Guantanamo, Abu Ghraib og Bagram: I en tid der liberale friheter legitimerer kriger og okkupasjoner, har innesperringen endret karakter, blitt mer human?
Foto: Shane T. McCoy
Hvordan har innesperring fungert historisk, og hvilken rolle tjener den i dagens krigføring? Dette spørsmålet tar Laleh Khalili for seg i sin nye bok Time in the Shadows: Confinement in Counterinsurgencies. Her er en presentasjon av noen av de viktigste argumentene fra boka.
Asymmetrisk krigføring mot erobrere har vært en del av politikken siden imperienes historiske opprinnelse. Den greske strategen Thukydides Meliandialogen inneholder faktisk en rekke betraktninger om hvordan makt fungerer under slike forhold; blant annet finner vi den berømte betraktningen: ”de sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må.”
Under slike forhold har nedslakting av opprørske befolkninger, samtidig som ikke-stridende grupper underlegges slaveri, vært den rådende tilstanden, helt opp til det nittende århundre (og i en rekke tilfeller, også i det tjuende århundre). I europeiske imperier har erobringens voldelige karakter blitt rettferdiggjort gjennom en rekke legitimerende ideologier – enten det dreier seg om å tolke lokale befolkninger inn i rasemessige hierarkier, eller om å hevde det liberale imperiets forbedrende innvirkning. I min nye bok Time in the Shadows ser jeg på hvordan fremveksten av en liberal ideologi om imperialt herredømme har vært vevd inn i kontraopprør og små kriger, og hvordan denne ideologien så har omformet disse strategiene i løpet av ”det lange tjuende århundre” – det vil si, fra slutten av det nittende århundre og frem til i dag, som er en periode som geografen Derek Gregory kaller ”den koloniale samtid”.
Det var en rekke grunner til at jeg ble interessert i innesperring under kontraopprør som tematikk. For det første var mine foreldre politiske fanger i Iran etter revolusjonen i 1979, og jeg har alltid hatt en sterk sympati med de som på så brutalt vis blir berøvet sin frihet. For det andre, mens jeg holdt på å avslutte min doktorgradsforskning i palestinske flyktningeleirer i Libanon, begynte historiene og bildene fra Abu Ghraib å komme frem i lyset. Mange av de jeg snakket med som hadde vært innesperret i israelske fengsler, fortalte meg historier om bruk av vold og tvangsmakt som minnet mye om de metodene som amerikanske soldater brukte for å ”myke opp” fanger i Irak. Dette knytter seg igjen til nok et interessepunkt for meg – nemlig hvordan ide og praksis ”reiser” i tid og rom. Jeg har en sterk tvil til nasjonalstatens evne til å sette grenser for praksiser, sosiale relasjoner, og kunnskapsformer.
Å skrive boka innebar årevis med forskning i en rekke militære arkiver i USA og Europa, gjennomgang av memoarene til soldater, koloni-byråkrater, politifolk, fanger, og anti-imperialistiske og revolusjonære aktivister. Samt intervjuer med tidligere fanger i israelske og amerikanske fengsler og forvaringsleire i Midtøsten, Afghanistan, og Guantánamo-bukta, og også med amerikanske avhørsteknikere, tolker, kontraktører, og fengselsvakter. Boka trekker på historiene som fangene fortalte, og forsøker å tenke gjennom hva det er som er spesielt med bruken av innesperring i moderne, liberale kontraopprør.
Ett av mine mest sentrale argumenter i boka er at det som skiller liberale kontraopprør fra illiberale pasifiseringsoperasjoner (for eksempel Russland i Tsjetsjenia, eller Nazi-Tyskland i Øst-Europa) er måten det liberale imperiet påberoper seg lovgivning, prosedyrer, humanitet, til og med utvikling og menneskelig ”forbedring” i sitt forsøk på å rettferdiggjøre krigføring. Det juridiske apparatet – presedens, jurisdiksjon, og fortolkning – fungerer på en slik måte at det understøtter USAs og Israels evne til å sperre krigførende personer inne på plasser som Guantánamo. Bruken av ”stedfortredere” – som for eksempel den sørlibanesiske hæren for israelerne, og forskjellige sikkerhetsstyrker for amerikanerne – har gjort det mulig å nekte for eller eventuelt å forflytte ansvaret for beskyldninger om overgrep til andre og mindre siviliserte aktører. I boka ser jeg også nærmere på praksisen som brukes for å begrense bevegelsesfriheten til store sivile grupper – murer, sjekkpunkter, avstengninger og hvordan det føres systematisk kontroll med disse gruppene gjennom bruk av identitetskort, registreringsskjema, biometri, og en lang rekke overvåkningsteknologier.
Det er viktig at vi forstår at USAs og Israels innesperringspraksiser har vokst ut av en lang kolonihistorie hvor Storbritannia og Frankrike også spilte viktige roller med hensyn til utformingen av disse teknikkene. For eksempel – bruken av innsirkling i de okkuperte palestinske områdene, en praksis som visualiseres på et slående vis i form av murene som israelske myndigheter har bygd, kan knyttes til amerikanernes bruk av ”strategiske landsbyer” i Vietnam, Algeries omgrupperingssenter, Malayas ”Nye Landsbyer”, og Kikuyu-reservatene i Kenya. I alle disse tilfellene ble sivile grupper som ble ansett for å støtte opp om geriljastyrker plassert i leirer omkranset av piggtråd, med minimal tilgang på grunnleggende tjenester og infrastruktur, hvor de måtte leve under graverende og uverdige forhold. Som et resultat av dette ble også de sosiale båndene i deres lokalsamfunn ødelagt. Dagens biometriske databaser har sin opprinnelse i identitetskortene som franske myndigheter brukte i Syria sent på 1920-tallet for å registrere en mistenkeliggjort befolknings bevegelser. Disse metodene ble så ”lånt” av britiske myndigheter i Palestina, og trofast videreført av de israelske sikkerhetsstyrkene etter 1948.
Men Time in the Shadows setter seg også fore å finne ut når overgangen fra masseslakt til mer ”siviliserte” innesperringspraksiser skjedde – og hvorfor. Her er Boerkrigen, som fant sted mot slutten av det nittende århundret, av stor viktighet. Britene slåss mot hvite Boere som ønsket uavhengighet fra Storbritannia. Noe helt enestående skjedde i denne krigen: så sent som ett år i forveien hadde britene slaktet ned titusener av afrikanere i Omdurman i Sudan, og bare tre år før det igjen hadde de utført såkalte ”slakt-og-stikk” operasjoner mot opprørske pashtunere i Indias nordvestlige grenseregion (Afghanistan). Disse metodene kunne derimot ikke brukes mot hvite boere. Videre var det slik at boerne hadde støttespillere – blant annet en rekke medlemmer av det liberale partiet – som kjempet deres sak i imperiets metropol. Boerkrigen fant også sted i etterkant av Haag-konvensjonen, og en debatt utspilte seg i den britiske regjeringen om hvorvidt reguleringene som var nedfelt der gjaldt for Boerne eller ikke (det faktum at de var hvite betød at de var europeere, og dermed hadde krav på en viss beskyttelse – til forskjell fra sudanesere eller Pashtunere). Dermed ble også konsentrasjonsleiren oppfunnet. I dag identifiseres selvfølgelig disse institusjonene med de grusomme og makabre dødsleirene til nazistene, men da de ble oppfunnet under Boer-krigen var det med henblikk på å sirkle inn kvinner, barn og eldre, underlegge dem disiplinær makt, gjøre dem til overvåkingsobjekter, og ikke minst bruke dem som gisler i forhandlinger med Boernes kommandostyrker.
Boer-krigens grusomme konsentrasjonsleirer var også opprinnelsespunktet for den moderne, liberale innesperringen i kontraopprør: det vil si, en form for innesperring som brukes instrumentelt, som snakkes om som ”beskyttelse” og ”støtte”, og som fungerer som overvåkningsmidler og for å yte indirekte innflytelse og kontroll. Time in the Shadows er derfor fokusert på hvordan denne kontrollmatrisen har blitt utviklet gjennom et århundres blodig krigføring.