Politikere og medier fokuserer stadig på tiggende romfolk som et problem. Det er på tide å snu blikket og spørre hvorfor vi nordmenn føler et slikt ubehag i møte med en av Europas mest forfulgte og utstøtte minoriteter.
Tigging et problem?
Tilreisende fattige som vil søke lykken i Norge har blitt et fast innslag i Oslo og andre byer i Norge. De tigger, samler flasker og leter gjennom søpla etter ting som kan brukes eller selges. Selv om tigging og flaskesamling ikke er noe nytt her til lands, gir debatten inntrykk av at med en gang det er tilreisende og ikke ”våre folk” som gjør dette, blir tiggingen et problem som må gjøres noe med.
Det er få andre grupper som er gjenstand for så hatske ytringer og stereotypiske fremstillinger, ikke bare fra kommentarfeltrytterne, men også fra politikere og andre autoritetspersoner. Utenlandske tiggere er knapt til noe hinder for at vi kan fortsette å leve våre liv akkurat som før, så hvorfor oppfattes de som et så stort problem? Hvorfor føler vi et slikt ubehag i møte med de fattige tilreisende fra Europa?
Den skremmende fattigdommen
En av årsakene kan være usikkerheten vi føler i møte med fattigdommen. De siste fem årene har Europa sunket ned i en stadig dypere økonomisk og sosial krise som vi ennå ikke er i nærheten av å se utgangen på. Ved siden av utvidingen av Schengenområdet er dette litt av årsaken til at flere enn før kommer til Norge. Flere av tiggerne vi finner i Oslos gater har tidligere jobbet i land som Italia, Hellas og Spania. Men etter den økonomiske krisa og påfølgende innstrammingspolitikk sliter disse landene selv med høy arbeidsledighet. Hånd i hånd med det økonomiske uføret går også en økende fremmedfiendtlighet som gjør livet for romfolk på kontinentet enda vanskeligere.
Tapet av velstand i land vi tidligere kunne sammenligne oss med er skremmende, og det skjer nærmere våre landegrenser enn noensinne. Selv om de fleste av oss godt vet at alt ikke er helt som før, er vi i grunnen de eneste som har råd til å late som om ingenting har skjedd. Som om krisa ikke har noe med oss å gjøre. Som om det faktum at vi har oljepenger og en velferdsstat gjør at vi ikke trenger å forholde oss til resten av verden.
Kanskje er det kilden til ubehaget vi føler? At møtet med de fattige fremmede frembringer like deler redsel for å lide deres skjebne og skyldfølelse for hvor godt vi har det. Redselen for at krisa skal komme hit og frata oss de godene vi egentlig vet at vi ikke har større rett på enn alle andre i verden, kan lett gi næring til et behov for å markere avstand til de andre.
Annerledestenkningen
I bunn og grunn er det nok lettere å tenke at de tiggende romfolkene vi ser på gata er fundamentalt annerledes enn oss. At det å være fattig og tigge er naturlig, og egentlig ikke så ille, for dem. Hvorvidt vi gir penger eller ikke blir bestemt av en moralsk vurdering av tiggerne. Er de egentlig så fattige som de ser ut til? Stjeler de? Prøver de å lure oss? Viser de tilstrekkelig takknemlighet for de smulene vi gir dem? Og ikke minst, passer de til definisjonen av hva samfunnet mener er en verdig trengende? Hvorvidt vi ser noen som verdig trengende eller ikke henger gjerne sammen med hvorvidt vi kan identifisere oss med dem. Jo nærmere de er oss, jo mer må vi bry oss.
Mange har nok et genuint ønske om å hjelpe de som trenger det mest, samtidig som det er lett å bli usikker i vurderingen av fremmede man kanskje ikke vet så mye om. Men for like mange fungerer nok myter om romfolk som en måte å døyve sin egen samvittighet. For hvis de stjeler eller utnytter barna sine trenger vi jo ikke å synes synd på dem. Vandrehistorier på Facebook om barn som blir tvunget til å tigge finner vi til og med igjen i den politiske debatten. Da Stortinget behandlet forslag om å gjeninnføre tiggeforbud i juni, brukte blant annet Senterpartiets Jenny Klinge argumenter om at tiggeforbud måtte til for å forhindre barnearbeid. Men faktum er at ingen av organisasjonene som jobber med romfolk har registrert noen nevneverdig bruk av barn for å tigge her i Norge.
Med en gang man innser at forskjellen mellom oss og dem kun ligger i omstendighetene, og at de gjerne ville levd våre liv hvis de kunne, må man også godta at vi kunne vært som dem hvis skjebnen hadde villet ting annerledes. Med en gang de blir mennesker, som oss, blir imperativet om å hjelpe så godt vi kan mye vanskeligere å ignorere. Og våre tanker og handlinger i møte med de andre blir noe som først og fremst sier noe om oss selv.
Blikket må snus
Mandag 29. juli lanserer Radikal Portal prosjektet Romfolk ser oss, hvor vi setter fokus på hva romfolk i Norge opplever i møte med oss nordmenn. Gjennom arbeidet med Romfolk ser oss har vi møtt mennesker som forteller om hjertevarme og medmenneskelighet, men også om grusomhet og hån. Som Claudia og Daniela som kommer hit til Norge for å kunne sende penger for å hjelpe barn og barnebarn fordi, som de sa: ”Det finnes enda godhet her.” Her har de møtt nordmenn som har gjort sitt beste for å hjelpe, og som til og med har grått en skvett sammen med dem over maktesløsheten begge parter føler stilt ovenfor fattigdommen. På skyggesiden har de møtt åpenbar diskriminering fra myndighetspersoner og folk som har spyttet på dem og truet dem på gata.
Romfolk ser oss har som mål å snu på vinklingen vi vanligvis ser i media hvor det er vi som ser på dem, som et problem som må løses, som et spørsmål som må besvares, som et fremmedelement som ødelegger det idylliske bildet av vårt Norge. I stedet vil vi gi anledningen til å finne ut hva de ser når de er her, hvordan de oppfatter oss. Slik kan tilreisende romfolk gi oss en anledning til å tenke over hvem vi er og hvem vi vil være. Kanskje finner vi ut at ubehaget vi føler springer ut av oss selv, at vårt møte med dem er møtet med vår egen samvittighet.