsplassen. Så kastet han seg på flyet til Japan for å la seg begeistre av LEAN, før han fløy hjem igjen, og i huj og hast begeistret oss med Samhandlingsreformen. Samhandlingsreformen er Bjarne Håkons svennestykke som skal demonstrere hva han lærte om kvalitetsledelse og kvalitetssikring i Japan. Men Bjarne Håkon hadde ikke tid til å vente på en kvalifisert kvalitetsvurdering av svennestykket sitt. Han var allerede head hunted til First House. Derfor ble han dessverre nødt til å ta seieren på forskudd.

Ikke alle er like smarte som Bjarne Håkon. Det store flertallet av folkevalgte skjønner fremdeles ikke bæret av hva dette handler om. Stortinget er i stor grad utspilt av EØS prosessen og mål- og resultatstyringsmetoden. Mål- og resultatstyring i forvaltningen og ytre etater var også et helt nytt spill hvor fagbevegelsen raskt kom på defensiven i forsvaret av faglige rettigheter og hevdvunnen medinnflytelse. I dag har imidlertid store deler av fagbevegelsen utviklet et samarbeid med samvittighetsfulle forskere og forskningsmiljøer og etablert det kunnskapsmessige grunnlaget som er nødvendig for en offensiv faglig-politisk kritikk og strategi i dette spillet.

Men i regi av Jonas Gahr Støre overstyrte den forrige LO-ledelsen ti dager før LO-kongressen i mai to tidligere kongressers strategiske vedtak, og avblåste av valgkamptaktiske årsaker kampen mot målstyringsideologien og foretaksmodellen i helsesektoren. Og fordi den nye LO-lederen og en oversittende nestleder deltok i dette overgrepet mot medlemsdemokratiet i fagbevegelsen, har den nye ledelsen i LO kompromittert seg selv allerede før den ble valgt. Når den oversittende nestlederen umiddelbart etter kongressen går ut i pressen og aktivt desinformerer om kongressens EØS-vedtak, bidrar det ytterligere til å forgifte atmosfæren. Dette øker de interne spenningene i fagbevegelsen og virker potensielt splittende. Det var liknende tilstander som førte til Arbeiderpartiets valgnederlag i 2001.

EØS-prosessen og mål- og resultatstyring er de to viktigste betingelsene for politikkutformingen i dagens Norge. Forskjellen mellom høyre og venstre i norsk politikk defineres innenfor handlingsrommet i EØS-avtalen. Høyresiden vil ha “full fart i reformarbeidet”, mens venstresiden vil noen ganger modifisere eller bremse lite grann, men så får de kanskje ikke lov av ESA og EFTA-domstolen likevel. Derfor har mange hederlige jurister, som selv foretrekker medlemskap, karakterisert EØS-avtalen som en “konstitusjonell katastrofe”. Men når den sentrale LO-ledelsen nå er disiplinert og demoralisert av Stoltenberg og Støre, kan politikerklassen be om vår tillit i trygg forvissning om at folkestyret heller ikke ved dette stortingsvalget skal diskutere de viktigste betingelsene for politikkutformingen i landet vårt. Kommentariatet synes også dette er greit.

Uansett hvilken regjeringskonstellasjon vi får etter valget, vil den altså forholde seg til en LO-ledelse som er kompromittert og demoralisert av Stoltenberg og Støres evinnelige utpressing av sitt eget velgergrunnlag med den høyst reelle trusselen om at “det blir enda verre med Erna og Siv“. Dette vil selvfølgelig svekke fagbevegelsens immunforsvar mot en eventuell Høyre og Fremskrittsparti regjerings forsering av EØS-prosessen. Men hvis Stoltenberg og Støre blir sittende, vil en kompromittert og svekket LO-ledelse gi også dem et lettere spill når de i neste stortingsperiode skal implementere de fagforeningsfiendtlige og grunnlovsstridige direktivene fra Brussel som ligger i løypa. Særlig nå som Senterpartiet og SV også er kompromittert og svekket av alliansen med Stoltenberg og Støre. Hele veien ser vi altså hvordan vårt nasjonal EØS-traume murrer betent under overflaten og grumser til det demokratiske ordskiftet, og demoraliserer den politiske kulturen i vårt lille folkestyre.

Den konkurranseorienterte og markedsorienterte mål- og resultatstyringsideologien er faktisk ment å være splitt og hersk satt i system. Da Erna Solberg overtok som kommunalminister etter at store deler av fagbevegelsen vendte ryggen til Stoltenbergs målstyringsrevolusjon i 2001, var hun rask til å plukke opp den splitt og hersk retorikken som gjennomsyrer den nye styringsideologien i staten. Guttene i Unge Høyre som hadde lest om Management By Objectives på BI hadde åpenbart lært kommunalminister Solberg å møte alle klager om utilstrekkelige overføringer med å si: “Hvorfor klarer ikke dere det, når de klarer det? Da må det være noe galt med dere. Se på dere selv! Jobb smartere!”. Kommentariatet ble dypt imponert og assosierte straks til Gro Harlem Brundtland på høyden. Og i forventningsfull beundring ga de Solberg tilnavnet “Jern Erna”. Nå har Jern Erna tatt silkehansken på, og hvis hun klarer å la være å fortelle folket hva hun egentlig står for frem til valget, er det antakeligvis hun som blir Norges neste statsminister.

De tre, Stoltenberg, Solberg og Støre har i euforiske øyeblikk offentlig bekjent sine emosjonelle bindinger til Brussel. Alle har uttalt at EU-tilpasningen og et eventuelt medlemskap er viktigere for dem enn regjeringsmakt her hjemme. Så det er ikke så sikkert at Stoltenberg og Støre vil ta et valgnederlag til høsten så tungt. De har oppnådd å kompromittere og demoralisere SV og Senterpartiet gjennom å forplikte dem til å administrere EØS-prosessen. Dermed har EØS-motstanderne på Stortinget avskåret seg fra å kritisere EØS-prosessen og fått en egeninteresse av å tilsløre EØS-prosessen for folkestyret og det offentlige demokratiske ordskiftet. Slik har disse partiene forspilt sin troverdighet og avskåret seg fra kontakten med sitt eget velgergrunnlag. Begge partiene risikerer å forsvinne ut av Stortinget til høsten. Da blir de tre Stoltenberg, Solberg og Støre kvitt de bremseklossene i EØS-prosessen. Valget til høsten handler om hva de tre Stoltenberg, Solberg og Støre kan gjøre sammen når EØS-motstanden blir utradert av Stortinget, uansett regjeringskonstellasjon.

Etter fire år med “full fart i reformarbeidet” med Høyre og Fremskrittspartiet ved roret – mens ”fagbevegelsen kommer til å savne oss hver eneste dag” – tror kanskje Stoltenberg og Støre at de kan surfe friske og opplagte på folkets misnøye og gjenerobre regjeringsmakten ved neste valg?  Begivenhetenes gang legger opp til en annen dramaturgi. Men Stoltenberg og Støre verken kan eller vil se denne dramaturgien. Akkurat som de ikke ville eller kunne forutse finanskrisen og eurokrisen, eller er villig og i stand til å ta innover seg de virkelige årsakene til det økonomiske, sosiale og demokratiske sammenbruddet vi er vitne til i EU i dag.

Da prof. Fredrik Sejersted la fram Europautredningen, forsøkte den franskinspirerte Jonas Gahr Støre å bortforklare krisen med at hans elskede EU bare “lider av tre store fordøyelsesbesvær“. Slikt kan jo bli en belastning i et kjærlighetsforhold. Men for en liten stund lindret det nok litt da Trubadurix Jagland trådte støttende til med en Nobels fredspris for å hedre den elskedes heroiske anstrengelser med å fordøye Øst-Europa. De to andre fordøyelsesbesværene, euroen og den politiske integrasjonsprosessen, ble fortrengt i minst tre dager.

V

Smertegrensen for SV gikk ved innføringen av Tjenestedirektivet. Partiet ble overrumplet og utspilt da Stoltenberg og Støre forserte ratifiseringsprosessen i Stortinget.  SV ble likevel sittende i regjering med en statsminister og en utenriksminister som i følge deres egen argumentasjon førte Stortinget bak lyset da de garanterte for fremtidige utfall av den dynamiske rettsutviklingen i EU. Dermed forspilte partiet sin rolle som verdige representanter for EU- og EØS-motstanden i Norge. For åpen skjerm rettferdiggjorde en lattermild Kristin Halvorsen kjekt og greit sitt ulykksalige valg med at “Stoltenberg faktisk tror på sine egne løgner!”. Etter den dagen har SV gått langsomt i oppløsning.

Mål- og resultatstyringsrevolusjonen til Stoltenberg og Støre, Econ og McKinsey, er altså blitt Norges måte å tilpasse infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Metoden innebærer en ekstrem ensretting av ledelseskulturen i systemene. Metoden har også vist seg å være svært effektiv når det gjelder å undertrykke intern kritikk og kneble varslerne. Den medfølgende bestiller- utførermodellen i høyere utdanning og forskningen virker også mentalt ensrettende. Da slipper de finansielle og politiske bestillerne av kunnskap å betale for den kunnskapen de ikke vil ha – “og det blir billigere og bedre for forbrukerne”.

“Litt målstyring må vi ha“, sier sosionom uten nevneverdig arbeidslivserfaring og tidligere finansminister, Kristin Halvorsen, kjekt og greit når hun blir konfrontert med kritikken av mål- og resultatstyringen av Norge. Noe annet kan hun jo ikke svare uten dramatisk å innskrenke sine muligheter når hun skal tilbakeføres til arbeidslivet. Men når OECD og PISA målstyrer og atferdsregulerer undervisningsminister Kristin Halvorsen til å målstyre og atferdsregulere skoleeierne til å målstyre og atferdsregulere skolelederne til å målstyre og atferdsregulere alle lærerne til å målstyre og atferdsregulere alle barna og innkalle foreldrene til barnehagebarna for å vurdere barnehagebarna opp mot forhåndsdefinerte standarder, identifisere avvik, sette mål, og evaluere måloppnåelse i neste møte – og alt sammen skal signeres og rapporteres tilbake til departementet, OECD og PISA – da må vi spørre: Hvor Sovjet er det?

Vi vil ikke at barna våre skal venne seg til å bli målstyrt og atferdsregulert av den demotiverende og demoraliserende styringsideologien i staten på denne måten.

Og vi vil ikke at den deregulerte overnasjonale finanskapitalismen gjennom EØS-prosessen skal få fritt spillerom til å utbytte naturressursene i landet vårt. Den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS prosessen er ikke korrekt hjemlet i Grunnloven – akkurat som selve avtalen ikke er korrekt hjemlet i Grunnloven. Hele veien ser vi hvordan vårt nasjonale EØS-traume demoraliserer arbeidslivet og den politiske kulturen i samfunnet vårt.

Incentivene i mål- og resultatstyringsrevolusjonen til Stoltenberg og Støre, Econ og McKinsey, er egoistiske og materialistiske. Derfor skjer demoraliseringen ovenfra i mål- og resultatstyrte systemer.  Både grådighetskulturen i næringslivet og triksekulturen i politiet og helsesektoren demonstrerer dette. Forfallet i Politiet og helsesektoren begynner med departementenes kommunikasjon av et fordreid virkelighetsbilde basert på fordreide tall. Den ekstravagante og selvforherligende bedriftskulturen i Entra og Forsvarsbygg, som forvalter statens eiendommer og forbereder introduksjon på børsen, er et hån mot vår felles historie og forfedrenes slit.

Som med-leder i en internasjonal, prestisjetung “høynivågruppe”, står Jens Stoltenberg bak rapporten Delivering as One som leverte beslutningsgrunnlaget for implementeringen av mål- og resultatstyring i selveste FN, og satt kriseberedskapen og nødhjelpen ut på anbud. “Da får vi mer nødhjelp for hver krone” kunne Stoltenberg fortelle norske fjernsynsseere da rapporten ble lagt frem i New York, “og det blir billigere og bedre for forbrukerne“. “Stoltenberg er en verdensleder,” sa Gordon Brown på trappen utenfor 10 Downing Street. “Vi snakker samme språk,” kvitterte Stoltenberg.

Gordon Brown er en av mennene bak begrepet “New Public Management” og arkitekten bak den mislykkede målstyringsrevolusjonen til sin forgjenger, Tony Blair. Stoltenberg og Støre har ved flere anledninger offentlig erklært at de anser Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair og hans finansminister og etterfølger i statsministerstolen, Gordon Brown, som sine store forbilder. Vi husker hvordan Tony Blair fnyste foraktelig av den demokratiske kritikken av invasjonen i Irak og avfeide den som forkastelig. “Bare Gud kan bedømme mine handlinger,” utbasunerte Blair. Gud er altså ikke til stede i den demokratiske kritikken.

Under invasjonens første adrenalinfylte fase entret Blair scenen med president Bush med store mørke pupiller og en helt ny vigør i ganglaget. I sitt lønnkammer skrev Blair euforiske brev til utvalgte statsledere og inviterte til en “unipolar verdensorden” sentrert rundt USA og “alliansen av villige”. Denne verdensregjeringen skulle i følge Blair ha rett til å intervenere i land hvor regjeringen etter deres oppfatning undertrykker befolkningen. Blair ser altså for seg en unipolar verdensorden med en verdensregjering som bare står ansvarlig over for Gud.

Det første Blair gjorde etter å ha overlatt statsministerposten til Brown var da også å konvertere til katolisismen og motta sakramentene fra selveste Paven i Vatikanet. Så dro han til Midtøsten og forsøkte seg som fredsmegler – “som en Nero som søker stillingen som brannsjef i Roma”. Det ble ikke godt mottatt. Deretter lanserte Blair frekt og freidig seg selv som presidentkandidat i EU, men også det ble latterliggjort. I dag er også Tony Blair ansatt hos Goldman Sachs.

Måten vi i Norge har sosialisert og integrert de dyktigste lederne og kadrene på den autoritære venstresiden på 1970- og 80-tallet, forteller noe om kvalitetene i det norske samfunnet. I denne forsoningsprosessen har fagbevegelsen, avisen Klassekampen og Nei til EU spilt en konstruktiv rolle. Det offentlige demokratiske ordskiftet har forlangt at den autoritære venstresiden avsverget sine gamle uhyrlige forbilder. Og det har den autoritære venstresiden gjort på en oppriktig og troverdig måte. Det har vært en personlig og sosialt krevende prosess for mange av dem. Men fellesskapet har i dag stor nytte og glede av disse dyktige og respekterte folkene og deres kapasitet i mange forskjellige sammenhenger. På samme måte må vi kreve at Stoltenberg og Støre og deres kadre avsverger noen av sine gamle uhyrlige forbilder hvis de fortsatt skal gjøre nytte for seg i det norske samfunnet i den forsoningsprosessen som følger når vi våger å konfrontere vårt nasjonale EØS-traume.

VI

Som norsk utenriksminister har Jonas Gahr Støre i WTO fungert som skremselsagent for de vestlige stormaktenes ambisjoner om å rettsliggjøre et globalt frihandelsregime, og som verken er klima- eller miljømessig bærekraftig. Ifølge sunn fornuft og massiv forskning i FN-regi kan frihandelen heller ikke løse verdens matforsyningsproblemer, som også frarøver de mindre utviklede statene den beskyttelsen og indre dynamikken som var en grunnleggende betingelse for vår egen industrialisering og velstandsutvikling.

I frustrasjon over motstanden fra flertallet i WTO, misbruker stormaktene nå sin makt til å presse frem bilaterale og multilaterale avtaler, akkurat slik Støre skremte oss med at hans kyniske og brutale venner og allierte kom til å gjøre.  I desember 2011 signerte Jonas Gahr Støre multilaterale avtaler for tjenestesektoren som forplikter Norge til å forsere anbuds- og privatiseringsprosessene i blant annet helsesektoren her hjemme, og til å utvide regelverket i EØS til å omfatte land som USA, Australia og Japan. Idealet i denne strategien er at den deregulerte finanskapitalismen gjennom store internasjonale konsern skal konkurrere om å drifte infrastrukturene og velferdsstatene over hele verden. “Da får vi mer velferd for hver krone – og det blir billigere og bedre for forbrukerne”

Disse multilaterale avtalene signerte Jonas Gahr Støre på Norges vegne bak ryggen til regjeringspartnerne, og uten å konsultere Stortinget eller informere offentligheten. Avtalene strider mot vitale norske interesser, fordi en etterlevelse av dem vil underminere det velorganiserte norske arbeidslivet, gjøre infrastrukturene og velferdsstaten mer sårbar for finansmarkedets rystelser, redusere offentlig sektors stabiliserende virkninger på innenlandsøkonomien, og bidra til å styrke kronekursen, noe som er kritisk for eksportnæringene. Avtalen er ikke forankret i demokratiske politiske prosesser her hjemme, og strider mot Grunnloven – akkurat slik EØS avtalen og den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen ikke er korrekt hjemlet i Grunnloven. Jonas Gahr Støre har nok en gang ført folkestyret bak lyset.

Det har stadig vært episoder med fordekt snusk med Stoltenberg og Støre ”og direktørvennene deres” – helt siden medlemsjukset i AUF, hvor Jens Stoltenberg ble skjermet gjennom det mange oppfattet som en politisk inngripen – det mystiske forspillet som plasserte Unge Høyre gutten Jonas Gahr Støre midt i smørøyet i norsk politikk – frem til utenriksminister Støres inhabile samspill med redervenner i nordområdene. Saken hvor Norges største og viktigste bank, DNB, ble dømt for å ha misbrukt innsideinformasjon som bankens administrerende direktør, Rune Bjerke, hadde mottatt fra statsminister Jens Stoltenbergs kontor i de hektiske dagene etter at finanskrisen var et faktum, er illustrerende.

Rune Bjerke var forlover da hans studiekamerat, Jens Stoltenberg, giftet seg, og var styreleder i Econ da dette kommersielle konsulentbyrået hjalp regjeringen Stoltenberg å forberede saken om liberaliseringen av kraftmarkedet for Stortinget. Liberaliseringen ble gjennomført i senere direktør i Hydro, Eivind Reitens periode som olje- og energiminister. Da reformen var på plass, ble Bjerke direktør i Hafslund Energi, før han etter noen år ble plassert som direktør i DNB, formodentlig på grunn av sine nære relasjoner til den sentrale arbeiderpartiledelsen.

Da saken om misbruk av innsideinformasjon kom opp, nektet statsminister Stoltenberg å etterkomme Sivilombudsmannens pålegg om å utlevere tekstmeldingene mellom Bjerke og Statsministerens Kontor. I sin suverene arroganse kalkulerte Stoltenberg med at ingen ville kreve at Høyesterett irettesatte Statsministeren. Det er ekstraordinært at Bjerke fremdeles sitter i stolen etter at den banken han leder ble dømt for å ha misbrukt innsideinformasjon som han selv hadde mottatt.  Men Stoltenberg nektet å bøye seg for Sivilombudsmannen, og Bjerke tok dommen til etterretning, men påstod at den er feil, og da ville verken den forvirrede opposisjonen, den maktkryperske finanseliten eller kommentariatet forfølge disse korrupsjonsliknende forholdene. Men i ettertid står det selvfølgelig alle fritt å spekulere at hvis statsminister Jens Stoltenberg ikke hadde trosset Sivilombudsmannens pålegg om å utlevere tekstmeldingene, ville verken han eller Bjerke sittet i sine stillinger i dag. En uhyggelig virkning av vårt nasjonale EØS-traume er at vårt lille folkestyre er i ferd med å venne seg til elitenes forakt for idealet om en gjennomsiktig demokratisk rettstat.

VII

Men som helseminister møter Jonas Gahr Støre i disse dager sin nemesis. Alt han har stått for, helt siden han som ung høyremann ble plassert ved Gro Harlem Brundtlands side, er nå i ferd med å krasje langsomt i møte med virkeligheten på gulvet i helsesektoren. Jonas Gahr Støre “advarer” oss mot å opplyse denne større sammenhengen. Nå må de dyktige fagfolkene få fred til å gjøre den oppgaven vi har satt dem til, får vi høre. Stoltenberg, Solberg og Støre insisterer på at problemene i helsesektoren ikke skyldes systemet, men dårlige ledere.

Når vi tar i betraktning hvordan alle de mislykkede kvantifiseringsreformene som tilpasser Norge til EUs indre marked er blitt solgt inn som kvalitetsreformer av den politiske begeistringsledelsen, og alle i dag kan se at det hele veien har vært atskillig mer substans i kritikken av reformene, må vi konstatere at dårlige ledere åpenbart er en del av problemet. Men den substansielle kritikken som har vist seg å være gyldig retter seg altså mot det systemet Støre “advarer” oss mot å diskutere.

Da hjelper det ikke at Støre rister på hodet når han sier ja, og nikker når han sier nei, eller sperrer opp øynene og henviser til seg selv for å fremstå som troverdig. Jonas Gahr Støre har ikke lenger noen troverdighet eller autoritet å investere. Når Støre påstår at han ikke har noen personlig eller politisk prestisje knyttet til målstyringsideologien eller foretaksmodellen som han “advarer” oss mot å diskutere, er det selvfølgelig ikke troverdig. Når vi kaster lys over Støres handlinger i EØS og WTO bak ryggen til regjeringspartnerne og Stortinget, kan vi ikke tro Støre på hans ord når han påstår at han ikke vil leke butikk med helsesektoren. Hvorfor ellers tviholder Stoltenberg, Solberg og Støre på foretaksmodellen? Uten foretak – ingen butikk. Når Støre bekjenner at han har personlige problemer med å se forskjell på forretningsregnskap og forvaltningsregnskap “i praksis”, kan vi ikke ha tillit til ham.

Kvaliteten i helsesektoren er det de faglig ansatte og det tekniske og administrative personalet som står for. Når den politiske og administrative ledelsen til stadighet løfter pekefingeren og peser personalet med at de må jobbe “smartere”, og tillater seg å snakke i uforpliktende og forblommede vendinger om god ledelse og kvalitet, opplever helsearbeiderne på gulvet det som urimelig frekt. Men Helsetjenesteaksjonen påstår ikke at den dårlige kvaliteten på den politiske og administrative ledelsen skyldes at politikerne eller lederne er dårlige mennesker. Det er systemene som Stoltenberg og Støre, Econ og McKinsey har innført som er for dårlige, som stimulerer en kontraproduktiv atferd i arbeidsmiljøet og gir for dårlig kvalitet på ledelseskulturen.

Dette synet har solid støtte i norsk og internasjonal forskning på erfaringen med mål- og resultatstyrte systemer. Mål og resultatstyrte systemer blir rigide og karakteriseres ved sin begrensede evne til å lære av erfaringen. Hvis helsearbeiderne skal få anledning til å gjøre så godt de kan, er det selvfølgelig et imperativ at systemene som leverer betingelsene for helsearbeidernes virksomhet er i stand til å lære av erfaringen. Derfor er Helsetjenesteaksjonen nødvendig.

Helsetjenesteaksjonen er først og fremst et forsvar av faget og pasientene mot et system og en styringsretorikk som i utgangspunktet er designet for å redusere fagfolkenes innflytelse. Helsearbeiderne opplever at systemet krenker faglig og allmenngyldig humanistisk etikk, og fastholder at målstyring som politisk styringsideologi og selve foretaksmodellen også representerer et ansvarspulveriserende demokratisk problem. Det er ikke slik at systemet er i ferd med å gå seg til og virke etter hensikten. Dette kan bare bli bare verre og verre. Og akkurat som systemet karakteriseres ved sin begrensede evne til å lære av erfaringen, er også Jonas Gahr Støres evne til å lære av erfaringen begrenset.

Vi må ikke et sekund innbille oss at de tre – Stoltenberg, Solberg og Støre – vil fravike sine overordnede strategier om å tilpasse statens eiendommer, infrastrukturene, velferdsstaten, utdanning og forskning til EUs indre marked – som de altså ikke finner det formålstjenelig å gjøre skikkelig rede for i det demokratiske ordskiftet. Til det er fallhøyden for stor for dem, både politisk – og i Jonas Gahr Støres tilfelle, også rent personlig. De tre er i dag verken i stand til, eller fri til, å tenke annerledes.

Men noen må falle når systemene bryter sammen, og fellesskapet har behov for å vite og forstå hva som skjedde for å lære av erfaringen. Det må tolkes som dypt meningsfylt at Jonas Gahr Støre nå møter sin nemesis nettopp på gulvet i helsesektoren. Nå organiserer helsearbeiderne i Norge, Sverige og Danmark seg samtidig i en samstemt protest mot de antihumanistiske og antidemokratiske virkningene av den mål- og resultatstyringsideologien som definerer Stoltenberg og Støre som politikere.

Den renselsen og forsoningen vi alle sammen har behov for, må foregå i det offentlige demokratiske ordskiftet med de oppdragende kvalitetskrav det stiller til oss. Da terroren rammet oss, viste vi at vi er i stand til dette. Dette handler nok en gang om å redde det norske folkestyret fra de uhyrlige illusjonene og intrigene som elitene har viklet hverandre inn i på det europeiske kontinentet. Vi kan ikke leve med en Regjering og et Storting som konsekvent og kontinuerlig krenker Grunnloven “for å være med der det skjer“. Det er her det skjer.

Vi må våge å konfrontere vårt nasjonale traume, og våge å tro på en forsoning og en ny felles forståelse som gjør at vi kan gå styrket sammen inn i de omskiftelige tider som ligger foran oss. Norge har helt spesielt gunstige forutsetninger for å tilpasse oss på en konstruktiv og kreativ måte i den nye teknologiske og økonomiske tidsalder som følger etter finanskapitalismens herjinger. Det er ingen gode grunner til at vi skal herme den mislykkede politikken til et EU uten finansiell og politisk integritet.

For å bli fri til å lære av erfaringen og forvalte vår privilegerte situasjon på en måte som imøtekommer både lokalsamfunnet og det globale fellesskapets virkelige behov, må vi altså befri oss fra den autonome EØS-prosessen og reforhandle våre forbindelser til EU. Vi kan forklare for våre venner hvordan vi ble ført bak lyset av våre egne da EØS-avtalen ble inngått, at den ikke er korrekt hjemlet i Grunnloven, at den suksessive suverenitetsavståelsen i EØS-prosessen heller ikke er korrekt hjemlet i Grunnloven, og at de derfor ikke må ta det fornærmelig opp. Nye forhandlinger vil bidra til en større realisme i vurderingen av de reelle styrkeforholdene mellom partene, og gi oss ordninger innefor rammen av internasjonal rettsorden.

Da blir vi fri til å benytte vår finansielle og politiske integritet til å lære av erfaringen og utvikle offensive og fremtidsrettede strategier som kan virke stabiliserende på økonomien i vårt verdenshjørne. Vi har allerede tilgjengelig den politiske innsikten og faglige kunnskapen som er nødvendig for å utvikle en slik selvstendig og ansvarlig politikk. Og den er ikke vanskelig å kommunisere i det offentlige demokratiske ordskiftet.

VIII

Alternativet er at folkestyret fortsetter å forvitre mens Stoltenberg og Støre i uskjønn forening med Høyre veksler på å spinne Norge stadig dypere inn i stormaktenes nett av stadig utvidede frihandelsavtaler som etter hvert vil gjøre det umulig, selv for verdens rikeste land, å forsvare seg mot å bli utbyttet av den deregulerte finanskapitalen, og gjøre det like umulig å forsvare velferdsstaten.

Stoltenberg og Støre har lagt opp til det, og Erna Solberg og Siv Jensen sier rett ut at de ser på sin rolle som politiske bestillere av mål og resultater på folkets vegne. Hvis finanskapitalen ikke klarer å målstyre og atferdsregulere folket til å levere resultater som bestilt, er det verst for folket. Da kan vi ikke lenger skylde på politikerne. Politikerne har bare bestilt et mål og resultat som folket ikke har levert. Lokaldemokratiet er også redusert til en pliktskyldig oppfyllelse av mål- og resultatstyringsmetoden.

En slik forvirret og fremmedgjort føydal tenkning og politisk strategi ville aldri fått tilslutning i normale demokratiske prosesser her hjemme. Men kommentariatet har latt politikerklassen slippe unna med sine visjonære tilsløringer og falske fremstillinger. De som holder speilet for politikerne har selv speilet seg i glansen fra denne store illusjonen som har forført elitene i Europa. Det er nyhetsredaksjonene som etter hvert ikke har kunnet la være å fortelle om hva som faktisk foregår. Under normale politiske omstendigheter ville alle de krenkelsene og demoraliserende virkningene som denne fremstillingen handler om ha blitt gransket og rensket opp i for lenge siden.

Men vårt nasjonale traume verker bare verre og verre. Misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen på Stortinget representerer i dag en helt unormal situasjon for et folkestyre. Nå skal vi omsider renske opp i disse betente forholdene. Så skal vi gå videre sammen. Det er ikke farlig. Den neste LO-kongressen kommer til å avsverge EØS-avtalen, og i det påfølgende valget vil EØS-motstanden få tilstrekkelig flertall på Stortinget. Begivenhetenes gang og gode krefter vil sørge for det. I de fire årene i mellomtiden må vår nasjonale renselsesprosess forholde seg til det Stortinget og den regjeringskonstellasjonen som gir seg etter en valgkamp hvor politikerne vegrer seg mot å diskutere EØS og målstyringsideologien med velgerne. Da kan ingen stemmer ved valget til høsten tolkes som tillit.

Mellompartiene ser ut til å bli utradert i det kommende stortingsvalget. Sannsynligvis blir misforholdet mellom holdningene i folket og representasjonen på Stortinget når det gjelder disse to grunnleggende betingelsene for politikkutformingen i Norge enda mer himmelropende enn i dag. Dette er kritisk for folkestyret. Dette kritiske misforholdet er en tragisk virkning av det sviket mot folkestyret som det ble den unge Jonas Gahr Støres skjebne å være med å regissere i 1992. Nå skal en eldre Jonas Gahr Støre møte sin nemesis. I løpet av de neste fire årene skal vi ta folkestyret tilbake. Det kaller på de beste blant oss, og det beste i hver enkelt av oss. Det norske samfunnet har de egenskapene og de kunnskapene som er nødvendig for komme klarsynt og styrket gjennom denne renselsesprosessen.

Vår renselse og forsoningsprosess er heller ikke særlig krevende i forhold til hva mange andre folk står overfor. Rundt 80 prosent av velgerne er i mot norsk EU-medlemskap i dag. De 20 prosentene som fremdeles ønsker medlemskap består for en stor del av makteliten i de politiske partiene, embetsverket og næringslivet, og de som identifiserer seg med dem. Noen unge idealister finnes nok fremdeles blant EU-tilhengerne. Mer enn halvparten av oss ønsker å erstatte EØS med en annen avtale med EU. Men som under EU-kampen, vil denne gruppen vokse vesentlig når forholdene blir skikkelig opplyst i det demokratiske ordskiftet.

Mange seniorer i politikerklassen, embetsverket og kommentariatet vil nok føle seg sosialt og intellektuelt forpliktet av den virkelighetsoppfattelsen deres karriere på mange måter kan identifiseres med. Dette er gjenkjennelige og forståelige personlige problemer. Men mange av disse seniorene har også utviklet flotte personligheter etterhvert som erfaring, aldersbetinget modning – og ikke minst faget og rollens oppdragende virkninger – har formet dem. For dem vil slike bindinger være mindre relevante. Gjennom livets skiftende faser må alle lære å gi slipp på illusjoner og realitetsorientere oss, enten det er i nære personlige relasjoner, i arbeidslivet, i det sosiale selskapslivet, i vitenskapens verden eller i den økonomiske og politiske virkeligheten.

Det har vært – og er – mange flotte mennesker i alle leire i EU striden. Når vi får rensket opp i vårt nasjonale traume, vil vi se at denne historien også har noen helter. Noen av disse heltene er døde, men de som fremdeles lever, og de som skal leve lenge, søker ikke personlig makt og heder, og ingen av dem vil hovere. For ikke å bli hengende fast i den selvrettferdige og dømmende prinsipptenkningen, og unngå å fortape oss i perspektivtenkningens evinnelige relativiseringer, må vi tro på våre egne øyne, navigere etter idealer, og seile med verdier som ballast.