Historien gjentar seg. En militær aksjon starta av en gruppe vestlige land blir forsøkt reinvaska av FNs sikkerhetsråd. Den norske regjeringa stiller villig opp.
Foto: Anders Hamre Sveen
Nå har dessverre den norske regjeringa vedtatt å sende norske soldater til Mali. SV støtter beslutningen. Også Miljøpartiet De Grønne støtter avgjørelsen om å sende norske soldater til Mali. Det er veldig ille at et parti som har vært klart imot norske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan, lander på et så håpløst standpunkt når det gjelder konflikten i Mali.
I januar fordømte blant annet World Peace Council (WPC), med rette, Frankrikes militære intervensjon i Mali, som ble støtta av EU og NATO. Jeg har i et tidligere innlegg på Radikal Portal skrevet at jeg mener at det er viktig å få en slutt på den skadelige tankegangen om at vestlige myndigheter skal opptre som et selvoppnevnt verdenspoliti. Jeg er veldig fornøyd med at Rødt har gått klart og tydelig imot avgjørelsen om å sende norske soldater til Mali.
Min motstand endres ikke av at den militære styrken nå har et godkjenningsstempel fra FNs sikkerhetsråd. De fem stormaktene med vetorett i FNs sikkerhetsråd er åpenbart alle ute etter innflytelse i Afrika, og det som skjer i Mali må sees i den sammenhengen.
Jeg anbefaler alle å lese Helge Rønnings kommentar Kinas imperialisme i Afrika, kommentaren The New Scramble for Africa (2008) og blogginnlegget AFRICOM’s imperial quest. Det er ingen tvil om at verdens stormakter har Afrikas naturressurser i sikte, og at afrikanere flest kommer til å tape på rivaliseringa dem imellom.
MINUSTAH er et eksempel på en FN-styrke som har gjort vondt verre der de ble plassert. Etter at den folkevalgte presidenten Jean-Bertrand Aristide i Haiti ble kastet i et USA-støttet militærkupp i 2004 var MINUSTAH den militære styrken som ble godkjent av FNs sikkerhetsråd for å operere i Haiti. Siden den gang har FN-styrkene forsvart en rettsorden med politiske valg hvor Aristides politiske parti, Fanmi Lavalas, som var det suverent mest populære politiske partiet i landet før statskuppet i 2004, ikke en gang får lov å delta. For mer informasjon om situasjonen i Haiti anbefaler jeg nettsidene haitiaction.net, og Institute for Justice and Democracy in Haiti. Jeg oppfordrer også alle til å se Youtube-videoen Aristide, Coup or resignation? Haiti: The UNtold Story. Er du interessert i å vite mer, les også den engelske artikkelen om MINUSTAH på Wikipedia. Særlig det som står under ‘Criticism – Political bias’ i artikkelen er interessant. Alt dette bør være god vaksine mot at man skal godta og støtte opp om et vedtak bare fordi det kommer fra FNs sikkerhetsråd.
Haiti var, i likhet med Mali, en gang en fransk koloni. Frankrike har i nyere tid sørget for å få på plass franske soldater i Senegal, Burkina Faso og Elfenbenskysten. Sammen med Mali utgjør disse landene et område hvor det er mye mineralressurser, blant annet gull i Mali.
Den britiske antikrigsorganisasjonen Stop the War Coalition, understreket i januar 2013 i en pressemelding at påstanden om at det som nå skjer handler om en ”krig for demokrati”. Det stemmer åpenbart ikke, siden vi veit at den sittende regjeringa i Mali kom til makta gjennom et militærkupp i 2012.
I Mali er det nok en gang ”islamsk ekstremisme” og den såkalte ”krigen mot terror” som brukes som busemann for å få folk til å godta og sende vestlige soldater til andre land. Etter den arabiske våren, er det åpenbart at Vesten forholder seg til reaksjonære islamistgrupperinger, monarkidiktaturer, ettpartistatsregimer og militærdiktatur ut fra hvilken rolle disse gruppene til enhver tid spiller i det geopolitiske spillet, ikke om lengden på rullebladet deres når det gjelder menneskerettigheter.
I New York Times kan man lese at resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd, som er bakgrunnen for at Norge har vedtatt å sende soldater, forutsetter at ”konflikten mellom de franskledete styrkene, som støtter den maliske regjeringa, og de militante gruppene som er på retrett forblir på et lavt nivå.” Det skinner gjennom at man i FNs sikkerhetsråd har tatt ganske entydig side i konflikten, til støtte for den maliske regjeringa. Man må regne med at dette vil vanskeliggjøre den ”meklinga” som det også blir snakket om.
I resolusjonen slås det fast at franske styrker vil ”intervenere” dersom de nye styrkene møter en ”umiddelbar og alvorlig trussel.” Det er med andre ord overhodet ikke noe klart skille mellom den fransk-ledete intervensjonen og det nye FN-vedtaket, slik SV påstår. Disse to tingene henger tvert imot svært tett sammen. Også FN-styrken skal ”bekjempe terrorisme”, med ”de nødvendige midler”, som det heter. Dette er så klart mer bensin på bålet og en oppskrift på katastrofe.
Konflikten i Mali skaper stadig mer uro i et allerede urolig område. Det foregår krigshandlinger i Niger, og Frankrike har ytret ønske om å gjennomføre militære aksjoner sør i Libya som en følge av konflikten.
Frankrike er fortsatt til stede i Mali med spesialstyrken Commandement des opérations spéciales (COS), mens USA også har en militær tilstedeværelse med en styrke med forkortelsen TSCTP. Begge landa har også soldater og dronebase i nabolandet Niger. I Klassekampen kan man blant annet lese følgende: ”Avsløringer i den franske ukeavisa Marianne og det tyske tidsskriftet Der Spiegel viser at 100 COS-soldater kom til Mali i september, fire måneder før intervensjonen, på samme fordekte vis som Storbritannia og andre NATO-land hadde spesialstyrker i Libya før den offisielle NATO-bombingen. COS hentet opp soldater fra Elfenbenskysten, hvor de bidro til å fjerne Laurent Tbagbo og innsette Alassane Ouattara.”
I den samme Klassekampen-artikkelen kommer det fram at franske COS har oppretta en regional uttrykningsstyrke som kan ha hele Afrika som operasjonsområde, på samme måte som USA sin Africa Command (AFRICOM). Det er et ytterst skittent spill Norge nå vikler seg inn i.
Norske soldater har ingenting å gjøre i Mali og det er viktig å kjempe for at beslutningen for å sende norske soldater til Mali blir reversert.