USA leter etter påskudd til å intervenere militært i Syria.
13. juni forkynte USA at de vil gå inn med mer militær og annen støtte til utvalgte deler av opposisjonen i Syria. Hittil skal de ha nøyd seg med å sende våpen via sine satellittstater i Gulfen, nå skal det bli mere krutt. De hevder årsaken er at Syrias regjeringsstyrker har brukt gass. Er det troverdig?
I måneder har Obama sagt at hvis Assad-regjeringen bruker gass, trår den over “en rød linje” som gjør at USA vil gripe inn. Hvilke virkninger det har hatt på de stridende parter i Syria, er ikke vanskelig å gjette:
Det beste opposisjonen kunne drømme om er selvsagt å ha verdens sterkeste militærmakt på sin side. Det må derfor ha vært topp prioritert å framskaffe noe som USA kan kalle “bevis” på at regjeringen bruker gass.
Syrias regjering er like selvsagt ekstremt redde for en amerikansk intervensjon på opprørernes side. De måtte derfor være selvmordskandidater for å bruke gass og gi USA dette påskuddet. Vi har nok begrenset kunnskap om hva som foregår, men påstander som impliserer at den ene part er idioter, er neppe troverdige.
Nå har deler av opposisjonen i Syria klart å levere blodprøver med spor av gassen sarin til USA. Prøvene skal være to uker gamle, og amerikanske myndigheter har ikke oversikt over hvordan prøvene kom fram til dem. De kan like gjerne være laget i et laboratorium, som på slagmarken i Syria. Men dette er “beviset” USA påberoper seg.
Da Irak hadde brukt gass i Halabja i 1998, fikk verden se mange bilder av ofrene. Men nå trenger USA verken bilder eller troverdige vitneskildringer. Og eksperter på kjemisk krigføring mener bevisene er dårlige.
Opposisjonen er tydeligvis ekstremt splittet mellom ulike grupper. USA, med blant annet Norge på slep, har valgt å si at en gruppe, som selv er svært splittet, er Syrias legitime styre. Gruppa består mest av velstående eksil-syrere som bor i vestlige land. Å godta gruppa som Syrias legitime styre er i strid med velkjente prinsipper for anerkjennelse, og er åpenbart politisk taktikk.
Obama har vært under sterkt press for å gripe inn, og ikke bare fra ekstreme hauker. Bill Clinton har offentlig kalt Obama for en pyse (a wuss) og sagt at en president som lytter for mye på opinionens motstand mot inngripen, kan virke som “a total fool”.
Mens russerne hele tiden har snakket om og arbeidet for fredsforhandlinger, har USA vært opptatt av regimeskifte – at Assad må gå. Nå var det endelig tillyst forhandlinger i Geneve, men den opposisjonen som USA støtter, nekter å delta. Mediene forteller at opposisjonen har lidd store tap på slagmarken i de siste månedene, og derfor har lite å slå i bordet med i forhandlinger – de har lite makt å sette bak sine krav. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i en slik situasjon USA vil gripe inn mer aktivt.
Amerikanske hauker snakker også om en “flyfri sone for å verne sivile”. Det kjenner vi igjen som påskuddet for å framtvinge regimeskifte i Libya.