Fra klimaforventninger til klimabevegelse

Foto: Andrea Zeppilli

Klimakrisen må forstås i sin helhet. Den omfatter hele vår planet, der det fins levende liv. Alt begynner med solen skrev Andreas Malm (2007) i den mest helhetlige fremstillingen av klimakrisen jeg har lest. Først ble det lys, står det i en bok jeg har lest mindre i. En av årsakene til engasjementet i norske kirkesamfunn finner vi nettopp i denne oppfatningen av en totalitet: det er skaperverket som står på spill når vi brenner opp all olje, gass og kull i løpet av noen få generasjoner.

En rekke urbefolkningsgrupper i det globale Sør har verdensoppfatninger som rett og slett gjør det umulig for dem å støtte en av Norsk klimapolitikk sine bærebjelker, kvotehandel. Vi kan ikke ”selge himmelen” sier de. Også den politiske norske folkemusikken understøtter i bunn og grunn det samme helhetlige budskapet. ”Til ungdommen” husker vi nå alle. ”Riv ned Gjerdene” begynner slik: Jeg spør dere som er her, om det aldri har falt dere inn at jorda tilhører oss og ikke dem som har mer. Slike totaliteter synges det jevnlig om på sommerleirer, men de høres sjeldent i mediene. Medienes vesen er fragmentert. Bare tenk på hvordan Aftenposten er oppdelt. I kulturdelen kan Jostein Gaarder få en stor kronikk om de intellektuelles klimaansvar. Men i økonomidelen nevnes ikke en gang klimaet, når Norge vil ”ha sin del av kaken” av Islands kommende ”oljeeventyr”.

De fleste medier er dessuten reklamedrevet. Selv om du en sjelden gang skulle lese om svanemerking eller reflektere litt over Framtiden i våre henders årvisse advarsel mot juleshopping, er sjansen stor for at du på neste side kan lese annonsen for det store Syden-kuppet. Du kan opprette så mange facebookgrupper du vil, men du unngår ikke de sponsede sidene. Kritisk medieteori legger vekten på den rollen mediene har i å gi oss falske totaliteter. Det er nemlig ikke slik at mediene kun serverer oss fragmenterte (eller trivielle) bilder av verden. Vi får stadig vekk servert to helheter som det forventes at vi skal ta på alvor. For det første en helhet om at klimatrusselen og naturens tålegrenser må underordnes økonomien. For det andre en nasjonal helhet, det ufattelige lykketreffet om at det som er bra for Norge, også er bra for det globale klimaet, ja til og med jordens fattige. Norsk olje og gass er den reneste i verden, må vite.

Hegemoni i krise?
Dette er essensen i det norske markeds- og oljehegemoniet, som legger til grunn for norsk klimapolitikk, og som mediene i alt for stor grad tar for gitt i sin dekning (Ytterstad, 2012). Det er likevel først og fremst politikerne som har skapt dette hegemoniet. Yngve Nilsens superbe doktorgradsavhandling kalt En felles plattform – olje, norsk oljeindustri og klimadebatten i Norge (2001) viser hvordan Stoltenberg personlig har bidratt til å skape et inntrykk av, og legge til rette for, den grunnfalske påstanden om at norsk olje og gasseksport er en del av løsningen. Hegemonibegrepet angir en form for overordnet lederskap, som nyter en slags stilltiende aksept over tid. Omtrent slik man oppfattet Rosenborg innenfor norsk fotball på 90-tallet. Noe av årsakene til at vi nå kan skru opp forventningene til mediene i Norge, i hvert fall et lite hakk, er at markeds og oljehegemoniet opplever en ideologisk krise. Den svarte elefanten i rommet går ikke lenger upåaktet hen i den norske klimadebatten. Aksepten hos folk flest for den rene norske, siste olje, knaker i sammenføyningene. Dagsavisen, en av flere norske aviser med et tydelig og voksende klimaengasjement, kunne rapportere fra klimabarometeret våren 2013 om at folket ”Ber Olje-Norge kutte utslipp”.

Selv om mye tyder på en åpning for slike mer radikale klimabudskap i norske medier, skal vi ikke overdrive mulighetene. Ett av de hegemoniets viktigste karakteristika er dets evne til å absorbere motstand, ta brodden av den, og inkorporere den innenfor systemets rammer. I følge John Dryzek (2005, p. 236), har Norge verdens mest korporative miljøbevegelse. Historien om de norske regnskogsmilliardene, og dermed bildet av Norge som gode på klimapolitikk på ”bortebane”, er historien om hvordan Jens Stoltenberg gjorde et forslag fra Regnskogsfondet til sitt eget. En lignende historie har blitt fortalt om Bellonas rolle i å sikre støtt til karbongfangst- og lagring. (Tjernshaugen, 2010). Dette til tross for at Peter Haugan, en av CO2 fangstens ”fedre” i Norge, gjentatte ganger har bedt Stoltenberg skrinlegge hele prosjektet, og heller satse på fornybar energi. Den viktigste institusjonen for hegemoniet i land som Norge er det parlamentariske demokratiet (Anderson, 1976).

Bare det faktum at klimavalg 2013 har sett seg nødt til å ta Stortingsvalget som utgangspunkt sier noe om hvor dyp konsensusen er om at endring kun kan oppnås gjennom det parlamentariske demokratiet. Det fins spilleregler for endring i Norge, satt av valg hvert fjerde år, og få er mer opptatt av at disse spillereglene overholdes enn pressen. Innenfor klimavalg 2013 går det likevel en løpende diskusjon mellom de som ville vi skulle ”stemme på klima” ved Stortingsvalget og de som ville legge grunnlaget for en folkebevegelse (disse hovedtankene er selvsagt ikke gjensidig utelukkende). Framtiden i våre hender foretok nylig en partievaluering, basert på klimavalg 2013 sine seks krav, som endte opp med en anbefaling av ”småpartiene” som tok klima på alvor. Det beste vi kan håpe på med den parlamentariske logikken som følger av en slik konklusjon, er at allerede etablerte partier med troverdighet på miljø og klima (som SV og Venstre) forsterkes av Miljøpartiet de Grønne og/eller Rødt på tinget. Selv om vi da får flere ”vaktbikkjer” i klimaets tjeneste, vil det likevel være konsensus på Stortinget i fire år til om ikke en gang å diskutere en reduksjon av oljeutvinningen. Vi kan ikke nøye oss med en slik begrenset parlamentarisk ambisjon. Klimavalg 2013 må bli begynnelsen på slutten på oljeeventyret – herunder vrangforestillingen om den rene norske olje og gass. Boka 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! argumenter for arbeidsplasser som brekkstang for omstillingen av Norge. Den tar til orde for en ”klimaløsning nedenfra”, utfordrer oljemakta, posisjonerer seg mot markedsløsningene og sikter mot en ”demokratisering av økonomi og samfunn”, å gjøre klimakampen til en del av samfunnskampen. 

Hva betyr det som er sagt ovenfor for klimaaktivister som vil formidle den globale oppvarmingens alvor i mediene? Vel, gitt medienes fragmentering og klimakrisens alvor vil det ikke være nok å få inn en ekstra kronikk eller to i Aftenposten. Faktisk viser tall fra Stortingsvalget 2009 (Aardal, 2011), at selv stor mediedekning langt fra garanterer noe klimavalg. En mediestrategi som ser bort fra at mediene i seg selv er kommersielle aktører som ernæres av salg og økonomisk vekst, vil dessuten fort bli naiv. Mektige organisasjoner som Statoil kan alle triks vi kan finne på, være raskt ute når nyhetsknaggen melder seg, opprette en sponset facebookgruppe, eller – en luksus vi ikke har – bare sitte stille å vente på at mediene blir opptatt av noe annet enn klima igjen. Og det blir de. Den ideologiske krisen for det norske olje og markedsbaserte hegemoniet lover godt, men å ha rett er ikke det samme som å få rett. Ola Borten Moes kronikk i Aftenposten om at ”hundane gøyr, men karavanen køyrer videre” illustrerer forskjellen godt. Klimabevegelsen kan vinne en debatt eller to om Lofoten og Vesterålen på Dagsnytt 18, men borre, borre sier Mor Drille.

Å være i mediene med klimabudskap er ofte en såpebobleglede; det føles viktig der og da, hult og tomt uken etter. Likeledes hvis målet frem til neste stortingsvalg skulle begrense seg til å doble oppslutningen til ”miljøpartiene”. Flere vaktbikkjer hjelper, men det vi trenger er helhetlige alternativer til det olje og markedsbaserte klimahegemoniet i Norge som Jens og Erna er hjertens enige om. Det som derfor trengs i første omgang, er politiske strategier som bygger ut kraften som ligger latent i alliansen klimavalg 2013. I stedet for å gjøre arbeidsplasser til klimapolitikkens motsetning, (jfr Aardal, 2011, p. 350), bør den ses på som broen til et fornybart Norge (Ytterstad, 2013). Slike gode ideer trenger muskler.

Kan krisen i hegemoniet i løpet av neste stortingsperiode forsterkes av en reell kampanje, vil brede lag av befolkningen få (tilbake) troen på at vi kan løse klimakrisen. Hele spekteret av aktiviteter en kampanje kan finne på – fra konferanser til okkupasjoner – må opp til diskusjon. Men uansett virkemiddel: å ta demokratisk kontroll over samfunnet og derfor klimautslippene, vil ikke nødvendigvis føre til ”god” pressedekning. Sats da heller på å få med en kjendis på en ny sykkeltur. Det å være en reell folkebevegelse er mye viktigere enn at noen få mennesker er dyktige på å respondere taktisk i forhold til det løpende og fragmenterte mediebildet. Sagt på en annen måte, vi har allerede folk som kan underholde og bruke twitter kreativt. Kun en folkebevegelse, der Kirke og fagbevegelse, forskere, kulturliv og miljøbevegelse klarer å arbeide sammen og gi muskler til fornuften, vil kunne gjøre synlig og troverdig en sårt tiltrengt bro henimot et fornybart Norge, som del av en hel, levelig verden.

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et bidrag til antologien Oilstat, som kommer enten i høst eller på nyåret 2014.