Samhandlingsreformens sentraliseringsiver er sparetiltak som vil forverre pasientenes og de ansattes situasjon. Det trengs mer penger lokalt, ikke «økonomiske incitamenter».
Foto: 401 (K) 2012
Hvert eneste døgn legges det inn minst 25 pasienter på medisinsk avdeling Gjøvik.
Gjennomsnittsalderen er 75 år. Sengetallet er i minste laget, og liggetiden er meget kort. Vi har en av landets beste og mest effektive medisinske avdelinger. Er ordfører Bjørn Iddberg klar over hva kutt her har å si for pleie- og omsorgssituasjonen i Gjøvik kommune? Er han med på at det nå skal spares penger til nytt hovedsykehus? Har han i så fall tenkt på hvordan dette rammer kommunen?
Det foregår en skjult sentralisering av norske sykehus. Politikerne er ikke på banen. Avgjørelsene treffes i styrerommene og ikke i folkevalgte organer. Dette er foretaksmodellen. Samhandlingsreformen var det siste Bjarne Haakon Hansen fant på før han trakk seg fra regjeringen. Reformen er dårlig planlagt, ikke finansiert og målet er å spare penger. Reformen er krydret med mange gode intensjoner, særlig om forebyggende tiltak. Men det er markedstenkning og økonomiske incitamenter som ligger under. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. I praksis kan det bety lavere kvalitet. Pasientene blir til virkemiddel for å nå økonomiske mål. Det finnes allerede eksempler på at rådmenn presser kommunale leger til ikke å legge inn på sykehus. Dette kan bli verre.
Ordføreren er invitert til å støtte sykehusene. Om han ikke møter, hvor er da det kommunale perspektivet?
Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i den utstrekning kommunene klarer å følge opp. Rehabilitering, rus og psykiatri kommunaliseres. Det utvidede kommunale ansvar kommer på områder hvor kommunene har betydelig ansvar fra før. Begrepene 1. og 2. linjetjenester får nå et nytt innhold. Behovene for sykehustjenester blir redusert, og i noen grad avhengig av kommunens økonomi. En av tankene bak er at bestiller-/utførermodellen skal sikre at pengene følger pasienten og at kommunene får de pengene som sykehusene sparer. Dette tilrettelegger også for private aktører. Reformen fremmer privatisering.
De folkevalgte er ofte idealister og ressurspersoner i sine lokale miljøer. De beste kommunene er ikke større enn at de fleste innbyggere er på hils med ordføreren.
Norske kommuner passer på pengene sine selv om de er preget av fattigdom og gjeld. Dersom kommunale tjenester er for dårlige, så skyldes det ikke de lokale politikerne, men for dårlige rammebetingelser. Folk flest liker kommunen sin, og har ikke bestemt at kommunenes andel av brutto nasjonalprodukt skal gå ned. Snarere tvert imot. Norske kommuner trenger mer penger, og de forvaltes bra.
Det er ikke noe nytt i at sengetallet i psykiatrien går ned. Det triste er at helseforetakene tror at for mye av det gode er enda bedre. Spesialavdeling for stemningslidelser ved Reinsvoll sykehus er nedlagt. Dette rammer pasientene og sparer penger i et kortsiktig bedriftsøkonomisk perspektiv. Resultatet er også at kommunen må bruke mer penger på boliger med tilsyn, framfor forebyggende virksomhet. Kunnskaper om hva som virker forebyggende på sjukdom, er på gruppenivå, ikke individnivå. Helsearbeidere og byråkrater vet ofte ikke hva som forebygger sjukdom. Derfor er det politisk innsikt og ikke økonomiske incitamenter som er viktig for forebyggende arbeid.
Debatten om lokalisering av nytt hovedsykehus er en avsporing. Et nytt hovedsykehus i innlandet betyr en dramatisk reduksjon i sengetall og antall ansatte. Prosessen er startet. Nedbygging av eksisterende sykehus pågår nå. Sett fra kommunens side betyr dette betydelig flere oppgaver. Spørsmålet er om de største og beste sykehusene i innlandet skal legges ned for å imøtekomme Hamars behov for et nytt sykehus. Svaret er at sykehusene på Lillehammer, Gjøvik og Reinsvoll gir Oppland en tilfredsstillende sykehusstruktur. Oppland kan ikke, og bør ikke løse Hedmarks strukturelle problemer.
Demonstrasjonen til fordel sykehusene i Oppland finner sted på Gjøvik 19. juni.
Kommunen er velferdsstatens viktigste tjenesteleverandør. Kommunepolitikerne bør våkne og strekke litt på beina. Ordføreren er invitert til å støtte sykehusene. Om han ikke møter, hvor er da det kommunale perspektivet?