Skilsmissen angår oss som samfunn. Den handler om barns oppvekst.
Det er tilløp til en debatt om skilsmisser. Initiativtaker var Anne Holt. I en kronikk i Dagsavisen 28. februar spør hun hvorfor diskuterer vi ikke skilsmissen som strukturelt problem? Hvorfor har vi ikke en debatt i det offentlige rom om hva som får oss, så altfor mange av oss, til å gjøre ungene våre (og ofte oss selv) så vondt?” Altså skille oss. Frode Thuen følger opp i Dagsavisen 5. mars og Olav Elgvin i Klassekampen 11. mars, men fra politisk hold blir diskusjonen avvist. Kanskje fordi den er for smertefull, setter for mange følelser i sving, går for langt inn i privatsfæren?
Selv med 10 000 årlige skilsmisser i tillegg til brutte samboerskap og tusenvis av berørte barn tør jeg hevde at skilsmisser som samfunnsendring fortsatt er tabu. ”Vi kan ikke vedta at folk skal elske hverandre”, svarer barneministeren i et intervju i VG, og hun har selvfølgelig rett. Det ville være utidig. Men handler samlivsbrudd bare om å elske eller ikke elske? Med sitt svar parkerer Inga Marte Thorkildsen skilsmissen i det private rommet, og bare der. La meg skyte inn, før jeg fortsetter, vi har alle et ansvar for de livene vi lever og de valgene vi treffer, men livene våre leves i et samfunn.
Virkeligheten ser omtrent slik ut, og det er en samfunnsendring av de store: Hver eneste uke er tusenvis av norske unger på flyttefot, med klær, idrettsutstyr og skolesaker – ikke bare mellom mamma og pappa, men mellom ulike familier med steforeldre (eller bonusforeldre, alt ettersom), nye søsken, ulike vaner og regler, kanskje ulik økonomi. Atter andre mister, mer eller mindre, kontakten med den ene av foreldrene, som regel er det relasjonen til pappa som lider. Skaper vi en haug med rotløse, psykisk nedbrutte, skoletapere som igjen vil skille seg? Eller får vi en gjeng med selvstendige, åpne og fleksible mennesker rustet for den komplekse framtida? Vi får vel litt av alt. Vi vet at det går bra med de aller fleste, noen får det bedre, men vi vet også at barn som vokser opp i en skilt familie statistisk sett er mer utsatt enn barn som lever i en stabil familiesituasjon. Dette angår oss som samfunn, både skilsmissens årsaker og konsekvenser. Kan vi endatil ha som mål å redusere antall brudd?
De mange skilsmissene kan selvsagt forklares med at vi slutter å elske hverandre, eller slutter å snakke med hverandre eller ligge med hverandre. Andre ganger er det opprivende hendelser som for eksempel utroskap. Alle plausible forklaringer på individ- og familienivå. Men finnes det også trekk ved samfunnet som kan forklare at så mange går fra hverandre? Olav Elgvin lanserer potensielle forklaringsfaktorer som ”tidsklemme, tidspress, karrierejag, reklameskapt misnøye, økonomisk usikkerhet, ulike forventinger til kjønnsroller og familieliv”. I bunken av forslag kunne vi blant flere legge til forbrukskultur, individualisering og evangeliet om valgfrihet. Listen er lang, men felles for dem er at de er forslag til forklaring på samfunnsnivå.
Vi trenger debatten, samtalen og vi trenger kunnskap. Forskningen så langt forteller oss litt om hvordan vi har det og hvordan vi tar det, men minimalt om årsaker. At det private er politisk er etter hvert blitt allment akseptert selv om det er uenighet om graden av politikk. Fordi skilsmisser handler om barns oppvekstvilkår, er det mye som tilsier at vi som samfunn skal bry oss. Spørsmålet er hvordan. Og når. Og i hvilken grad. Det er jo til syvende og sist den enkelte familie som må leve med sin situasjon, enten den forblir intakt eller ikke. Parallelt med jakten på årsaker trenger vi derfor konkrete, politiske tiltak som strekker seg mot den enkelte familie.
Frode Thuen hevder at det forebyggende familievernet har fått dårligere kår under den rød-grønne regjeringen. Spesielt nevner han nedbyggingen av ”Godt samliv” som er et tilbud til nybakte foreldre. Jeg tviler ikke på hans kunnskaper om dette. Ønsker vi å redusere antallet skilsmisser, bør også dokumentert vellykkete lavterskeltilbud til foreldre opprettholdes og forbedres – og være godt kjent for innbyggerne. Det er antakeligvis samfunnsøkonomisk lønnsomt, som det heter.
Men vi eliminerer ikke samlivsbruddene. Vi skal heller ikke ha nulltoleranse for skilsmisser. At noen ekte- og samboerskap blir oppløst er bra for både voksne og barn. Vondt kan vi gjøre hverandre innenfor den varige kjernefamilien også. Både Holt og Thuen kaller tiltak etter bruddet for skadebegrensning, men la oss huske at å skille seg er også en måte å håndtere livet på. I noen tilfeller fungerer skilsmissen i seg selv som skadebegrensning. Vi må betrakte den skilte familien som en normal familie, ikke som en skadet familie. Men også den skilte familien må fungere så godt som mulig for dens medlemmer. De møter en del utfordringer som voksne og barn i den varige familien er forskånet for. Mange trenger assistanse i overgangen, noen mye lenger. Inga Marte Thorkildsen trekker i et intervju i Dagsavisen 29. februar fram regjeringens satsing på «Ser du meg», et sett av tilbud til både barn og foreldre i etterkant av familiebrudd. Om erfaringene er gode, la oss håpe at alle får tilbudet.
Dette betyr ikke at staten eller ekspertene skal bestemme over våre liv, men kanskje trenger vi et push til å tenke nytt. Igjen, det er til syvende og sist vi som foreldre som i det daglige må være, ja, nettopp foreldre. Jeg tenker ofte at vi trenger noen enkle skilsmissevettregler. En av dem kan være at vi aldri snakker stygt om den andre forelderen i barnas påhør. Skilsmissen må diskuteres både på individ- og samfunnsnivå, den må inkludere de små grepene og de store tankene.