Foto: Brian Sims, Wikimedia Commons.

Det er nå nesten fem år siden USA ble kastet inn i en alvorlig økonomisk krise som et resultat av en rekke bankkonkurser. Hva er potensialet og utfordringa for venstresida?

Det har kommet noen gode avsløringer av forholdene som førte til disse konkursene, inkludert filmene “Capitalism: A Love Story” (av Michael Moore) og “Inside Job” (om finansspekulanter). Løpende marxistiske analyser har begynt å nå ut til et større publikum, illustrert gjennom solo-opptredenen av økonomen Richard Wolff, som ga en gripende fordømmelse av kapitalismen i et timeslangt intervju gjort av journalisten Bill Moyers.

Etter hvert som krisen fortsetter, skjønner flere og flere at kapitalismen kun tjener en liten del av befolkninga.

Og likevel, det eneste synlige uttrykket for masseprotester mot dette systemet – Occupy-bevegelsen i 2011 – varte i kun noen måneder. Med mobiliseringer over hele landet og med spørreundersøkelser som viste bred sympati i folket, viste den potensialet for en radikal avvisning av status quo.

Occupy var fra begynnelsen av plaget av den mistilliten mange av aktivistene hadde til noen som helst form for disiplinert organisering, og bevegelsens synlige tilstedeværelse smuldret opp i møte med en nasjonalt koordinert politiaksjon. Men det var en viktig politisk utdanning for en ny generasjon av aktivister.

Det er nå åpenbart for de aller fleste at Obama-administrasjonen ikke har tenkt å hjelpe folk flest. Ikke på noe punkt vurderte Obama å vurdere et program for statlig finansiert arbeid, slik det ble gjort i 1930-årene. Det betyr at vi må forvente at de som er presset vil ende i langvarig arbeidsledighet.

Vi kan derfor vente oss økende misnøye. Oppgaven med å kanalisere en slik misnøye i en politisk retning er enorm. Det fins tegn på håp.

Noe Occupy klarte i løpet av sitt korte liv, var å avsløre hykleriet til Tea Party-opprøret. Milliardærbrødrene Koch sin rolle med å finansiere Tea Party ble allment kjent, og populariteten til bevegelsen sank som en stein.

Det er derfor blitt lettere for et masseraseri å fyre opp under progressiv politikk. Ulike utviklinger styrker venstresiden, og kan hjelpe den med å holde rett kurs.

For det første har vi den nå kroniske og økende alvorlige miljøkrisa. Obama liker å fortelle at dette betyr mindre for folk enn arbeidet deres (og derfor, ifølge ham, også økonomisk vekst). Men uovertrufne stormer og tørke har ført med seg økonomiske ødeleggelser i flere områder av landet, og det blir hele tiden mer tydelig at “arbeid versus miljø” er falske motpoler. De som motsetter seg akutte miljøpolitiske tiltak, gjør det på bakgrunn av åpenbare kapitalistiske prioriteringer.

For det andre har vi kapitalismens økende globale ustabilitet, som ikke noen samfunn er immune overfor. Innad i USA spesielt har den såkalte økonomiske opphentinga økt konsentrasjonen av rikdom og ulikhet på et enda høyere nivå enn før kollapsen. Wall Street-spekulanter fortsetter å inneha toppstillinger i regjeringa – uten å ha endret noen av prioriteringene sine. Men det er en større offentlig bevissthet rundt rollen deres denne gangen.

For det tredje, med myndighetenes økte overvåkning, er det også en økt mulighet for å spre kritisk informasjon og analyse. Wikileaks har bidratt til å styrke offentliggjøringskulturen. Myndighetene har svart med en enda hardere represjon mot varslere av alle slag. Et sammenstøt av dramatiske proporsjoner utfolder seg, sentrert rundt rettsaken mot Bradley Manning for hans offentliggjøring av amerikanske krigsforbrytelser i Irak. Men skaden på det amerikanske selvbildet som en bastion for ytringsfrihet er allerede følbar.

I denne krise- og offentliggjøringsmatrisen, er det frustrerende for oss å være uten et klart politisk kjøretøy hvor alle misfornøyde sektorer kan komme sammen. Men jeg synes det begynner å bli en økende bevissthet rundt dette gapet. Og første steg er å fylle dette.

Oversatt av Erik Skare

Victor Wallis er redaktør for magasinet Socialism and Democracy. Han har undervist i statsvitenskap siden 1968, og er nå i Boston. Hans artikler om økologiske kriser og venstrebevegelser har blitt oversatt til 12 språk.