Foto: Alberto Elia Violante

Det viser seg å være en jungel av produktansvarlige og produktfiksere og hanskes med i elektronikkens  verden. Alt virket jo så forbanna enkelt den dagen på Lefdal i fjor sommer…

Foto: Alberto Elia Violante

Vi er en familie på fem i Bergen. Da vi skulle kjøpe vaskemaskin i fjor, ble vi overbevist av en selger med spisse sko om at LGs nye supermaskin med 10 (!) års motorgaranti, var maskinen for oss. Med tre små barn er vi rimelig avhengige av en fungerende vaskemaskin og bladde opp sparepengene på Lefdals filial på Lagunen i Bergen. Den blir kjøpt på salg, og koster en halv formue. Men hvis jeg tar høyde for at våre barn kommer til å trives greit hjemme, kan jeg regne meg frem til at motorgarantien nesten varer til de flytter ut.

For nøyaktig 14 dager siden begynte dette vidunderet av en maskin med 10 års motorgaranti å lage rare lyder. Etter hvert kom det også rare meldinger opp på tekstskjermen. Til slutt stoppet den midt i et 60-graders program med sengetøy. Det som hadde vært sengetøy med omgangssyke på, var fortsatt det, bare i en litt våtere og tyngre variant. Heldigvis hadde vi kjøpt denne rådyre maskinen for å sikre oss på en regnværsdagsdag som dette. Vi hadde ikke regnet med at maskinen skulle ryke etter en natt med omgangssyke hos to av tre barn, men hey – shit happens, bokstavlig talt… Og det er ikke Lefdals eller LGs feil.

Alle fortsettelser i denne historien, ER imidlertid deres feil.

Dag 1:

Min mann ringer Lefdal på 81558800, forklarer hva som er hendt og ber om hjelp. Han får beskjed om å kontakte servicefolka selv, noe vi gjør. Det viser seg å være en jungel av produktansvarlige og produktfiksere og hanskes med i elektronikkens verden. Alt virket jo så forbanna enkelt den dagen på Lefdal i fjor sommer… Maskinen er jo kjøpt på Lefdal. Den er jo av merket LG. Servicefolka kommer fra firmaet Electrotec. Uansett – ingen er tilgjengelige på Electortecs kontor, men vi skal bli oppringt så snart noen blir ledige. Vi tror dem. I mellomtiden kontakter min mann LG, som kan berolige oss med at vi kommer til å få hjelp innen tre dager.

Dag 2:

Electrotec ringer oss opp igjen. De forteller oss at LG, som har lovet oss hjelp innen tre dager, egentlig ikke har lov å si dette, de vet jo ingenting om hvor travelt de fra Electrotec har det… Vi forklarer at det haster, maskinen er full av vann og vi er i ferd med å gå tom for undertøy. Vi kan ikke få snakke med en som kan avtale tid for service. De skal ringe oss opp igjen, sier de. Vi ringer derfor tilbake til LG. det går opp for oss at vedkommende vi prater med sitter i Sverige, hun skal kontakte Electotec og be dem ringe oss snarest. Vi håper de ringer.

Dag 3:

Ingen ringer i dag heller. Vi kjenner at det lukter inne i maskinen, og tømmer den selv for resterende vann. Badet lukter vondt, vi sprayer det med parfyme. Jeg har lyst å sparke i maskinen, men tør ikke, da jeg regner med det ikke dekkes av garantien. Vi ringer nok en gang Lefdal og service. Ingen hell i dag heller. Vi blir lovet at de skal ringe neste dag. Vi tror dem ikke.

Dag 4:

Klokken er 16, ingen har ringt ennå. Jeg kjefter på min mann og beskylder han for å ha vært for snill på telefonen. Jeg forsøker å ringe dem igjen. Det hjelper ikke at jeg er sur, jeg får beskjed om at jeg ikke kan ringe klokken 16, de jeg skal snakke med har så klart gått hjem for dagen. Vi kjører ut til Ledal Lagunen. Etter å ha stått en halv time i kø, får vi beskjed om at vi må ringe servicefolka selv.Jeg kjenner jeg blir svett, og ber mannen bak disken om å ringe disse reparatørene vi aldri får tak i selv. Han ringer, og sier som forventet: De ringer i morgen…

Dag 5 og 6:

Vi venter, ingenting skjer.

Dag 7:

Vi oppdager hvor lukrativt sentrifugesystemet i en vaskemaskin er, etter å ha vasket sengetøy i dusjen.

Dag 8:

Badet er et kaos. Vi har flyttet vaskemaskinen inn i dusjen slik at reparatøren skal slippe å stå i haugen av surt skittentøy. Vi har fått beskjed om at i dag er dagen! Det er unødvendig å forklare hvor lite overrasket vi ble da de ikke kom.

Dag 9:

Skittentøyet må flyttes ut på verandaen. Det regner hele natten.

Dag 10:

To dundyner og en overmadrass må kastes. Jeg mener i alle fall at de må kastes, min mann er i sterk tvil på om det kan forsvares.

Dag 11, 12, 13:

Jeg finner det unødvendig å gjenta meg selv til det kjedsommelige.

Dag 14:

Reparatøren har vært her. Han har lagt igjen en beskjed skrevet på et stykke toalettpapir på toppen av maskinen: Motoren er ødelagt, dette er en garantisak. Det er uvisst hvor lang tid det tar å skaffe disse delene. Kan ta noen uker.

Forts dag 14:

Jeg ringer Lefdal igjen. De forteller meg at jeg ikke kan få snakke med Lagunen eller noen annen butikk. Jeg får heller ikke snakke med en overordnet. Hun sier jeg kan ta med meg datamaskinen min til Lagunen og reklamere der. Jeg spør om det er greit at jeg tar med skittentøyet også, og minner henne på at jeg aldri har sagt noe om noe pc-problem.

Hun svarer at hun har skjønt at jeg har et stort problem. Til slutt poster jeg denne storyen på Lefdals facebookside. Det resulterer i et lynraskt svar fra en kundebehandler som lover bot og bedring. Endelig, tenker jeg! Ufattelig nok hører jeg ikke noe mer etter dette første svaret. Jeg har gitt fra meg mitt mobilnummer på deres facebookside, slik de har bedt om, men ingen tar kontakt. Historien min forsvinner raskt nedover newsfeeden av nye innlegg. Jeg skriver til dem at jeg kommer til å reposte saken på deres facebookside slik at den til en hver tid ligger ute som deres førstesak og er det første som møter potensielle kunder. Jeg reposter en gang, og får umiddelbart et nytt svar hvor jeg blir lovet hjelp, gir fra meg mobilnummeret igjen… Og så er det tyst. Nå har det snart gått en time, og jeg er klar for ny reposting.

I mellomtiden har min snille mann tørket vår sønns fotballdrakt med hårføner. Det tar lang tid å tørke et plagg som ikke er tørket med sentrifugalkraften.

Noen avsluttende tanker:

Hva er det egentlig som gjør at vi havner i en slik situasjon? Det er jo så klart noe man tenker over på dag 14 i skitne klær.

Er det fordi LGs servicefirma, Electrotec, sørger for alltid å ha folka sine i arbeid ved å ansette for få servicefolk? Jeg mener at outsourcing av servicetjenester gjør at en selvsagt service blir et produkt noen kan tjene gode penger på. Man går bort fra tanken om at en garantisak er et løfte til kunden om at produktet skal fungere feilfritt. Nå er en garantisak blitt en mulighet for profitt for firmaer som Electrotec. På samme tid skal LG spare penger og resultatet blir at begge parter strekker seg langt for å spare eller tjene penger på service. Dette er ikke unikt for LG eller Electrotec, og jeg tviler sterkt på at vi er den eneste familien i Norge som har snudd sokkene i tilsvarende skittentøyskriser.

Vi ble i ettertid fortalt at en av grunnene for at dette tok så lang tid var at delene til maskinen vår ble bestilt før noen i det hele tatt hadde sett på maskinen. Denne personen jobbet i Sverige. Dette ble altså antatt per telefon og bestilt etter samtalen. Selvsagt var det ikke riktige deler, og hele prosessen ble ytterligere forsinket.

Midt i en tankerekke om hvem som er ondest av LG, Lefdal og Electrotec, ringer plutselig telefonen min. «Skjult nummer» lyser på displayet.

Derfor, tenker jeg. Ingen skal noensinne kunne ringe dem tilbake.

Det er Benedicte fra Lefdal som ringer. Hun er veldig lei seg for det som har skjedd. Faktisk er hun så lei seg at det plutselig åpner seg en rekke dører som et resultat av hennes sorg over våre skitne klær og sengetøy.

Hun lover at Lefdal skal komme med en lånemaskin til oss og ta med seg den gamle slik at den kan fikses i Lefdals lokaler. Deilig, tenker jeg. Men jeg tør ikke tenke tanken helt ut. Hun skal fortsatt ringe meg tilbake med nærmere tidspunkt for avlevering av maskinen…

Hanne Heszlein-Lossius bor i Bergen med mann og tre barn. Er utdannet journalist og nå legestudent ved Universitetet i Bergen.