Danke Deutschland

Radikal Portal har fått eksklusiv tillatelse til å publisere et kapittel fra boka Was Will Europa, som Srecko Horvat skriver med Slavoj Zizek. En verdenspremiere og forsmak her.

Foto: Sokac121

Danke Deutschland, meine Seele brennt!
Danke Deutschland, für das liebe Geschenk.
Danke Deutschland, vielen Dank
wir sind jetzt nicht allein,
und die Hoffnung kommt in das zerstörte Heim.

Kroatisk sang, 1992

Ved utgangen av 2012, besøkte den tyske presidenten Joackim Gauck Kroatia. Av en eller annen grunn hadde jeg æren av å være en av tre kroatiske intellektuelle som hadde blitt valgt til å møte ham og diskutere med ham bak lukkede dører om Kroatias medlemskap i EU, men fokuserte hovedsaklig på den intellektuelle og kulturelle sfæren.

Når du blir invitert til å møte en president burde den umiddelbare reaksjonen være, med mindre du er en idiot, den berømte lacaniske lærdommen om at “en gal mann som tror han er en konge, er ikke noe galere enn en konge som tror at han er en konge”. Med andre ord, en konge som tror at han har et iboende “konge-gen” er implisitt gal. Det samme gjelder for presidenter. En “president” er en symbolsk funksjon, til og med – eller, spesielt hvis – han er fra Tyskland (…hvor Angela Merkel styrer spillet).

Jeg var positivt overrasket på slutten. Det var svært interessant å diskutere med Mr. Gauck. Han var ikke kun hyggelig tilstede mens han ventet på at det offisielle programmet skulle ta slutt, men stilte svært mange forskjellige spørsmål og viste interesse for Balkan-området. Selv om det var planlagt at kultur måtte være hovedtemaet for diskusjonen vår, var det politikk i lufta. Kjent som “unverbesserlicher Antikommunist (“uforbederlig antikommunist”, som Stasi beskrev Gauck i mappa de hadde på ham), men også som tidligere luthersk pastor og en som på alvor studerte teologi, spurte jeg ham på et punkt om forholdet mellom teologi og gjeld – så klart med en politisk underlinje. Spørsmålet var basert på et manuskript fra det 13. århundret sitert av Jacques Le Goff:

“Ågerkarler sin synd mot naturen er ønsket å tjene penger ved å føde penger, som en hest føder en hest, eller et esel føder et esel. Ågerkarler er i tillegg tyver, for de selger tid som ikke tilhører dem, og å selge noen andres eiendom, til tross for eieren, er tyveri. I tillegg, siden de ikke selger noe annet enn forventninger om penger, det vil si tid, selger de dager og netter”.[1]

Le Goff tilbyr en detaljert analyse av hvordan en kaste av handelsmenn utviklet seg fra en liten og foraktet gruppe til en mektig kraft mellom det 12. og 15. århundret. Ikke bare med evnen til å påvirke sosiale relasjoner eller til og med arkitektur, men først og fremst – sosial tid. Hva er, ifølge Le Goff, handelsaktivitetens hypotese? Presist tid, akkumulasjonen av varer i påvente av hungersnød, kjøpende og selgende i passende tider. Det Le Goff med andre ord ønsker å vise er at – før fremveksten av ågerkarler – tiden under middelalderen fortsatt tilhørte Gud (eller kirka), men at den i dag først og fremst er et objekt for kapitalistisk ekspropriasjon/appropriasjon.[2]

Gaucks svar om gjeldas funksjon var dette: “Det er et spørsmål om ansvarlighet”. Desverre, akkurat da, uansett hvor fristet jeg var til å gjøre det, var jeg hyggelig nok til å ikke kile mer på den symbolske funksjonen til presidenten. Spørsmålet som jeg ønsket å stille var, selvsagt, følgende: “Er det tyske bankfolks ansvarlighet, eller greske borgere som avhenger av kreditten?”.

Og det er ikke kun et spørsmål om kapitalistisk dominans eller finansspekulasjon, men et teologisk spørsmål par excellence. Hvis framtiden vår blir solgt, da er det ingen framtid i det hele tatt.

Her kommer vi til en interessant episode fra nylig kroatisk historie. Da general Ante Gotovina – av mange i Kroatia regnet som en krigshelt, men for 10 år siden det største hinderet for Kroatias europeiske framtid – ved slutten av 2012 ble befridd fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) etter å ha vært fengslet i 7 år, var det første han gjorde å gi en tale på hovedtorget i Kroatias hovedstad. Der ga han en rolig og knapp beskjed til folkemengden på 100 000 mennesker: “Krigen tilhører fortiden, la oss snu oss mot framtiden!”. Blant hovedsaklig emosjonelle og noe nasjonalistisk gjenklang, var dette en nøktern og edruelig melding. Men kun ved første blikk.

Kun noen dager seinere, spurt av en serbisk journalist om hva han mente om at serbere i eksil skulle returnere til de frigjorte områdene etter operasjon “Storm” (“Oluja”), svarte generalen: “Men la oss snu oss mot framtiden!”. Framtidens motiv, som den befridde generalens hovedmotiv, ble best oppsummert av advokaten hans under et kroatisk TV-program. Da han ble spurt om hva generalen, nå det mest populære mennesket i Kroatia, ville gjøre med populariteten, svarte advokten kortfattet: “Han vil bruke populariteten til å fremme framtiden”. Han la til at frifinnelsen ikke bare rettferdiggjorde fortiden, men også reddet framtiden. Selvsagt, det han glemte å legge til var at framtiden hans var business. Nylig investerte han i gassifiseringen av hjembyen hans, Zadar, verdt nesten 800 000 euro. Så, til slutt, etter krigen og all dette internasjonale rettsbryet, kan vi gjøre det vi kjempet for i krigen – demokrati og frimarked!

Den uunngåelige ironien i hyperinflasjonen av Framtiden ligger i det faktum at det aldri siden oppløsningen av Jugoslavia og slutten på krigen har vært så mye offentlig debatt og diskusjon om fortiden – ikke om framtiden.  Ikke bare folk på gata, men også fremstående statsvitere erklærte at først nå “var krigen over” og at Kroatia endelig var “fri”, som bare kunne bety at fram til nå hadde vi alle levd i fortida. Plutselig ut av det blå ble vi alle skutt inn i framtiden. Politikere, offentlige intellektuelle, aviser, TV-program – alle var opptatt med å konfrontere fortiden, slik det ble gjort i Tyskland på 60-tallet: På den ene siden, hva betød egentlig operasjon “Storm” (nå var det klart at den på grunn av Haag-dommen hadde blitt legitimert som en frigjøringsoperasjon), og på den andre siden, hvilken forbrytelser ble begått mot den serbiske minoriteten til tross for det (siden generalene var løslatt, hvem var ansvarlige for forbrytelsene som faktisk skjedde?). Istedenfor å falle i denne fella, som Hegel ville kalt “die schlechte Unendlichkeit” (nok en gang alle disse endeløse debattene om hvem som drepte flest og hvem sine handlinger og ofre ble enda mer rettferdiggjort), fokuserte generalen på framtida.

Men hvordan ser framtiden egentlig ut? Slik det skjer i merkelige øyeblikk, kondenserte historien iløpet av noen få dager: ved slutten av 2012 ble den kroatiske offentligheten overrasket av to andre dommer, som ikke bare gir en ny betydning for fortiden, men som også bestemmer framtiden. Den første dommen var den for tidligere økonomiminister Radomir Čačić, som forårsaket en trafikkulykke med to dødsfall i Ungarn, 2010. Til tross for at ministeren var fullt klar over at det var en stor sjanse for at han ville ende opp i fengsel, oppførte han seg som om det ikke betød noe for ham – som den viktigste kroatiske politikeren gjennom tidene. På en måte ble landets skjebne holdt som gissel av fortida. Fordi det var åpenbart at han ville bli dømt, var det ingen framtid i avgjørelsene hans eller i hans (kutt og privatiserings)-strategi.

Den andre dommen var en tiårs fengselsdom til den tidligere statsministeren for “krigsprofittering”. Blant annet ble Ivo Sanader funnet skyldig for å mellom 1994 og 1995, iløpet av krigen, overdra høye renter for kroatiske lån, med en personlig kommisjon på 5 prosent, som var på rundt 7 millioner shilling. Med andre ord, det han gjorde iløpet av 90-tallet hadde en direkte innvirkning på Kroatias framtid – først og fremst dagens eksterne gjeld.

Som vi ser, døde ikke framtiden iløpet av de 7 årene mens general Gotovina satt i fengsel. Framtidens død er skrevet inn i selve prosessen til nasjonsbyggingen. Ja, kroater kjempet i krigen og mange kjempet for å beskytte hjemmene og familiene sine – med reell tro på et bedre Kroatia. Men samtidig var de som overbviste dem om å kjempe for Kroatia grundig beredt på å stjele Framtiden. Sanader, som satte høye renter, er det beste eksemplet. Og det andre er det tidligere statseide oljeselskapet INA, som nå er ungarsk. Det er også en haug av andre eksempler, som går tilbake til telekommunikasjon (som nå er tysk) og annen tidligere lønnsom industri, mens alle dører nå er åpne for privatisering av jernbane, energisektoren, helsesektor osv.

Og nok en gang vender vi tilbake til Gotovina og hans “fremming av Framtiden”. Hvis du tror at hans visjon om framtiden er en tom gest uten noe innhold, tro om igjen. Hva gjorde generalen riktig før kroatene stemte om EU-medlemskap? Til tross for at han nølte med å gi noen politiske beskjeder før fengelstida hans, kalte han på alle kroatiske borgere til å gå til folkeavstemmingen og oppfordret dem til å stemme for EU – og, for å være sikker på at Framtiden er sikker, stemte han selv fra fengselscella i Haag.

Det er akkurat dette perspektivet som kan gi oss en tydelig forklaring på denne hyperinflasjonen i bruken av framtiden, som nå danner en tydelig skisse. Kun noen få dager seinere, etter hans “futuristiske tale” i Zagreb, besøkte han kystbyen Zadar hvor han innrømmet at hans visjon om framtiden er EU. Så, til slutt, slapp han en fredsdue opp i lufta …

Men ser ikke framtiden litt annerledes ut? For lenge siden var det en berømt graffitti på en av Zagrebs fasader: “Vi har ikke penger, men hva med Mastercard?” (Oversettelsen av “Gotovina” er nemlig verken mer eller mindre: “Penger”). I dag har vi begge deler, general Gotovina og Mastercard, men vi har ikke noe penger – vi lever i en gjeldsøkonomi. Her kan innsikten til den italienske filosofen, Franco “Bifo” Berardi, kjent for sin tese om semi-kapitalisme som den nye formen for kapitalisme være nyttig. I boka hans, The Uprising. On Poetry and Finance, hevder han at bankvirksomhet egentlig handler om å lagre tid. På en måte lagrer vi fortiden vår i bankene, men også framtiden vår. Bifo går et steg lengre og hevder at tyske banker er fulle av tiden vår: “De tyske bankene har lagret gresk tid, portugisisk tid, italiensk tid og irsk tid. Og nå spør de tyske bankene om å få pengene deres tilbake. De har lagret framtiden til grekerne, portugiserne, italienerne og så videre. Gjeld er faktisk framtidens tid – en lovnad om framtiden”.[3]

Og om vi nå tolker samtalen mellom president Gauck, er det ikke presist tyske eller østerrikske banker – blant andre – som lagrer kroatisk tid også? De fleste av borgerne – ikke bare i Kroatia, men også i hele Balkan-regionen – er nå nedlasset i gjeld, og skylder penger til utenlandsk-eide banker som ligger spredd over hele Balkan og kontrollerer hele dens finanssektor. Ifølge noen anslag tilhører faktisk 75,3 prosent av alle banker i Serbia, 90 prosent av alle banker i Kroatia og opp mot 95 prosent av alle banker i Bosnia og Herzegovina tyske, italienske og franske banker.[4] Integrasjonen av Balkan inn i EU startet allerede for 20 år siden!

Så det vi burde gjøre i dag er å gjenta det berømte slagordet “Danke Deutschland”, men selvsagt, på en kynisk måte. Da Tyskland anerkjente Kroatia som en uavhengig stat i desember, 1991, framførte en kroatisk sanger en sang med tittelen “Danke Deutschland” på nasjonal tv. Til tross for at den kitschy sangen ikke var særlig populær i Kroatia, viste den tydelig den rådende atmosfæren: dette var tiden da mange landsbyer og byer i Kroatia hadde en Genscher Strasse eller en Genscher-plass, oppkalt etter den tyske utenriksministeren, og til og med i dag er det kaféer som bruker navnet hans. Som det kunne forventes, ble sangen “Danke Deutschland” brukt umiddelbart – og spilt heller mer enn ofte – i Serbia som et motpropagandamiddel, som hevded at dette var nok et bevis på det evige forholdet mellom Tyskland og Kroatia – nemlig mellom “Det tredje riket” og Ustaša-regimet i Kroatia. TV Beograd gikk til og med så langt som å vise klippet for “Danke Deutschland” over scener som viste folkemengder som tok imot tyskerne i midten av Zagreb ved begynnelsen av 2. verdenskrig. Hvorfor er det så vanskelig å forestille seg en slik entusiasme i forhold til utvidelsen av dagens Europa?

I en tidlig tekst som ble publisert iløpet av krigen, i 1992, utviklet Slavoj Žižek den berømte tesen om at den balkanske ethnic dance macabre egentlig var et symptom på Europa – som minnet oss om historien om en antropologisk ekspedisjon som forsøkte å komme i kontakt med en stamme på New Zealand som visstnok danset en grusom krigsdans i groteske krigsmasker. Da medlemmene av denne ekspedisjonen nådde stammen, spurte de landsbyen om å fremføre den for dem, og neste morgen samsvarte den framførte dansen med beskrivelsen. Ekspedisjonen var svært fornøyd, og vendte tilbake til sivilisasjonen og publiserte en anerkjent rapport om ritualene til de primitive. Men her kommer overraskelsen: Kort tid etterpå, kom nok en ekspedisjon til denne stammen og fant ut at denne grusomme dansen faktisk ikke eksisterte i seg selv. Den ble skapt av aborginerne som på en eller annen måte gjettet på hva de fremmede ønsket og fort fant den opp for å tilfredstille dem. Med andre ord, utforskerne fikk tilbake sin egen beskjed fra aborginerne. Og, som du sikkert kan gjette, er Žižeks poeng at det er akkurat slike folk som Hans-Dietrich Genscher som er 90-tallets versjon av New Zealand-eskpedisjonen:

“De oppfører seg og reagerer på samme måte, overser hvordan det gamle hatets spetakkel som bryter ut i deres opprinnelige ondskap er en dans iscenesatt foran øynene deres, en dans som Vesten er gjennomgående ansvarlig for. […] Fantasien som organiserte oppfatningen av eks-Jugoslavia, er den av Balkan som Den andre i Vesten: plassen med barbariske etniske konflikter som for lenge siden ble overvunnet av siviliserte Europa, plassen hvor ikke noe er glemt og ikke noe er lært, hvor gamle traumer blir omspilt igjen og igjen, hvor symbolske linker blir simultant devaluert (dusinvis av brutte våpenhviler) og overvaluert (den primitive krigerens forestilling om ære og stolthet)”.[5]

Men langt fra å være Den andre i Europa, var eks-Jugoslavia heller Europa selv i sin Andreshet, skjermen hvor Europa projiserte sin egen undertrykte omvendthet.

Og gjelder ikke det samme for de perifere landene i Europa også? Er ikke Hellas, snart etterfulgt av Kroatia, dagens speil av Europa og alt som er undertrykt i sentrum? På den ene siden, med tanke på at Balkan fortsatt er Den andre i Vest, rett før Kroatias entré til EU, hyrte Europakommisjonen en londonbasert PR-byrå – som ofte arbeider for Coca-Cola, JP Morgan Chase og British Airways – for 20 millioner euro for å “knuse mytene og feiloppfatningene om EUs utvidelser” og for å sikre at Kroatias tiltredelse gikk fint.[6] På den andre siden, som aborginerne på New Zealand som forsøkte å passe inn i den vestlige fantasien, har den kroatiske regjeringa brukt 60 000 euro, bare før folkeavstemmingen om EU, for å overbevise kroater om at de snart vil bli en del av det siviliserte Europa.

Allerede disse to detaljene viser at utvidelsen av EU definitivt ikke er hva det har vært før. Det er ingen optimisme i lufta lengre. Og det ekte spørsmålet gjenstår fortsatt: Hva er det Europa vil? Og hvem har ansvaret for den nåværende tilstanden i Europa? Dette er noe denne boka ønsker å vise, ikke bare ved å undersøke ansvarligheten til de europeiske elitene, men også venstresidas ansvar.

Oversatt av Erik Skare.