Media fremstiller rom som en samfunnstrussel fordi de ikke tilegner seg A4-strukturen dagens eliter ønsker. Men vi får ikke sjansen til å prøve oss.
Foto: PAVDW
Store deler av romfolket i dag er etablert i samfunnet, men blir allikevel behandlet som de innvandrede rom, som i stor grad blir sett på som en plage, fordi elitesamfunnet er så elitistisk.
Kontrasten er rett utenfor døren i dag, da merker man at rasismen lever i full blomst.
Hvorfor er det den samme retorikk som det var i 1934, når vi lever i 2013?
Man vil ikke bare intrigere de norske rom, men også tvangsassimilere de.
Språket de snakker er fremmed, klærne de bruker stikker seg ut , hvordan de er sammen når de holder sosiale sammenkomster blir forstyrret , hvorfor? Hvor lang tid tok det for andre innvandrergrupper å opprette butikker og restauranter? Rom har det ennå ikke…
Fordommer som blir ytret på en krenkende måte er destruktiv for en rom som er etablert, men ikke akseptert. En rom som ikke praktiserer rom-kulturen vet i dag at fordommene er der selv når de går utenfor døren sin. Man hermer språk, gestikulerer med høye stemmer, trekker frem stereotypier og fremstiller oss som tyver og kriminelle. Media gir ledertitler til de vi minst er stolt av og trekker paralleller til rom for lovbrudd og kriminalitet som en rom under normale omstendigheter ikke ville befattet seg med – selv som kriminell.
Bare for at noen få prosenter av oss kommer frem i media ved slike situasjoner som f. eks tyveri, blir det sett på som en standard for oss. Det skaper et stigmatisering.
Forandring
Noen rom prøver aktivt å skape en forandring i samfunnet, men da mener samfunnet at rom ikke er utdannet nok til å utføre de oppgavene de jobber med. Vi har aldri fått sjansen til å vise til de evner og kunnskaper vi har. Først noe i senere tid da enkeltpersoner har fått hjelp å bli løftet frem av andre minoriteter. Vi har en historie som ligner jødenes, kurdernes, samenes, romanifolkets og berbernes. I dag forteller vi vår historie, vi prøver å dempe frykten for de rundt oss. Vi prøver å øke verdien av skolegang og utdannelse, både innad og utad.
Vi øker forståelse for et strukturert samfunn, vi tar del i sosiale medier og følger med verdensbildet rundt oss. Vi organiserer oss, bryter tradisjonene og setter kvinner i fokus. Vi lærer ungdom at man kan beholde sin egenart selv om vi intrigerer oss med samfunnet. Det betyr ikke at vi aksepterer samfunnsstrukturen slik den ser ut i dag, men vi vil være en del av den, slik at vi også en dag kan påvirke den.
Holocaust-senteret 2011-2013
Jeg tok kontakt med HL-senteret for å spørre om de hadde noe informasjon fra 1934 angående min familie.
En interessant og forståelsesfull dame tok imot meg og ville ha samarbeid.
De hadde ikke mye materiell, men siden rom-folker deler skjebne med jødene var det ikke annet enn riktig at også vår historie skulle fremheves på HL-senteret. Jeg ble da ble spurt om å holde et foredrag der og det ble starten på et samarbeid som fortsetter i dag, selv om jeg ikke er en utdannet rom.
Rumenske-rom
De som kommer hit til Norge, kommer hit for å samle penger de kan sende de hjem til familie og barn.
Det finnes de som utgir seg for å være rom, men sannheten er at de sverter ned rom-tiggerne med å stjele, lure og lyve. Det skal ikke rom-tiggerne stigmatiseres for. Det er bare menneskelig at de fortjener en seng å sove i, et sted å vaske seg og et tak over hodet. Det blir laget hatgrupper på diverse nettsider der man finner virkelig groteske utrykk som eksempel hvordan rom-tiggerne «burde stille seg på en rekke, så blitt skutt en etter én.»
Listen er lang på alt man kan fortelle, men man syns utviklingen burde gått lenger enn å leve med fordommer som eksisterte i 1934. Spesielt da de sjeldent er arbeidssky. De kommer hit for å tigge penger, hvorfor ikke gi dem en for arbeid? De vil jobbe! Alt er bedre enn å sitte på gata å tigge. Det er ikke slavelønn å betale under tariff, så lenge det er bedre enn ingenting eller det de får i tiggerkoppen, for da tjener de sine penger med en ærlig stolthet. Hva er forskjellen på tiggerne som kommer hit til Norge for å tigge penger som de kan sende hjem til hjemlandet, og nordmenn selv måtte gjøre tilsvarende før i tiden da de sendte unge gutter/menn for å mønstre på skip for å sende de få pengene de tjente til familien slik at de kunne leve da det ikke fantes jobb. Og den kjente filmen Yohan barnevandreren forteller en sann historie.
Vi er ikke mere forskjellige enn at vi alle er mennesker og prøver å overleve, selv om ikke alle er helt like.