I etterkrigstidens Kina økte levealderen fra 35 til 69. Helse og utdanning var gratis. Og vi levde uten å ødelegge naturen.
I lys av miljøødeleggelsene de siste tiårene, har vi sett fremveksten av “bærekraftig utvikling«, et begrep skapt av Brundtland-rapporten i 1987. Rapporten fikk FN til å arrangere Rio-konferansen i 1992 for å fremme bærekraft innen menneskelig utvikling. Den oppfordret alle land til å utvikle nye planer for utvikling i det 21. århundret. I løpet av de 20 årene som har gått siden konferansen, har det vært mye snakk, men lite handling. De siste to tiårene har vist utenfor enhver fornuft at kapitalismen trenger vekst for å overleve, og at det derfor ikke finnes noe rom for bærekraftig utvikling i kapitalismen.
Hva er egentlig “bærekraftig utvikling”? Brundtlandrapporten definerte den – om enn svært vagt – som utvikling hvor behovene til dagens generasjon ble ivaretatt uten å ødelegge fremtidige generasjoners mulighet for å få dekket sine. Det er ofte vanskelig å definere behov som varierer sterkt. De rike og mektige vil enkelt og greit ha mer rikdom, mens de fattige kjemper for å skaffe seg tre måltider om dagen. Om vi mener alvor om bærekraftig utvikling, kan etterkrigstidens Kina tjene som en modell.
Jeg vokste opp på en kollektiv gård på bygda i Shandong, Kina. Da jeg var 9 år gammel, var det rundt tusen mennesker i landsbyen min. De var delt opp i 8 produksjonsgrupper som bestod av rundt 30 husstander og 120 mennesker. Hver gruppe eide kollektivt rundt 80 mu med jord, rundt 52610 m2, hvor vi dyrket alt vi trengte for å overleve hvert år. I rolige perioder gikk landsbybarna på skolen, mens foreldrene tok seg av jorda. Hvis det var travlere tider var skolen stengt og alle bidro med det de kunne på markene, sanket de modne avlingene og plantet de neste. Med skolen stengt på onsdager, fredag ettermiddag og på søndager, ville barna arbeide sammen med de voksne på åkeren. Som ethvert annet barn i landsbyen min, begynte jeg å jobbe med de voksne da jeg var 9 år gammel, og fikk betalt i arbeidspoeng. Iløpet av mitt første år, fikk jeg betalt 5,7 poeng, mens de voksne fikk 10. De voksne bar vann på skuldrene deres fra elva, og vi vannet plantene med en øse. Voksne gravde grøfter, og barna plantet og dekket frøene i dem. Barn og voksne, ung og gammel, mann og kvinne – i 60- til 70-tallets sosialistiske Kina, arbeidet alle sammen for å få jobben gjort.
70 prosent av det produserte kornet og grønnsakene ble delt på hver person. Uavhengig av om en arbeidet på åkeren, ville de få sin del av prosenten. De resterende 30 prosentene ble delt ut i forhold til arbeidspoeng – folk som arbeidet mer, fikk mer. Familier kunne også tjene poeng når produksjonsgruppene samlet jord og gjødsel. Bønder samlet aske og menneskelig avføring (i tillegg til det fra dyr), og brukte det som gjødsel. Med vår levemåte ble ingenting kastet bort.
Produksjonsgruppene betalte kollektivt skatter – rundt 4,5 kilo korn per mu (rundt 363 kilo) årlig. Om vi hadde noe overskudd, ønsket staten at vi skulle selge det til den først. Hvis vi hadde en dårlig sesong, kunne vi kjøpe korn fra en statlig drevet kornlager om våren, til en pris som kun var rundt 1 eller 2 cent mer enn det vi solgte til staten. Staten garanterte også hver bonde 1,5 kvadratmeter med bomullstøy for noen få cent per kvadratmeter for å være sikker på at hver bonde var I stand til å kjøpe nytt tøy hvert år: bedrestilte bønder kunne kjøpe mer tøy til en høyere pris.
På den tiden produserte vi rundt 40 forskjellige korntyper og grønnsaker, for det meste for vårt eget konsum. Ting som vi trengte, men som ikke ikke produserte selv kjøpte vi fra statlige butikker eller fra det frie markedet. Vi måtte kjøpe matolje, jordbruksverktøy, fyrstikker, sprit, eddik, vin, såpe, tau, klær, sko og så videre.
Det var minimalt med emballasje, og det lille som kom med varene som vi kjøpte, pleide vi også å resirkulere. Folk plukket opp små biter av glass, metall, papir, gummi og plastikk som de fant, og solgte det til resirkuleringsstasjoner. Som i resten av Kina, levde vi i landsbyen vår en søppelfri livsstil. Landsbyen bygde sine egne skoler, ansatte sine egne lærere og undervisning var gratis for alle barn (ettersom lærerne tjente arbeidspoeng på samme måte som bøndene gjorde det), som også hadde et pensum som var relevant for livene deres.
Bøndene hadde gratis medisinsk behandling i landsbyen. Vi hadde ikke godt utdannede leger på landsbygda og ikke noen sofistikerte farmasøytiske produkter. Landsbyen sendte en av sine egne nyutdannede fra videregående for å få opplæring ved et militærsykehus. Han kom så tilbake til landsbyen for å fungere som barfotlege, som de ble kalt på grunn av at de levde og arbeidet som landsbybøndene, før og etter utdanningen deres. Etter at den første barfotlegen vendte tilbake, ble den neste nyutdannede sendt bort. Da jeg forlot landsbyen min i 1978 for å studere på universitetet, hadde vi fire barfotleger som behandlet 1500 mennesker i landsbyen. Barfotlegene var på vakt 24 timer i døgnet, syv dager i uka og 365 dager i året, og bøndene kunne ringe dem når som helst, under hvilke som helst værforhold. Om barfotlegen ikke kunne behandle det medisinske problemet, ville de sende pasienten til kommunen eller regionens folkesykehus, hvor det kooperative medisinske systemet ville betale for utgiftene deres.
Mange vil nok avvise barfotlegene på grunn av manglende trening. Jeg er uenig med dem. Disse legene var ikke veltrente, men de forbedret seg stadig. De hadde også fordelen av å kjenne alle pasientene og familiene svært godt, og brydde seg om dem – noe som utgjorde en stor forskjell. Faren min arbeidet for myndighetene på den tida og nøt gratis helsestell av staten på et stort sykehus, men han gikk heller til barfotlegene på grunn av akkurat dette.
På grunn av kollektivt jordbruk (som ga gratis medisinsk behandling og utdanning til bønder) var Kina det eneste av de store landene som klarte å unngå en storstilt migrasjon til de urbane sentrene mellom 1950-1970. Mange kinesiske og vestlige akademikere har kritisert denne mangelen på sosial mobilitet, og antar enkelt at dette utelukkende er en god ting. De kan ikke ha visst at de fleste av fattigbøndene som ble revet vekk fra landsbygda, sjeldent gjorde det frivillig, siden de måtte forlate levebrødet sitt og driste seg inn i et ukjent urbant liv. Mange utdrevne bønder i India, Brasil og Mexico ender opp i slummen hvor leveforholdene deres ikke er noe annet enn fryktelig og hvor kriminaliteten florerer.
Enda viktigere er det at urbaniseringen har stor miljømessig kostnad: forsyninger må sendes og pakkes på en måte som skaper masse søppel. Kinesiske bønder som dyrker sin egen mat lager derimot svært lite søppel. Alt kastes lokalt med liten innvirkning på miljøet.
Folk kan få avgjøre selv, men kineserne gjorde store fremskritt iløpet av det sosialistiske eksperimentet. Men en statistikk er unektelig: Den kinesiske forventede levealderen økte fra 35 år i 1952 til 69 år i 1976. Noe lignende har aldri skjedd i menneskenes historie. Forventet levelader i India økte for eksempel, med samme utgangspunkt som Kina i 1952, bare til 50 år.
Kina var et svært fattig land i 1960-1970, men klarte å forsyne hele befolkninga – rik og fattig, urban eller rural, med gratis utdanning og helsestell, samtidig som man klarte å hindre store forskjeller mellom fattig og rik, mellom urban og rural, mellom fysisk arbeid og åndsarbeid. De eksisterende forskjellene ble gradvis minimert i denne perioden. Dette var en av årsakene til at FNs utviklingseksperter betegnet Kina som et eksempel for den tredje verden og et håp for mennesket i lys av den miljømessige ødeleggelsen i Vesten på den tida.
Jeg tror det er meningsfullt å minne oss selv på om at det faktisk eksisterte en modell for bærekraftig utvikling i vår nyere historie.
Oversatt av Erik Skare.