Å bli presset til sex flere ganger i ekteskapet er ikke mishandling, mener Utlendingsnemda (UNE). Heller ikke å bli låst ute om natta eller truet med motorsag.
Foto: Arne Halvorsen
Krisesentrene erfarer stadig at utlendingsmyndighetenes tolkning av vold og voldtekt ikke samsvarer med straffeloven eller samfunnets definisjon av mishandling.
Hjelper overgriperen
Kvinner som kommer til Norge gjennom ekteskap med en norsk mann, mister oppholdsgrunnlaget dersom ekteskapet opphører før det har gått tre år.
Men dersom det er grunn til å tro at kvinnen eller kvinnens barn har blitt mishandlet, har kvinnen rett til ny oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag i henhold til utlendingsloven. Denne lovparagrafen er til liten nytte, når UNE og UDI fremstår som overgripernes forlengede arm. De tolker overgrepene kvinnene har vært utsatt som ”ekteskapelige problemer eller uoverensstemmelser”, og effektuerer nøyaktig det overgriper truer med; utsendelse.
Utenlandske ektefeller på krisesentrene
Det er med glede vi ser at flere norske menn finner sin ektefelle i utlandet. Kvinner som kommer til Norge gjennom ekteskap med en nordmann, har blitt en stadig økende innvandrergruppe. Men denne endringen av ekteskapsmønsteret, gjenspeiles beklageligvis også ved landets krisesentre. Det er et faktum at flere og flere av kvinnene og deres barn som kommer til landet på familiegjenforening, må flykte til et krisesenter for å redde liv og helse.
Flytter tilbake til voldsutøveren
En ny forskningsrapport fra Guri Tyldum ved FAFO viser at treårsregelen (at du må leve i ekteskapet i tre år før det gir rett til oppholdstillatelse) gjør at mange kvinner lever i ekteskap med til dels stor grad av utnytting de første årene i Norge. Flere kvinner lever med stadige trusler om skilsmisse og hevder de må tilpasse seg ektemannens ønsker i langt større grad enn de ellers hadde gjort, for å sikre at ekteskapet varer de nødvendige tre årene. Flere rapporterer at de har blitt kastet ut av huset som et resultat av en krangel.
Selv om Utlendingsloven søker å sikre at ekteskapsmigranter ikke skal leve i ekteskap preget av mishandling for å få opphold i Norge, vurderte flere av kvinnene i Tyldums studie å flytte tilbake til en voldelig ektemake. Dette fordi advokater og andre rådgivere ikke kunne love at de ville få opphold etter dagens praksis.
Sårbare kvinner
Forskningen viser også at mens den overnevnte gruppen opplever at de ikke kan skille seg av juridiske årsaker, er det en annen gruppe ekteskapsmigranter som ikke er i stand til å starte et liv for seg selv av praktiske og økonomiske årsaker. Kvinner som har lite utdanning fra hjemlandet og svært begrensede språkkunnskaper, er spesielt sårbare. Mange blir i voldelige og nedbrytende ekteskap i mange år etter de har fått rett til selvstendig opphold, fordi de ikke vet hvordan de skal gå frem for å bryte ut og leve for seg selv i Norge.
Tyldums forskning belyser det faktum at forutsetningene for at ekteskapsmigranter skal kunne skille seg, er at de får en ”god” ktemake, som tar deres integreringsutfordringer på alvor. De som får ektemaker som ikke tar på seg dette ansvaret, bruker betydelig lengre tid før de blir i stand til å bryte ut og klare seg selv.
Menneskehandel
Tilfellene hvor den norske ektemaken bevisst utnytter og legger strategier for å forsterke avhengigheten, såkalt ”tvungen avhengighet”, minner i stor grad om FNs beskrivelse av hvem som kan defineres som et offer for menneskehandel, og bør i ekstreme tilfeller vurderes og straffeforfølges etter straffelovens paragraf 224 om menneskehandel (for tvangsarbeid og utnytting for andre seksuelle formål). Enten slik avhengighet er et resultat av manglende evne eller manglende vilje til å hjelpe ektefellen til å klare seg, kan det ha alvorlige konsekvenser for kvinnen.
Kvinnen har ingen beskyttelse
I en pressemelding fra Krisesentersekretariatet datert 20.januar 2004, stilles spørsmålet: Hvor lenge skal staten opprettholde ektemenns makt over kvinner med annen etnisk bakgrunn?
At kvinner er truet med utvisning fra landet, kan oppfattes som en ekstra straff som er sanksjonert av samfunnet – en form for strukturell eller systematisk vold som kommer på toppen av volden den enkelte kvinne er blitt utsatt for. Selv om det er gjort unntak fra treårsregelen dersom det sannsynliggjøres at kvinnen er blitt utsatt for mishandling, har vi flere eksempler på at reglene praktiseres på en slik måte at de ikke gir kvinnen tilstrekkelig beskyttelse.
Bestemmelsen baseres på skjønn, og er avhengig av at utlendingsmyndighetene tror på kvinnen og hennes historie. Det er uklart hva som i praksis skal til for at kvinner skal få oppholdstillatelse på bakgrunn av Utlendingslovens paragraf 53b.
Låste barna ute av huset om natta
Forskning fra sosiolog Helga Eggebø viser at utlendingsbyråkratiets offerkrav til kvinnene skiller mellom verdige og ikke-verdige ofre for mishandling. I en av sakene i hennes studie var mannen kontrollerende, truende, låste henne og barna ute av huset om natta og ødela klærne hennes.
UNE svarer slik: ”Selv om nemnda har forståelse for at klageren og hennes barn må ha opplevd disse opplevelsene i ekteskapet som belastende, finner nemnda etter en konkret vurdering at klagerens erfaring i ekteskapet ikke kan sies å være mishandling i utlendingsforskriftas forstand. Nemnda viser til at den ikke kan se at klageren har fått nevneverdige problemer av fysisk eller psykisk art etter samlivet”.
Vold er ikke nok
Det er ikke tilstrekkelig å ha vært utsatt for vold. For at volden skal defineres som mishandling i utlendingslovens forstand, må kvinnene sannsynliggjøre at de har fått skader av volden og at denne har redusert livskvaliteten deres. Skaden må helst også vedvare etter samlivsbrudd.
I boka Tvers gjennom lov til seier skriver Tone Ljoså om utenlandske gifte kvinners rettsikkerhet i Norge. Hun stiller spørsmål om hva som skal til for at utlendingsmyndighetene anser vold som sannsynliggjort. Og hun kommer med flere eksempler på saker hvor det fremgikk av vedtakene at den påberopte volden ikke ble ansett som mishandling fordi det dreide seg om en enkeltstående handling.
Av de 11 sakene der kvinnene ”bare” påberopte psykisk mishandling, var det bare 1 kvinne som fikk oppholdstillatelse i UDIs vedtak. I de sakene der det ”bare” var påberopt psykisk vold, ble det ifølge Ljoså stilt så strenge krav til hva som skulle til, at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om det er mulig å få oppholdstillatelse etter ”mishandlingsbestemmelsen”, som den het den gang.
Truet seg til sex
Fredag 31. mai i år skrev VG at en kenyansk kvinne (32) ble trodd på at ektemannen truet seg til sex, men at Utlendingsnemnda ikke ville kalle det mishandling: ”Klagen over UDIs vedtak tas ikke til følge. Etter en helhetsvurdering er UNE kommet til (…) at det ikke kan anses å foreligge mishandling i lovens forstand. Selv om det er uakseptabelt å bli presset til å ha sex i et ekteskap, mener UNE at dette ikke kan anses som mishandling”.
Truet med motorsag
Et annet eksempel er UDIs avslag til en kvinne som ble truet med motorsag. Å bli truet med motorsag var i seg selv ikke nok til at det kunne karakteriseres som mishandling.
I avslaget stod det at ”..referansepersonens truende adferd med sag fremstår mer som en enkeltstående handling knyttet til konkret uoverensstemmelse mellom ektefellene, enn som del av et handlingsmønster. UDI legger til grunn at søkeren har levd i et noe konfliktfylt ekteskap, men mener at de anførte problemene først og fremst er å betrakte som ekteskaplige problemer med påfølgende samlivsbrudd mer enn mishandling i utlendingslovens forstand”.
Forblir ofre
Denne praksisen fra myndighetene har ført til usikkerhet om hvilke rettigheter disse kvinnene egentlig har etter et samlivsbrudd. Kvinner under treårsregelen som blir utsatt for mishandling forblir derfor ofte i ekteskapet, til tross for volden de opplever. For de som må flykte til et krisesenter venter en uforutsigbar livssituasjon og en meget usikker rettsstilling.
I straffelovens paragraf 219 står følgende ordlyd: ”Den som ved å true, tvinge, begrense bevegelsesfriheten til, utøve vold mot eller på annen måte krenke, grovt eller gjentatt mishandler a) Sin tidligere eller nåværende ektefelle (…) Straffes med fengsel inntil 4 år”.
Langvarig terrorisering og mishandling er også straffbart uavhengig av hvilke fysiske eller psykiske skader handlingen påfører offeret.
En 1-årsregel trengs
Krisesentersekretariatet mener at ut fra FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) om retten til kjønnslikestilling, er tiden overmoden til å fjerne menns makt over kvinner gjennom 3 års regelen.
Vårt forslag er at ved å senke regelen om opphold på selvstendig grunnlag til å gjelde i 1 år, vil en kunne styrke kvinnenes selvstendighet og svekke mennenes muligheter til å utnytte. I tillegg må mishandlingsbegrepet i utlendingslovens forstand revurderes og oppdateres i samsvar med dagens definisjon av vold og overgrep. Tiden er inne for å skjerpe rettssikkerheten for denne gruppen.