Verken AUF eller fornuften vant oljekampen om Lofoten på Ap-landsmøtet. Heller ikke på LO-kongressen, selv om debatten var motiverende og forfriskende.
Møtene endte med krav om oljeleting i Lofoten, og umiddelbar åpning av de sårbare og avsidesliggende områdene i Barentshavet Sørøst. Mot alle faglige råd, og til og med i isfylte farvann.
Jada, jeg vet de ”bare” vedtok å konsekvensutrede Lofoten, men alle vet også at oljeboringstilhengerne ikke er interesserte i faglige råd som sier nei til boring. Slike fins det nok av allerede. Høyre la seg på samme linje, og jeg har ikke forventninger til at FrP vil vedta noe bedre. Vinner denne H-Ap-Frp-alliansen valget, er det makta som vil fortsette å avgjøre oljepolitikken, ikke kunnskapen.
Slike forhistoriske vedtak er deprimerende. Verden har allerede funnet mer enn tre ganger mer olje, kull og gass enn vi kan brenne uten å ødelegge klodens klima. Da er det meningsløst å lete etter mer, særlig i våre aller mest sårbare områder, noe våre politikere vet.
Likevel øyner jeg håp. SV, Venstre, KrF, Rødt, de Grønne og til og med Senterpartiet (mot Olje-Olas vilje) har beholdt og forsterket vedtakene mot oljeleting i Lofoten. Opposisjonen på Ap-landsmøtet var sterkere enn tidligere, og sammenliknet med tidligere år var debatten på LO-kongressen dramatisk forbedret. Debatten er heller ikke bare om oljeleting eller vern, men har fått inn nye og viktige dimensjoner om en annen type næringsutvikling. Oljeøkonomiens pris i en todelt økonomi og fordeler ved å redusere presset i oljenæringen begynner å bli åpenbare.
Dette er viktige spørsmål som LO og andre samfunnsaktører kan og må fortsette å følge opp. Gjerne sammen med miljøbevegelsen, og jeg er gjerne med i den prosessen. Dette er ikke en kamp om nei til industri og ja til vern. Det handler om å møte nye utfordringer med noe annet enn gårsdagens svar.
Men endringene tar tid. Derfor ser det ut til at den dominerende politiske visjonen, også etter landsmøtesesongen, vil være at Norge skal fortsette som oljenasjon på full gass så lenge det varer. Og det uten respekt for klima, fugleliv og havmiljø. Eller med hensyn til presset i norsk økonomi eller mulighetene vi taper innenfor framtidsrettet energiproduksjon. Ikke engang i Lofoten. Ikke engang på veien til Nordpolen. Koste hva det koste vil.
Kravet om ubegrenset tilgang for oljeindustrien i våre mest sårbare havområder viser forakt for både ny og gammel miljøkunnskap som gang på gang har fastslått at disse områdene er altfor sårbare for oljevirksomhet og at oljevernberedskapen ikke er god nok. At 70 prosent av Norges fisk er i Lofoten-området i kritiske livsfaser. Til og med Oljedirektoratet sier at petroleumsressursene i Lofoten ikke er verdt mer enn et 3 prosent større Oljefond, og at vi ikke snakker om mer enn 400-1100 arbeidsplasser hele veien fra Namsos til Tromsø ved en massiv åpning for oljevirksomhet i vårt mest sårbare havområde. Hva er så galt med varig vern av slike områder? Er det rart utlendingene lurer på hva slags land vi er blitt? Er det bare andres regnskog som er verdt å bevare?
Dersom oljelobbyen fortsetter å vinne på landsmøtene, ser det mørkt ut for både Lofoten, Vesterålen og resten av Arktis. Men det er fullt mulig at den miljøfiendtlige ”H-Ap-Frp-alliansen” – som vi kalte dem da de kjempet skulder ved skulder for forurensende gasskraftverk på 90-tallet – kan bli slått tilbake av velgere som gir makta til annerledes tenkende politikere i KrF, Venstre, SV, Rødt og Miljøpartiet De Grønne.
Men det krever et helt nytt og annerledes Stortingsvalg. Fossilpolitikerne må utfordres av hver og en av oss. Opinionen. Velgerne. Det krever at vi gir klar beskjed om at klimafiendtlig oljeboring i sårbare områder er uaktuelt, at oljeindustrien må trappes ned, ikke opp, og at Norge og verden må inn på en helt ny kurs. Dette er sunn og god politikk, men også en retning som utfordrer oljemakta.
Kampen om Lofoten mobiliserer. Folk som ellers ikke er så opptatte av miljø snakker om saken. Det er bra, og gir godt grunnlag for å snakke mer. Gi råd! Be dem melde seg inn i en miljøorganisasjon. Skrive et leserbrev. Aksjonere. Stemme et miljøparti, og la andre vite om hvilket og hvorfor. Sammen kan vi vinne. Lofoten skal de aldri få, og det er lov å bli ganske sint. I september er det vi som bestemmer hvem som skal bestemme de neste fire årene. Det kan bli et helt nytt Storting, med flertall for helt andre tanker. Det trengs.
Men da må vi få et klimavalg der den mektige H-Ap-FrP-alliansen reduseres til småpartier. Dagens småpartier har hver for seg og sammen mye god politikk, og de er ikke dømt til å være småpartier for alltid. Framtidsrettet politikk fortjener mange flere velgere. Og det er motiverende at stadig flere, både professorer og LO-medlemmer, begynner å komme med på miljølaget. Bruk stemmeretten – Tenk miljø – og hold deg unna H-Ap-FrP… Godt valg!
PS: Det er selvsagt ikke bare Lofoten eller det miljø- og arbeidslivsskadelige tempostresset i oljenæringa som er problemet. Manglende vilje til å styre Statoil bort fra Arktis og kanadisk tjæresand og total passivitet i forvaltningen av oljefondet er andre viktige saker som forener H-Ap-Frp-alliansen i kampen mot miljøet.