Etter revolusjonen er en film om student- og arbeiderrevolusjonen i Frankrike post 1968. Her syder det over av politikk, tåregassbomber og ungdomsopprør.
Foto: Frog and Onion
For noen år siden var antallet bøker i Frankrike om mai ’68 passert 600. Dette var verdens største generalstreik etter krigen, med mer enn 10 millioner streikende og titusener av virksomheter og bedrifter okkupert. (Likevel kalles dette for ”studentopprøret i Paris”).
Dette er bakgrunnen for filmen Etter revolusjonen (fransk: Après mai – ”etter mai”) som går inn i noen unge menneskers liv i årene 1971-72, en tid da suget og troen fortsatt var der, troen på at en virkelig samfunnsendring var mulig. Hovedpersonene er unge gymnasiaster i sitt siste år på en skole utenfor Paris, og åpningssekvensen fører oss rett inn i et dramatisk møte på skolen hvor politikken koker: Skal de støtte en demonstrasjon for en fengslet venstreleder? Debatten raser, og vi får et glimt av venstresidas mangfold og flengende uenigheter.
Og plutselig er vi inne i en ekstremt voldelig demonstrasjon hvor opprørspolitiet kommer med sine armerte busser og motorsykler og slår løs på disse unge, banker dem opp med en sadisme som får oss til å grøsse. Natta etter maler elevene slagord mot politiet på skolen sin, men forfølges av vektere, og svarer med å angripe dem med molotovcocktails og skader en mann. Slåss-scenene, under demonstrasjonen og den ville flukta gjennom natta med klatring over gjerder og porter, har et voldsomt driv over seg med stor realisme. Det samme har scenene der de om natta i full fart med lim og koster smeller opp plakater på husveggene og i neste øyeblikk er borte. Men volden fra elevenes side virker her noe overdrevet og uten hensikt, selv om jeg ser at noe av dette er inspirert av reelle hendelser. Meningsløst virker det også når de stjeler og antenner en vanlig bil. Biler var blitt tent på året før av ytre venstre-maoister som brente luksusbiler da deres organisasjon ble forbudt, men da med et tydelig politisk mål.
Så langt er jeg med. Sjøl bodde jeg i Paris mesteparten av 1970. Jeg gjenkjenner suget, iveren, aktivismen og begeistringen. Jeg gjenkjenner aviser og løpesedler som filmen er full av, og som ble spredd nærmest i millioner, og jeg gjenkjenner skrikene og tåregassens knall mellom husveggene. Dette er godt og realistisk. Som filmen viser, foregikk det i flere år etterpå sterke demonstrasjoner og gatekamper fordi håpet som var sådd ikke kunne glemmes. Som det ble sagt i en løpeseddel om 68: ”I disse ukene, da kjedsomheten gråt på fabrikker og universiteter, fikk vi et glimt av frihetens rike. Så ble døra slått igjen, men millioner av mennesker hadde sett inn i åpningen.”
Så er skolen slutt, og de unge skal ut i livet, finne fram i samfunnet, og i seg sjøl, både i kjærligheten, i utdanning og politisk/idelogisk. Vi følger hovedpersonen Gilles og venner gjennom det første året. Gilles er med på tøffe aksjoner, har en kjæreste, Laure, og sørger da hun forlater ham, men finner snart en ny: Christine. Han bærer på en drøm om å bli tegner eller maler og arbeider med dette hele året, parallelt med politikken. Felles for dem er at de ikke er politisk organisert, men deltar sporadisk. Også de andre vennene har slike drømmer, lage politisk film, tegne, male – kanskje skrive.
Samme sommer drar Gilles, Christine og en venn til Italia i en folkevognbuss med eldre aksjonister for å drive agitasjon og vise revolusjonær film. Dette foregår utendørs, og vi får glimt av filmer som jeg kjenner igjen som Folket og dets geværer fra de frigjorte områdene i Laos, og en film om (tror jeg) en massakre på streikende gruvearbeidere i Bolivia (begge vist på Oslo Filmklubb den gangen). Deretter vender Gilles hjem, mens Christine vil til Calabria i sør hvor en stor okkupasjon finner sted. Slik glir de fra hverandre. Deres venn blir kjent med ei amerikansk jente, Leslie, som går i en annen retning, litt hippiepreget; hun vil lære hellig dans, og snakker om å dra til Kabul og Nepal. I stedet blir hun gravid og må ta abort i Amsterdam fordi dette er forbudt i Frankrike.
Uavbrutt fører de samtaler om hva de skal gjøre framover. Noen lever i nåtida dag for dag, andre arbeider med drømmen om å bli kunstner. Gilles tegner og tegner og får til slutt antatt noe i et blad. Christine vil studere, men lar seg engasjere politisk og får ikke meldt seg på innen fristen. Hun bor nå sammen med en litt eldre fyr, men også der stopper det opp. Gilles første kjæreste, Laure, flipper mer og mer ut og dør da hun hopper ut av et vindu i doprus. Gilles sjøl skal være sekretær for sin far, men det skjærer seg mellom dem. Deres skolekamerat Jean-Pierre, som var hyperaktiv i filmens første del, bestemmer seg for å slutte med spontan-aksjonisme og heller engasjere seg i det langvarige, politiske arbeidet.
Når året er over, er livet i første omgang ikke blitt slik de ønsket, de har ikke kommet i gang med det de ville, det har blitt for tilfeldig, en del av det er også å finne ut av hva de vil. Det er som om de prøver seg litt i én retning, og går ikke det, prøver de noe annet. Gilles ender med å gå over til å lage film, men ikke slik film han ønsker. I stedet for noe seriøst og politisk må han i siste sekvens finne seg i å dra til London for å hjelpe til med en idiotisk fantasyfilm (nazister og bikinidame på U-båt under angrep fra dinosaur). Nok en stor skuffelse. For hovedpersonen og de tre-fire bipersonene ender året uforløst, de er ennå i knopp, ennå forvirret, fortsatt søkende og nysgjerrige på verden – og vil vi tro, med drømmene intakt.
Filmens tidsbilde virker overbevisende. Etter 68 var det ikke lenger mulig å forby politikk på skolen (elevenes møter), og som vi ser, snakker læreren i klasserommet både om Pascal, Marx og Engels. Og det er brukt mye ressurser på det tidstypiske: Stensilmaskiner, klær, møbler, biler, utseende og bygater – noe som nok gjorde at filmen ikke kunne tas opp i selve Paris. Men at dette foregår rett utenfor Paris uten sammenheng med store aksjoner i byen, det er kanskje ikke helt som det var.
Det fins forsøk på tilknytningspunkter til arbeiderklassen, men stort sett er det ungdommer og yngre folk fra ”middelklassen” vi møter, i pakt med at regissør Olivier Asseya sier at han tar dette fra sin egen ungdom. Vi tas med på svære utefester i store, dyre hus i landlig idyll, med masse mennesker og solid drikking, hvor det diskuteres intenst. Her møter vi unge raddiser i tidas klær med sleng i buksene, mye hår og skjegg, også hippiepreget, og kvinner i flagrende bluser. Disse sommerlige utescenene, både i Provence og Italia, har en overeksponering av lys, så vidt jeg kan se; det er nydelige, lyse farger, stikkende praktfullt i mange av disse scenene, i et vakkert, romantisk/nostalgisk skjær, vil jeg si – trolig er det også meningen. En ”kuriositet” i filmen er forøvrig den intense røykinga som foregår overalt og i alle situasjoner; nesten ikke en scene er tatt uten en sigarett i handa. Det føres også sporadiske debatter om film, kunst og litteratur, og om borgerskapets språk og form kan brukes i forhold til arbeiderklassen, en debatt som i mindre grad også fantes i Norge: Fins det en proletær form, et proletært språk (her menes ikke sosiolekt)? Kan noe sånt skapes?
Bildet filmen holder fram for oss, er unge menneskers søk etter å finne fram og leve et meningsfylt liv. Deres forvirring, åpenhet, drømmer og håp går i ulike retninger, og lar seg også forandre, kombinert med sterke ønsker om et rettferdig samfunn, i en tid da mange følte at en endring kunne være mulig. Men Etter revolusjonen går ikke inn i dette franske samfunnet og belærer oss ikke, selve sakene er borte – kapitalisme, urettferdighet og undertrykking tas for gitt. Filmen lar oss ikke forstå hva som brakte millioner ut på gata i 1968, og vi får ikke vite noe om hva som har formet disse unges revolusjonære holdninger. Når filmen slutter, har vi bare kommet ørlite videre: De unge har utprøvd en del, men vi aner ikke i hvilken retning de vil gå, alt er åpent…
Filmen har blitt kritisert for ikke å gå dypt nok i persontegningen. Det stemmer nok, men det er heller ikke det som interesserer regissøren, han vil vise oss disse unge menneskene og deres handlinger, miljø og tanker i etterslepet av mai-68. Derfor veksler også filmen i stadige og korte sekvenser, flyter fra person til person, flere og kortere enn vi er vant til, mer flimrende.
Filmen er underholdende og vel verd å se. Men som sagt, mange vil kanskje savne bakgrunnen for deres opprør. For det er deres lille verden vi blir kjent med, ikke den store de lever i. Og kanskje er det heller ikke handlingen, men atmosfæren som er filmens sterke side. Slik sett er Etter revolusjonen mer på sporet av den tapte tid enn denne tida sjøl.