Foto: PolandMFA, Flickr.

Gir du penger til tiggerne du støter på, idet du går nedover gaten? Det er det få som gjør, inkludert meg.

De skal gjøre et arbeid, et hvilket som helst et, bare det er noe. Pengene skal de gjøre seg fortjent til, jeg vil ikke gi penger til lediggang. Men det går også på selvrespekt. Å motta penger for noe en gjør, må gi en mye bedre selvfølelse enn å motta penger for ingenting.

Gir du penger til bistandsorganisasjoner? Når tiggerbrevene sendes ut, med bilder av skitne og magre barn, med en kort tekst som forteller deres triste historie, er det mange som svarer. Man blir berørt av det, vi er jo mennesker, og det er vondt å høre om hvor grusomt noen har det. Så klart vil man hjelpe! Men hvorfor er det verre å høre deres historie enn historiene til dem vi møter på gata her i Norge? Vi krever ingenting av barna i Afrika, de trenger ikke å gjøre et arbeid for pengene vi sender dem. Hvorfor? Er de noe annet enn tiggere? Bistandsorganisasjonene presenterer de ikke som annet enn triste ansikter som stirrer på deg med bedende øyne fra bildene i brosjyren. De har hatt en tøff oppvekst, og framtidsutsiktene er mørke. De ber om penger, og du gir dem. Noe annet hadde jo vært helt hjerteløst.

Gi en mann en fisk, så har han mat for en dag. Lær en mann å fiske, så har han mat resten av livet. Et ordtak vi i Norge snart må ta til oss. Søndag rullet programmet «Idol gir tilbake» over norske tv-skjermer. Konsept; 3 norske kjendiser besøkte Afrika sammen med Plan Norge. Aleksander With Denstad, Jenny Langlo og Stian Blipp Glopholm reiste henholdsvis til Malawi, Uganda og Zambia. De besøkte hver sin barnefamilie. Der opplevde de fattigdommen på nært hold, og med egne øyne så de hvor grusom verden kan være imot de enkelte. Men de fikk også høre om hvordan Plan hadde reddet dem, og hjalp dem med blant annet skolegang og medisiner. Oppfordringen var klar; bli Plan-fadder, det hjelper faktisk. Du, ja nettopp du, kan bety hele forskjellen for et lite barn.

Plan Norge driver mye bra arbeid, på flere nivåer. I lokalsamfunnene jobber de for å forbedre barnas oppvekstsvilkår og familieforhold. På nasjonalt og internasjonalt nivå jobber de med å fremme barnas rettigheter, hos både utviklingslandenes og giverlandenes myndigheter. I tillegg til dette driver de også med nødsarbeid, da også med et særlig fokus på barna.  Alt dette er beundringsverdig arbeid, som burde støttes. Og jeg er sikker på at det hjelper. Men måten Plan promoterer seg selv på, gjennom hendinger som «Idol gir tilbake», er rett og slett motbydelig.

Jeg vil gi et scenario; se for deg en landsby, langs ei stor elv. Hver morgen vil du gå ned til denne elva, for å vaske klær. En morgen ser du en baby flyte i en kurv nedover elva. Hva gjør du? Du vasser ut og henter den, så klart. Løfter den ut og setter den tørt på elvebredden, som et hvert normalt menneske, antar jeg. Så ser du plutselig en til baby flyte nedover elva! Du løper ut og henter den og opp. men ikke før du får satt fra deg denne, kommer enda en til! På slutten av dagen tar du med deg 3 babyer hjem, du pleier dem og gir dem mat. Neste dag går du nok en gang ned til elva, og ikke før du får startet med vasken, ser du en baby flyte nedover! Du henter den opp, men det kommer bare flere og flere. På slutten av dagen drar du hjem med 5 babyer til. Dagen etter er lik. Og dagen deretter. Det blir for mange babyer, og må begynne å få støtte av familie og venner for å brødfø alle de små. Etter hvert bygger du også et barnehjem. Du mottar stadig mer støtte, nå ikke bare fra venner og kjente, men fra fremmede, folk fra nabolandsbyene og enda lengre ute. Folk hører om hva du driver med, og hvem vil ikke hjelpe babyene! Men de bare fortsetter å komme, hver dag flyter stadig flere babyer ned elven. Du tar dem inn, og ansetter etter hvert hjelp. Og pengestøtten øker.
Ser dere hva som skjer her? Ser dere den onde sirkelen som skapes? Vaskekona fra starten, og de senere arbeiderne har blitt fanget. Når de først har startet kan de aldri slutte å hjelpe babyene. Og de er blitt avhengig av samfunnets støtte, slik at samfunnet også har blitt fanget i giverrollen. Strømmen av babyer vil ikke ta slutt, slik at ingen av partene vil noen gang frigjøres. Aldri, eller inntil noen en gang reiser oppover elva, og undersøker hva som faktisk skjer der. Hvorfor kommer babyen nedover elva, og hvordan kan vi hjelpe? Kun da vil vaskekona, arbeiderne og samfunnet frigjøres fra sine roller.

Søte, men magre og skitne afrikanske barn er babyene i «Idol gir tilbake». De norske, sterkt berørte kjendisene er arbeiderne på barnehjemmet. Kun ofrene for problemet presenteres, og det er kun dem vi skal hjelpe. Vi får ikke greie på hva som egentlig er problemet, og hvordan det kan løses. Er det noen som i det hele tatt vet hvem som har skylden? Vi vet det nok. Det er oss. Vi i vesten har skylden for de andres lidelse og smerte, og for uretten som i dag regjerer i verden.

Hva er egentlig problemet i Malawi, Uganda og Zambia? At befolkningen er fattig? Nei, det er en konsekvens av problemet. Problemet ligger i samfunnsordningen, oppbygningen av styresettet og rettssystemet. Disse problemene vil ikke løses ved at du betaler 275 kroner månedlig til Plan. De pengene hjelper hovedsakelig på din egen samvittighet. Som Tone sa, «det er en god følelse, og jeg vet at det hjelper veldig, veldig mange barn». Hvem gir du pengen for, deg eller dem? Selvfølelsen stiger når du hjelper, og du føler deg vel med deg selv. Gir deg selv et klapp på skulderen, og tenker at nå, nå har jeg bidratt til en bedre verden. Generelt sett sier man at 20 prosent av verdens befolkning styrer 80 prosent av verdens ressurser.

Om vi, i gavmildhetens ånd, gir bort 0,5 prosent av disse, kommer ikke det til å redde verden. Det må mer drastiske tiltak til, og da blant oss selv. For å oppnå rettferdighet i verden, for å skape likhet og en 50-50 fordeling, må vi her i vesten faktisk oppgi 30 prosent. Og det blir tøft. Noen vil sikkert si at nå tar jeg for hardt i. At ja, mye er galt i verden, men med nettopp slike programmer som «Idol gir tilbake» starter vi noe, vi skaper engasjement. Å bli Plan-fadder er en start, om ikke annet. Det triste er at det ofte også blir en slutt. At man ser seg fornøyd med å være Plan-fadder, engasjerer seg i «sitt» barn, men gjør ikke mer. Man slutter å føle skyld for sitt enorme forbruk, og ekstravagante livsstil.

Som Kurt Nilsen selv sa «det er en sånn fantastisk følelse, at jeg har vært med å bidra litt da, og det synes jeg er herlig.» bidra litt, merk dere det. Han, som alle andre faddere gir 275 kroner i måneden, og det er det. Det er noe, og mer enn mange gir. Jeg lurer på hvor mye antrekket hans kostet den kvelden. Forsikret han seg om at jakka ikke var produsert av barnearbeidere fra Usbekistan, eller at kvinnene som sydde skjorta ikke mottok minstelønn, men levelønn? Hvor dypt går engasjementet hans forbi fadderungen i Kenya?

Endringen må starte med oss, endringen vil ikke komme før vi innser det. Jeg tror at vi er gode, at vi vil hjelpe hvis vi kan. Hvis vi innser det fulle ansvaret av våre vaner og handlinger, vil vi ta til handling og endre samfunnet vårt. Det tror jeg virkelig! Men så lenge men så lenge hjelpeorganisasjonene fortsetter å spille på stereotypiene om de overlegne fra vesten, og de stakkers fattige afrikanerne, vil aldri noe skje. Så lenge vi fortsetter å gi penger, like mye for å hjelpe dem som for å hjelpe egen samvittighet, vil aldri noe skje.

Det er vondt å se andre lide, og vi må hjelpe på alle måter vi kan. Men måten vi gjør det på er kritisk. Hvordan Idol fremstiller stakkars, små, skitne og fattige barn sammen med de tre norske kjendisene, og for så å be om penger er motbydelig. Vi gjør tiggere ut av dem. Vi gir dem ingen selvrespekt. Vi fortsetter pyramidespillet, med oss på toppen, og de stakkers fattige på bunnen. Og viktigst av alt, så unngår vi å hjelpe oss selv.

 

Frida Liv Biørn-Hansen, 19 år, kommer fra Sandnes. Hun har dette året
reist som frivillig for Strømmestiftelsen til Iquitos, Peru, hvor hun
jobber på La Restinga. Sosialist og miljøaktivist som fortsatt tror
det er mulig å redde verden.

4 svar på “Plan Norges kyniske egenreklame”

  1. Jeg hører at i New York
    på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
    står det om vinteren hver kveld en mann
    og skaffer de husløse som samler seg der
    penger han samler inn,
    så de får plass på herberget.

    Dette forandrer ikke verden.
    Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene.
    Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
    Men noen menn får plass på herberget.
    Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
    Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.

    Menneske, legg ikke vekk boken
    hvor du leser dette!
    Noen mennesker har nå plass på herberget.
    Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
    Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
    Men dette forandrer ikke verden.
    Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
    Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

    Bertolt Brecht*

  2. Ta dem inn, gi dem en dusj, gi dem middag og spør om de vil jobbe. Gi de muligheten til å arbeide, sett pris på deres kvaliteter og gi de jobb som tilsvarer deres kvalifikasjoner. Ikke gi penger. Jeg gir mat nå og da. Senest igår – nå har den lokale tiggerkvinnen begynt å fotfølge meg når jeg går inn på butikken. Hun peker på det hun vil ha og går meg i skjørtene. Jeg har kjøpt flere ganger. Nå tror jeg ikke lenger jeg vil gjøre det. Hun sier nei til ditt -og vil heller ha datt. Ok. Middagene koster mellom 15-50 kr. Er ikke dette penger hun har selv tro? Jeg kan ikke sørge for henne hver gang jeg er på butikken eller? Eller er det riktig å gjøre det?

Kommentarer er stengt.