Kropp er politikk, og SV har nå til og med funnet ut at staten skal styre over hvordan kvinner kan eksponere sin kropp i offentligheten.
«Jenter, gjør dere klare,» heter det friskt i arrangørenes pressemelding i forbindelse med den forestående Chippendales-turneen. De mannlige stripperne skal sørge for kokende stemning på høyverdige steder som Olavshallen i Trondheim og Bjørnsonhuset i Molde, og kvinner anbefales å la «mannen stelle hjemme og stille i festkjoler og høyhæla sko og nyte showet med sang, dans og kropp».
Sang, dans og kropp er ikke noe for redaksjonskomiteen i SV, her har man enstemmig vedtatt å forby stripping. Men det er ikke mannfolka i Chippendales SV-erne primært vil til livs, selv om det hadde vært artig å høre hvordan partijuristene ville skille mellom ulike oljeinnsmurte mennesker som kler av seg for penger. For SVs foreslåtte forbud retter seg selektivt mot de kvinnelige artistene som opptrer på utesteder som tilbyr denne formen for underholdning. Ifølge partiets kvinnepolitiske leder Marthe Hammer foregår det nemlig prostitusjon på strippeklubbene, det vet hun fordi hun har lest i en rapport publisert av Reforms kundeprosjekt, Kast. Ikke nok med det, Hammer kan i tillegg fortelle at kvinnene som rekrutteres til klubbene ofte er fra fattige land og at lønna som utbetales baseres på antall alkoholenheter som kundene kjøper.
Nå foreligger det ingen rapport verken fra Kast eller andre som kan underbygge påstanden om at strippeklubber er fordekte bordeller. Tvert imot bestilte partiets leder Audun Lysbakken en forskningsrapport om forholdene på utsteder som tilbyr stripping mens han var statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet i 2011. Det har han tydeligvis glemt. Rapporten er ifølge FAFO-forsker May-Len Skilbrei ikke ferdigstilt. Om den kommer til å underbygge påstander om bordellvirksomhet i strippeklubber, det vet verken SV eller andre, og kanskje heller ikke forskeren selv, på det nåværende tidspunkt. Manglende empiri er imidlertid ikke et problem for SV, når partiets leder indignert formidler til Dagbladet at han vet nok om stripping til «å sette foten ned». Både erfaringer fra Island og eksempler i norske medier viser at bransjen kan føre med seg prostitusjonspress og menneskehandel hvis den får lov til å vokse, må vite.
Lysbakken henviser til erfaringer fra Island, men kompetansen og kunnskapen om prostitusjon på Sagaøya er ifølge det islandske bidraget i forskningsrapporten Prostitusjon i Norden (2008), mangelfull, ja nærmest totalt fraværende. Myndighetene på øya promoterer forbudet med at Island er verdens mest feministiske land (!), og det er nærliggende å tro at forbudet mot prostitusjon og stripping ble drevet fram av sterke interesser for å begrense utenlandsk migrasjon og det den danske juristen og seniorrådgiver ved Sosialstyrelsen i København, Nell Rasmussen, har betegnet som den nordiske kulturkampen om å være best i kriminalisering av prostitusjon. Norge er en del av den.
Det er fristende å harselere over både SVs forståelse av stripping og hva kvinnelige strippeartister trenger å beskyttes mot, men problemet er primært ikke hva partiet mener om kulturuttrykk i en sjanger som har lite gjennomslag blant akademikere. Hovedproblemet ligger i partiets ukritiske lefling med straffeloven og mangel på refleksjon rundt de samfunnsmessige forholdene man mener straffebudet skal regulere.
Straff er et onde som skal føles som et onde, og enhver kriminalisering av en handling innebærer et grovt inngrep i individets frihet. Det skal derfor være tungtveiende grunner for å kriminalisere adferd og handlinger. Ifølge Lov om straffelov Ot.prp. nr. 90 (2003 – 2004), skal grunnvilkårene for strafferettslige regulering være skadefølgeprinsippet, det innebærer at fordelene med et forbud skal veie opp for ulempene, og straff skal bare brukes når «det er skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern». Det er vanskelig å se at SVs argument for å forby stripping fyller disse vilkårene; her håndteres holdninger og antagelser som fakta, og begrunnelsen for å kriminalisere – at bransjen kan føre til prostitusjon og menneskehandel, er forhold som allerede er forbudt. Det er derfor vanskelig å se at ikke politi- og påtalemyndighetene har tilstrekkelig med virkemidler for å stenge de deler av bransjen som drives useriøst, og forstå at det er nødvendig med ytterligere kriminalisering for å håndheve allerede etablerte lovbestemmelser. Det betyr ikke at det ikke kan være nødvendig med lovregulering i bransjen, og kvinnelige strippeartister har flere ganger uttalt til media at det er et problem at strippesteder reguleres som utesteder for øvrig, og at de vil ha et lovverk som regulerer arbeidstid, lønn og sceneshow.
SV er imidlertid ikke opptatt av kvinnelige strippeartister som sådan, det er fattige, utenlandske kvinner partiets ledelse vil beskytte. Men så viser det seg at det er kvinnenes seksualitet og ikke fattigdommen som er problemet. At mange kvinnelige migranter fra Sørøst-Asia og Øst-Europa er arbeidskraft på billigsalg i norske hushold reiser verken samme indignasjon eller mobiliserer samme engasjement. Den velstående hvite middelklassen på den norske venstresiden liker så dårlig at utenlandske fattige kvinner tjener penger på sex at man uten problemer velger å rette samfunnets kraftigste skyts, straffeapparatet, mot denne gruppen. Som om det oppstår en likeverdig balanse i den globale urettferdigheten ved å forby fattige kvinners alternativer til fattigdommen for å så velge å overse at straffeapparatet brukes til å krige mot disse kvinnene. Og det er det mest nedslående med vedtaket, det illustrerer en trend i tiden; fraværet av politiske og økonomiske analyser og debatter om hvordan global mobilitet er påvirket av strukturelle, økonomiske, politiske og samfunnsmessige forhold og hvordan manglende mulighet til å migrere på legalt vis skaper arenaer for utbytting spesielt for kvinnelige migranter som i enda større grad enn menn er henvist til næringsvirksomheter i gråsonen av samfunnet, som blant annet sex- og erotikkbransjen.
I stedet for å sette tingene i sammenheng, har man valgt å individualisere problemene ved å konstruere en fortelling om fattige kvinner som lures av kyniske kriminelle og grisete menn som opprettholder etterspørselen for å tilfredsstille eget begjær. Straffeapparatet har fått rollen som hjelpedisiplin i bygging av aktverdig kjønnsmoral og identitet for SV, mens det en gang systemkritiske ordet «klassepurk» åpenbart har gått i glemmeboka. Pussig nok er det lederen i Politiets fellesforbund, Arne Johannessen, og ikke SVs landsmøte som tar fram dette begrepet igjen.
I kampen mot kommersiell utnytting av kroppen vil SV slå et slag for naturlig nakenhet, og her er det politiske blitt så personlig at Lars Egeland har publisert et nakenbilde av seg selv idet han hopper i et svømmebasseng. «Det er en naturlig sammenheng mellom å si nei til kommersiell stripping og ja til naturlig nakenhet,» skriver han i denne sammenheng, og gjentar påstanden om at det kommersielle strippemarkedet er nær knyttet til prostitusjon.
Det er valgår og personlig kjenner jeg på en politisk frustrasjon over hvordan venstresiden har redusert migrasjon til «kvinnesak» og kvinnelige migranter til stemmeløse objekter, hvordan man ukritisk reproduserer et amerikansk verdensbilde der kriminalitetstrusselen skal bekjempes med hardere straffer begrunnet i en global morallære etablert av den kristen-konservative Bush-administrasjonen. På den andre siden, i tillegg til stortingsvalget bringer september med seg Chippendales. Dette «Disneyland for damene», skal turnere det ganske land og underholde med kropp, sang og dans for festkledde damer i stiletthæler. Kanskje stemmer jeg på dem!