Etter en lang kamp, mye smerte og feil i saksbehandlingen hos UDI, fikk jeg og mannen min oppholdstillatelse. Det var vår livs kamp og seier.
Foto: Clay Larsen
Jeg og mannen min feirer 6 års bryllupsdag i november. Men reisen hit har vært lang, og slitsom. Det har vært tårer, og glede. Mye smerte og nederlag. Men den største seieren vant vi. Vi klarte det!
Vårt eventyr startet en sommerdag i 2007. Jeg husker godt den natten. Jeg hadde døgnet, og var i ferd med å legge meg da det tikket inn en melding i innboksen min. En mann hadde skrevet en melding til meg. Det hele endte med at vi ble sittende til langt ut på morgenen og skrive. Vi utvekslet msn, og telefonnumre.
Når jeg ser tilbake på den sommeren, så besto egentlig hele sommeren av teksting med han. Det gikk i lange telefonsamtaler, våkne netter, og den følelsen. Ja DEN følelsen. Forelskelse.
Vi møttes
Vi møttes i Oslo. Jeg sto på Oslo s, som verdens mest nervøse jente. Jeg rettet på klærne og gikk på do for å sjekke hår og sminke. Det føltes som en evighet før han ringte og spurte hvor jeg var. Nervøst vinket jeg, og så en gutt gå mot meg. Var det han? Ja, det var det. Herregud, tenkte jeg. Det som for litt siden hadde føltes som en evighet, var plutselig blitt spolt frem til dette øyeblikket.
Han klemte meg, og vi snakket en hel del, før vi gikk mot hotellet der vi skulle overnatte. Vi hadde nemlig bestilt hotell. Var jeg gal? Sove med en jeg aldri hadde møtt før! På en måte er jeg nok sånn. Jeg er impulsiv og stoler på mennesker. Slik en tiltro til mennesker. Denne tiltroen skulle på en måte knuse meg. Av mitt eget land!
Vi ble sammen
Dere skjønner nok hvor ting gikk hen. Vi ble sammen, og sommeren gikk på hell, han i Kristiansand og jeg i Oslo. Avstanden var for stor, og etter uendelig masing på mamma, sa hun omsider ja til at han kunne flytte inn hos meg. Vi lagde en avtale med asylmottaket, og mamma sto som kontaktperson. Lykkelig var jeg over at han flyttet hjem til meg, men den lykken varte ikke lenge.
Vi ble splittet
En tidlig oktoberdag braste to fra politiet inn på rommet vårt. Ordene som kom, husker jeg den dag i dag. Ordrett: Ibrahim Recica, du blir sendt tilbake til Skopje. Flyet ditt går tilbake i morgen. Var dette mulig?
Jeg brast i gråt og kjente panikken stige i meg. Jeg kunne så vidt skimte mamma ute i stuen, og blikket hennes sa mer enn tusen ord. Jeg fikk ikke engang skifte alene. Av sikkerhetsmessige årsaker kunne de ikke forlate rommet, så jeg sto der i undertøyet foran to fremmede. Han pakket det viktigste før han sa farvel, og de tok han med seg.
«Det var tungt å vite at om 8 timer var han ikke lenger i Norge.»
Han endte på Trandum
Den kvelden ringte jeg rundt og fikk avtalt et møte med han på Trandum utlendingsenhet. En halvtime fikk jeg. Vi snakket, rettere sagt, gråt, hulket, klemte og kysset. Det var tungt å vite at om 8 timer var han ikke lenger i Norge.
Jeg klarte å få overbevist politimannen om at jeg trengte å møte han en siste gang, så kl 04 dagen etter troppet jeg opp foran politistasjonen på Gardermoen. Vi satt der en time, før politimannen sa jeg måtte gå. Vi klemte og kysset hverandre. Jeg gråt, han gråt. Jeg forsikret han om at jeg skulle komme hjem til han. Jeg så han i øynene en siste gang, før jeg gikk. Det blikket kommer jeg aldri til å glemme.
Idet jeg gikk ut av kontoret klarte jeg ikke mer. Jeg knakk sammen på flyplassen, foran alle og i armene til mamma. Det var godt å ha henne der, men samtidig hadde en del av meg blitt brutalt revet bort fra meg.
Jeg var knust
De neste dagene var som i tåke. Jeg klarte ikke spise eller drikke, bare lå på sofaen med teppe over meg. Jeg var verken kald eller varm, bare knust. Hjertesorg. Men i det verste øyeblikket av livet mitt forsto jeg at skulle det noen gang være meg og han, måtte jeg samle meg. Etter to uker dro jeg nedover til han, og der var jeg i tre måneder. Vi skulle søke et besøksvisum til Norge, men fikk avslag. Det var det første av utallige avslag.
Vi fikk avslag
Så bar det hjem igjen. Jeg prøvde å søke jobb. Dro tilbake til hjemlandet hans. Vi søkte igjen og fikk enda et avslag. Det gikk et halvt år uten noen som helst fremgang. Etter hvert fikk jeg skaffet meg en jobb. Jeg dro en uke ned til han, vi dro til den norske ambassaden og skrev en søknad om familiegjenforening.
Så bar det hjem, atter en gang. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sagt farvel til mannen min. Hver gang var like ulidelig. Det føltes som alt var negativt. Jeg var alene her, og han var der. Jeg var ulykkelig og deprimert, oppriktig lei meg, og savnet var stort. Hvordan skal man håndtere at det fins noen der, som bestemmer at man ikke kan være med den man elsker?
«(..) ingen kan venne seg til den følelsen det er å miste alt, og hele verden går i oppløsning.»
Jeg ble gravid
Oppi alt ble jeg gravid. Etter mye tårer fant vi ut at vi kan ikke ha et barn når vi fysisk ikke er der med hverandre. Så jeg hadde bare et valg, abort. Det virket som at det var en retning for oss, og det var nedover.
Men midt oppi alt, fikk vi en liten opptur. Makedonia ble visumfritt, og for oss betydde det at han kunne vente på svar fra UDI her i Norge sammen med meg. Det var i hvert fall lettere. Nå hadde jeg han her. Ivrig bestilte jeg flybilletter. Det var bare å gjøre det. Jeg var veldig følelsesladet. Utrolig nok kunne han komme!
Jeg ventet på ankomsten og var der en halvtime før flyet landet. Midt i folkemengden så jeg han. Følelsen var ubeskrivelig. Jeg hoppet på han, klemte han og kysset han.
Vi fikk nye avslag
Dagene gikk og jeg ble vant til følelsen av å ha han der. Til jeg åpnet posten, og det lå et brev fra UDI der. Magefølelsen min tilsa at dette ble avslag. Jeg bare visste det, og det skulle vise seg at intuisjonen min hadde rett. Vi fikk avslag på grunn av at han skyldte Norge det det kostet å sende han hjem den gangen, 8500 kroner.
Jeg gikk til banken, betalte regningen, ringte en advokat og fikk hjelp til å skrive en klage. Over et halvt år gikk, og enda et avslag fulgte. Man skulle tro man ble vant til følelsen, men ingen kan venne seg til den følelsen det er å miste alt, og hele verden går i oppløsning. UDIs begrunnelse denne gangen var at jeg hadde tjent 600 skarve kroner for lite i forhold til inntektskravet. Var det mulig?
Jeg ble forbannet
Jeg kjente jeg ble så forbannet, så jeg bestemte meg rett og slett for å skrive en klage selv. Jeg håndskrev den før jeg sendte den på fax til saksbehandleren vår. Han ringte meg, og sa han skulle se på det, om jeg skrev en formell klage på pc og sende den til han. Og gjett om jeg gjorde.
Det neste som skulle skje, er noe jeg fortsatt ikke fatter. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, som skulle vise seg å forandre livene våre. Jeg og mannen min satt hos ei venninne. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde snakket med saksbehandleren og hun inviterte oss hjem til henne, da hun selv hadde gått igjennom akkurat det samme for et par måneder siden.
Vi fikk en ny saksbehandling
Saksbehandleren ringte meg og sa han skulle se på hele saken og gi oss svar om en halvtime. Halvtimen føltes som en evighet, og jeg ringte opp igjen. Han satt og omskrev saken vår.
Solen varmet hele meg der vi satt på terrassen, men likevel hadde jeg en liten klump i magen, og jeg var kald innvendig.
Jeg turte ikke å føle. Turte ikke å håpe. Telefonen ringte. Det var saksbehandleren. Ordene som han sa husker jeg den dag i dag: Nå har jeg fått sett litt på saken deres, og det viser seg at jeg har gjort en feil.
Vi fikk oppholdstillatelse
Dere søkte før 2008, noe som tilsier at dere ikke faller innenfor den gruppen som må legge frem inntektsopplysninger, da dette kravet kom etter 2008. Det vil altså si at du og mannen din har fått innvilget oppholdstillatelse.
Jeg styrtgråt, og reiste meg opp og skrek ja. Jeg tror hele nabolaget hørte meg. Saksbehandleren mumlet noe om at vi må søke på nytt senere, for å opprettholde denne midlertidige tillatelsen. Men alt jeg klarte, var å hulke og strotre frem et ja. Han spurte om jeg hørte etter og forsto alt han sa, og det gjorde jeg, men alt jeg kunne tenke på var at dette endelig var over.
Da jeg la på telefonen klarte jeg ikke å holde meg. Jeg gråt så tårene spratt, og sminken var gnidd utover i hele ansiktet. Venninnen min gråt, og mannen min satt der helt paralysert. Tror ikke han fattet hva som nettopp hadde skjedd.
Vi er gift
Så nå sitter vi her. Vi mistet et barn i kampen. En del av hjertene våre vil alltid ha arr. Arr etter sårene, smerten og tårene. Men jeg og mannen min feirer 6 års bryllupsdag i november.
Reisen hit har vært lang, og slitsom. Det har vært tårer og glede. Mye smerte og nederlag. Men den største seieren vant vi. Vi klarte det!