19. mars 2013 startet rettsaken mot general Efrain Rios Montt i Guatemala. Rettsaken representerer en milepæl i verdenshistorien.
Foto: Surizar
Montt var anklaget for folkemord og forbrytelser begått mot menneskeheten. Og det i et land der de aller fleste overgripere har sluppet av kroken. For første gang i historien er en eks-diktator dømt i sitt eget land for forbrytelser begått mot menneskeheten.
Den 20. mai opphevet grunnlovsdomstolen dommen, men siste ord i saken er ikke sagt.
Ríos Montt og folkemordet
Efraín Ríos Montt regjerte Guatemala i 17 måneder mellom 1982 og 1983. Sannhetskommisjonen for Guatemala, etablert av FN ved undertegnelsen av Fredsavtalen i 1996, la til grunn at under den 36 år lange borgerkrigen ble 200 000 personer drept eller erklært “forsvunnet”. Mer enn 80 % av ofrene hørte til Maya-befolkningen. Militære styrker og paramilitære ble erklært ansvarlige for 93 % av bruddene på menneskerettighetene. Staten ble bevist ansvarlig for den systematiske volden begått mot Maya-befolkningen. Denne volden inkluderte også beskyldninger om “forsvinninger”, seksuell vold, massedrap og barnedrap. Nesten halvparten av bruddene på menneskerettighetene begått under den 36 år lange borgerkrigen skjedde i 1982, under Ríos Montt.
Sannhetskommisjonen konkluderte at den guatemalanske staten var, mellom 1981 og 1983, ansvarlig for folkemord i fire regioner i landet. I Ixil-regionen ble mellom 70 og 90 % av landsbyene utslettet i denne perioden.
Sivilsamfunnet, kvinnene og rettsprosessen
Etter undertegnelsen av fredsavtalen i 1996, startet ulike organisasjoner jobben med å sikre rettsforfølgelsen etter folkemordet begått av Ríos Montt. I 2001 satt de to NGOene Senter for Juridisk bistand og Menneskerettigheter (CALDH), og Assosiasjon for rettferdighet og forsoning (AJR) i gang rettsprosessen for å undersøke og gjennomføre rettsaken mot Ríos Montt gjennom landets rettsapparat. I januar 2012 mistet Ríos Montt immunitet som folkevalgt, noe som også innebar at han kunne bli stilt for retten.
I perioden mellom 2001, fra da CALDH og AJR begynte å jobbe med rettsprosessen, til 2012 ble deler av det juridiske systemet og Statsadvokatens kontor endret. Disse endringene er et resultat av sivilsamfunnets arbeid for å forbedre det juridiske systemet. Arbeidet utført av guatemalanere, først og fremst kvinner, har demonstrert deres enorme engasjement for at rettferdigheten skal seire. De gitte endringene inkluderer utnevnelsen av Claudia Paz y Paz til Guatemalas regjeringsadvokat. Claudia Paz y Paz er en respektert advokat og dommer, grunnlegger av en menneskerettighetsorganisasjon, og er den første kvinne utnevnt til regjeringsadvokat i Guatemala. Siden utnevnelsen i 2010, har Paz y Paz jobbet for å sikre at de ansvarlige for de massive bruddene på menneskerettigheten under borgerkrigen blir stilt for retten.
Rettsprosessen med bakgrunn i bruddene begått under krigen startet i 2012 da en domstol, ledet av dommer Yasmín Barrios, dømte de militære som var ansvarlige for å ha massakrert 201 personer i 1982. Dette var den første rettsaken i historien der ansvarlige for en massakre under borgerkrigen ble dømt. Barrios dømte også de militære som drepte erkebiskop Juan Gerardi – forfatteren av rapporten for oppreisning av det historiske minnet (REHMI). Barrios ledet også rettsaken mot Ríos Montt.
Både Claudia Paz y Paz og Yasmín Barrios blir stadig truet på livet.
Rettssaken, med sine opplagte rettslige konsekvenser, symboliserer også en kamp om hvem som skal få lov til å skrive krigshistorien og dens årsaker. Om hvilke stemmer som skal bli videreført i fremtiden og hvilke sannheter som blir fortalt i en rekonstruksjon av en mer rettferdig stat. Rettssaken er med andre ord også en kamp om minnet. Dette er essensielt å ha i bakhodet.
Rettssaken og dommen
Innenfor rettssalens fire vegger, ledet av Barrios, ble tilhørerne tatt med på en reise. En reise dypt inn i skrekken som tusenvis av guatemalanere gjennomlevde under borgerkrigen. Massemord, drap av barn, voldtekter av Ixil-kvinner, brann av avlinger, buskap, hus og hjem, forfølgelse og forsvinninger. Listen er lang. Historiene som rørte meg mest var vitneutsagnene fra kvinnene. Kvinnene som på et systematisk vis, brutalt og inhumant, ble ofre for seksuell vold under krigen. Kvinner som i dag er eldre enn førti år og har levd i tretti år med arrene fra krigen i kropp og sinn. Det som imponerte meg mest var hvordan de stod frem med verdighet. De kom for å fortelle sine historier for, med deres egne ord, å unngå at historien skal gjenta seg og for at hendelsene ikke skal glemmes.
Sakkyndige la frem en analyse som bekreftet hypotesen om folkemord. Vitneutsagnene fra noen av ekspertene inkluderte noe fundamentalt som preger det guatemalanske samfunnet frem til i dag: rasismen. Folkemordet som fant sted under borgerkrigen er sammenkoblingen av en lang historie. En historie om overgrep, misbruk, ekskludering og utnyttelse av urbefolkningen i Guatemala. Overtramp har blitt, og blir fremdeles, utført av staten. En stat som er blitt beskrevet av noen som fengslet av eliten. Under borgerkrigen identifiserte den guatemalanske staten Maya-befolkningen som en intern trussel. Ved å erklære Maya-befolkningen som potensielle gerilja-støttespillere, legitimerte hæren massakrene som hadde som mål å eliminere så mange personer som mulig. Dette for å gjennomføre statens politikk mot de interne opprørerne.
Utenfor rettssalen utviklet andre kamper seg. Siden rettsaken startet lanserte to organisasjoner knyttet til hæren, Stiftelsen mot Terrorisme og Assosiasjon for Militære Veteraner (AVEMILGUA), en kampanje for å fremme at folkemord aldri fant sted. 10. april oppga et beskyttet vitne at den nåværende presidenten i Guatemala, Otto Pérez Molina, hadde deltatt i angrepene mot sivilbefolkningen i Ixil-området. I 1982 og 1983 var Pérez Molina kommandant i en militær installasjon i Nebaj. Vitnet sa i retten at Pérez Molina gav ordre om å brenne landsbyer og drepe personer som flyktet til fjellene. Følgene av dette vitneutsagnet tilspisset kampen utenfor rettssalen. Presidenten erklærte at folkemord ikke hadde funnet sted i Guatemala, men trakk det tilbake. Intellektuelle fra høyresiden, med klare forbindelser til hæren og den økonomiske eliten, satt i gang en kampanje i de nasjonale avisene der de nektet for folkemordet. Etter hvert involverte benektelseskampanjen også noen intellektuelle fra venstresiden. Disse siste aktørene deltok også i fredsprosessen i 1996. Dette var konteksten da dommen ble lest opp 10. mai. Retten leverte en dom på mer enn 700 sider, som konkluderte med at Efraín Ríos Montt var ansvarlig for folkemordet og forbrytelser begått mot menneskeheten. Ríos Montt ble dømt til 80 år i fengsel. Stemningen i rettssalen var euforisk. Flere begynte å synge; “her gråt ingen, her vil vi bare være mennesker”.
Oppheving av rettens dom
20. mai 2013 opphevet grunnlovsdomstolen rettens dom. De tekniske og juridiske detaljene kan leses her.
Vi vil aldri vite helt sikkert hvilke krefter som avgjorde at grunnlovsdomstolen opphevet dommen. Det vi vet er at to av de fem dommerne stemte mot å oppheve dommen. Vi vet at etter at dommen ble annonsert krevde CACIF, interesseorganisasjonen for næringslivet i Guatemala, den mektige økonomiske eliten, offentlig oppheving av rettsaken. Vi vet at tradisjonelle medier var med på å benekte folkemordet – en propaganda lansert av militære og den økonomiske eliten, intellektuelle fra høyresiden og noen intellektuelle fra venstresiden. Vi vet at disse gruppene terroriserte befolkningen med trusler om at en dom om folkemord ville lede til ustabilitet og vold. Benektelseskampanjen hadde som mål først og fremst å hindre at sannheten skulle komme frem i lyset. Vi vet at rettsaken mot Ríos Montt provoserte de økonomiske elitene, og at hæren og eliten allierte seg på nytt etter år med oppbrudd. Elitene følte seg truet. Det skjer ikke så ofte i Guatemala. Mens rettsaken foregikk etterlyste ulike stemmer at også de som finansierte borgerkrigen burde bli stilt for retten. Noen har begynt å spørre om hvem som finansierte og tjente penger fra krigen, og hvilke interesser de militære forsvarte. Ennå virker det som at rettssystemet i Guatemala er del av en struktur som nekter rettferdighet for urbefolkning og kvinner.
På tross av at dommen i rettsaken ble opphevet av grunnlovsdomstolen kan ingen slette skrekkhistoriene berettet av menn og kvinner fra Ixil-befolkningen under rettsaken fra den kollektive bevisstheten. Disse går det rett og slett ikke an å glemme. Som Assosiasjonen for rettferdighet og forsoning (AJR) uttalte i FN i New York 22. mai: Kampen for rettferdigheten er ikke over.