Norsk venstreside må være villig til å inkludere sexarbeidere i debatten om regulering av sexarbeid. Ved å legalisere sexarbeid ville viktige perspektiver fra sexarbeidere og sexkjøpere komme opp.
Foto: Glenn Scott
6. Juni forsøker nestleder i Rødt, Marielle Leraand, å forsvare hvorfor et sosialistisk menneskesyn ikke kan gå inn for legalisering av sexarbeid. Hovedpoenget er at seksualitet ikke skal gjøres til en vare. Dersom sex ansees som arbeid, vil samfunnet også si at det er greit å gjøre kvinnekroppen om til et objekt.
«Det er ingen grunn til at samfunnet ikke skal lære å respektere kvinner, samtidig som sex anerkjennes som arbeid.»
New Zealand kan tjene som modell
Det er en enten/eller tankegang. Det er ingen grunn til at samfunnet ikke skal lære å respektere kvinner, samtidig som sex anerkjennes som arbeid. Mye av sexarbeiderbevegelsen handler om retten til å anerkjennes og respekteres for sine valg og individuelle grenser. Det er ikke utenkelig at et samfunn som forfekter respekt for kvinner også øker tryggheten til sexarbeidere.
New Zealands legaliseringsmodell innebærer for eksempel at den som selger sex har rett til å bryte av når som helst under akten. Loven gir bordeller ansvar for å trygge sexarbeidere og sørge for at alkohol og narkotika ikke er en del av arbeidsplassen. De må ha offentlige papirer i orden, og myndighetene har rett til å inspisere. Like viktig er det at det arbeides med at sexarbeidere informeres om sine rettigheter (noe en evaluering viser at kan forbedres). Mange sexselgere mener lovverket har gitt dem mer kontroll over egen situasjon.
Venstresiden har ekskludert sexarbeidere
Leraand viser til at Gerd-Liv Valla og LO i sin tid gikk inn for å innføre sexkjøpsloven, for å beskytte kvinner i sexbransjen. Dette legitimerer altså hennes standpunkt som sosialistisk forankret. LOs standpunkt i saken dypt problematisk, og Gerd-Liv Vallas arroganse toppet seg i 2006 da hun gikk opp på talerstolen og angrep prostituerte ”Gitte”, uten at hun var til stede for å forsvare seg selv. Per Kristian Dotterud skriver om hvordan sexarbeidere ble ekskludert i interne prosesser på venstresiden, i boken, Det ideelle offer: andre tekster om prostitusjon.
Seksualiteten til mennesket kan beskrives med ordet mangfoldig. Det jeg tar for gitt som en del av min seksualitet, er ikke nødvendigvis noe et annet menneske tar for gitt. Leraand og andre prostitusjonsmotstandere ville ganske sikkert oppleve det å selge sex som fornedrende, og det finnes nok av sexarbeidere som opplever det på samme måte. De fleste av oss forbinder sex med begjær. Det blir derfor vanskelig å forstå at andre kan ha sex som ikke nødvendigvis innebærer lyst. En kan imidlertid ikke komme med en generell påstand om hvordan seksualiteten skal være gjennom å sette seg selv som en universell standard. At en selv ikke ville klart å ha sex for penger, betyr ikke at ingen andre vil kunne klare det.
Senskader og grensesetting
Leraand peker også på at mennesker som har forsvart sin rett til å selge sex mens de arbeidet med det, i ettertid har tatt avstand fra dette, og lider av senskader. Det har jeg ingen grunn til å tvile på. Stridsspørsmålet er hvorfor enkelte sexarbeidere ender opp med senskader. Er det å ha sex i bytte mot penger skadelig i seg selv, eller er det andre faktorer? I RFSL rapporten, Osynliga synliga aktörer, om skeive med sexsalgserfaringer, peker forskerne på hvordan evnen til å sette grenser for seg selv, påvirker hvordan sexsalget oppleves.
Det er viktig å ha klart for seg hvorfor man ønsker å selge sex, og hvor lenge. Hva slags seksuelle praksiser man er villig til å utføre, og at man holder seg til egne grenser. Ikke la alt være et spørsmål om penger og tid, men være villig til å avvise kunder som prøver å presse ens grenser. Vel så viktig er det å kjenne til sine rettigheter og hvor man kan oppsøke kunnskap, hjelp og råd.
«Det trenges altså en grundig diskusjon om hvilken legaliseringsmodell som er mest ønskelig.»
Legalisering betyr ikke automatisk bedre kår
Historisk ser vi at staten reagerer mot de mest synlige delene av markedet. Fattige sexarbeidere solgte gjerne sex utendørs, og dermed er det gjerne de svakeste som rammes av ulike former for forbud. Det er nødvendigvis ikke slik at en legaliseringsmodell betyr bedre beskyttelse av de mest ressurssvake. Det kommer helt an på hvordan en slik modell utformes. Den nederlandske modellen er problematisk fordi sonereguleringen gjør at bestemte former for prostitusjon forbys, mens andre legaliseres. Dermed vil de som selger sex på gaten kunne rammes av regler som forbyr prostitusjon på bestemte plasser.
Tysk legalisering av tredjepart er heller ikke en gangbar vei å gå. I en artikkel i Der Spiegel kritiseres den tyske modellen. Det trekkes frem noen urovekkende eksempler på bordeller som grovt utnytter sexarbeiderne. Dette er viktige eksempler, men etter min mening er teksten ment å argumentere mot legalisering, mens det er fraværet av regulering som er problemet. Derfor mener jeg New Zealand har den beste løsningen fordi reguleringens mål er å bedre sexarbeidernes behov for beskyttelse, både mot utnyttende tredjeparter og mot voldelige kunder. Med andre ord er det ikke fritt frem for tredjepart og personer som ønsker å profitere på andre personers prostitusjon.
Det trenges altså en grundig diskusjon om hvilken legaliseringsmodell som er mest ønskelig, og hvordan denne kan tilpasses norske forhold.
«Det har vært liten vilje fra norsk venstreside til å inkludere sexarbeidere i debatten.»
Er sex arbeid?
Marielle Leraand mener vold og overgrep er en integrert del av sexarbeid. Problemet er at en slik definisjon visker ut skillet mellom ”prostitusjon som vold”, og faktisk vold.
Som med annen sex, kan en sexarbeider ha mer eller mindre kontroll over situasjonen. Sexkjøpsloven gjør det til sexselgernes ansvar å beskytte kundene mot politi. Dermed blir det mindre tid til å gjøre risikovurderinger av en kunde, før en setter seg i bilen, og det blir ubeleilig å anmelde vold, da dette kan bety at politiet går etter kundene. Dermed tar kriminalisering kontrollen vekk fra sexarbeiderne, og den begrenser både friheten til å sette grenser og til å trekke tilbake samtykke. Det er den seksuelle komponenten i sexarbeid som kan oppleves krenkende.
En annen implikasjon av Leraands definisjon blir en sykeliggjøring av alle menn som kjøper sex. Kundebildene er derimot ikke så enkle. Sosiolog Synnøve Jahnsen fant, i en analyse av sexkjøperes holdninger, for eksempel at kunder var etisk bevisst og ikke ønsket å kjøpe sex fra kvinner som var tvunget, for eksempel gjennom rusavhengighet og menneskehandel. Flere var også opptatt av å opprettholde standarder med hensyn til hvordan man behandlet sexarbeidere. Ingen av disse vedkjente seg eller legitimerte vold mot sexarbeidere.
I Pro Sentrets rapport, Den seksuelle slavestand?, er Ingrid Smette særdeles grundig i å sette ulike perspektiv om kunder opp mot hverandre. Hun skriver: ”alle mannlege individ treng ikkje ha makt fordi om menn som gruppe har det – og alle kvinnelege individ treng ikkje vere avmektige fordi om kvinner som gruppe er det” (s. 40). Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan det for gitt at all atferd mellom to mennesker, er bestemt av den strukturelle relasjonen mellom gruppene de tilhører.
Mange kunder anvender en markedsliberalistisk tankegang når de legitimerer sexkjøp. Forståelsen er historisk og kulturell spesifikk; På markedet er det noen regler å forholde seg til og som er like for alle parter, og dermed rettferdige. Svakheten med en slik analyse er at den underkjenner at ulike mennesker deltar på markedet på ulike vilkår, og at noen aktører derfor går med på dårligere avtaler enn andre.
Det finnes mange problematiske sider ved sexkjøp- og salg, som så mange andre markedsfenomener. Det betyr ikke at kundene ønsker å skade andre. Kundene diskuterer ulike maktforhold, og skiller mellom ulike typer av sexarbeid. Smette skriver om sexkjøpere at det er ”(…) viktig ikkje å sjå på menn som ein einskapleg gruppe (…)” (s 122). Både i Jahnsen og Smettes studie er kundene opptatt av ikke å kjøpe sex av noen som er i en tvangssituasjon. Problemet oppstår i hvordan de faktisk skal kunne vite hvilken bakgrunn selgeren har. Noen løser utfordringen gjennom rett og slett ikke å forholde seg så mye til problemstillingen. Jahnsen viser at noen menn unngår utenlandske kvinner i frykt for at disse er ofre.
At alle sexkjøpere gjøres til overgripere i debatten, vil kunne forhindre at menn som kjøper sex har viktige diskusjoner om praksisen, som de nevnt ovenfor.
Et sosialistisk menneskesyn?
Hvordan ville Leraand og andre prostitusjonsmotstandere reagert på påstander om at feminisme er noe man vokser av seg, at det er uviktig og at det er noe man kun driver når man er ung og at man senere angrer på alt tullet man fant på?
Det har vært liten vilje fra norsk venstreside til å inkludere sexarbeidere i debatten. Leraand mener at å ta avstand fra sexarbeid handler om et godt sosialistisk menneskesyn, men å lytte til andres erfaringer handler vel om godt menneskesyn? For meg er det ikke et poeng å sette de ulike stemmene opp mot hverandre, men at samfunnet kommer med et lovverk som bygger opp om de ulike gruppenes behov.
Eller ville Leerand og andre prostitusjonsmotstandere likt å bli behandlet etter samme logikk: at deres meninger hadde blitt avfeid med at de kanskje innerst inne ikke tror på det de selv sier?