Nyliberalismen påstår at frihandel er den beste måten å fostre økonomisk utvikling på. Men denne doktrinen baserer seg på feilantakelsen om at internasjonal konkurranse senker den sterke og løfter den svake. Reell konkurranse fungerer ganske annerledes.

Vi lever i en verden preget av enorm rikdom og utbredt fattigdom. I de rikeste landene er BNP per innbygger på mer enn 30 000 US dollar per år, mens tallet i de fattigste landene er mindre enn 1000. Selv dette rystende lave nivået er misvisende høyt, ettersom høy ulikhet innad landene betyr at de fattige lever for langt under det som er gjennomsnitt. Mer en 1,2 milliarder mennesker, hvert femte menneske på jorda, er tvunget til å overleve på under 1 US dollar daglig. Bortsett fra i Kina, har det siste tiårets raske globalisering brakt med seg fattigdom og sult. Mer enn 13 millioner barn har dødd av diarésykdommer i denne perioden. I dag dør mer enn en halv million kvinner årlig under graviditet og fødsel, ett dødsfall hvert minutt i døgnet. Mer enn 800 millioner lider av underernæring (UNDP 2003, s. 5-8, 40). Men vi har lenge hatt midlene – på verdensbasis – for å gi skikkelig mat, helsestell og ly til hele jordas befolkning.

Hvordan kan vi best, for hele verden, takle slike problemer? Det rådende svaret er overraskende i sin enkelthet: gjennom ubegrensa global handel. Dette er essensen i doktrinen som kalles nyliberalismen.

Nyliberalismens teori og praksis

Nyliberalismen dominerer den moderne globaliseringa. Dens praksis blir rettferdiggjort gjennom et sett med teoretiske krav som er forankret i standard økonomisk teori. Markedet presenteres som om det består av optimale og selvregulerende sosiale strukturer. Det påstås at hvis markeder får lov til å fungere uten innblanding, vil de tjene alle økonomiske behov optimalt, utnytte alle økonomiske ressurser optimalt, og automatisk generere full sysselsetting for alle som virkelig ønsker å arbeide. Dette betyr i sin direkte konsekvens at globaliseringa av markedene vil være den beste måten å utvide disse fordelene til å gjelde hele verden. For å sitere Mike Moore, tidligere direktør i WTO, «Den sikreste måten for å gjøre mer i å hjelpe [verdens] fattige på, er å fortsette å åpne markeder.» (Sitert i Agosin and Tussie, 1993 s.9)

Dette er nyliberalismens første aksiom. (Et aksiom er en grunnsetning som aksepteres uten bevis, over. anm.)

Ut fra dette synet er grunnen til at vi har fattigdom, arbeidsledighet og perioder med økonomiske kriser i den moderne verden, at markedene har blitt hemmet av fagforeninger, staten, og en rekke sosiale praksiser med røtter i kultur og historie. Denne måten å lese historia på er ikke bare ment å gjelde for forholdene i de fattige landene, men også de rike. Det kommer som følge av at en suksessrik globalisering krever en etablering av «markedsvennlige» sosiale strukturer over hele verden. Ved å begrense fagforeningers styrke slik at arbeidsgivere kan ansette og sparke folk når de selv føler for det, ved å privatisere offentlige selskaper slik at deres arbeidere inkluderes i innenlandsk kapital, og ved å åpne opp innenlandske markeder for utenlandsk kapital og varer. Dette er nyliberalismens andre aksiom.

Nyliberalismens teori og praksis har skapt betydelig motstand fra aktivister, politikere og akademikere. Dette konseptet har likevel en enorm autoritet. Den fortsetter å ha en avgjørende innflytelse i samfunnsfag, i folkelig forståelse, og kanskje aller mest i de politiske sirkler. De mektige nasjonene og institusjonene som støtter denne agendaen har i stor grad lyktes med å utvide markedet makt. Samtidig fortsetter fattigdom og grunnleggende ulikhet å eksistere, og kriser fortsetter å bryte ut – over hele kloden.

Teorien om frie markeder som økonomiske begrunnelse for nyliberalisme

Begrunnelsen for nyliberalisme hviler på den ortodokse teorien om frihandel, med sin sentrale påstand om at konkurrerende frihandel automatisk vil tjene alle nasjoner. Som Paul Krugman har påpekt er dette et «hellig prinsipp» i (standard) økonomisk teori (Krugman 1987, s.131). For å skjønne hvor viktig dette er, bør du vurdere følgende dialog: Kritikere påpeker at verden i dag er langt unna konkurranseforholdene antatt i standard frihandelsteori. De minner oss på at de rike landene som nå preker om viktigheten av frihandel, selv var avhengige av proteksjonisme og statlig intervensjon da de klatret opp utviklingsstigen. De påpeker også at rike land ofte ikke praktiserer hva de preker (Agosin and Tussie, 1993, s. 25 | Rodrik 2001, s. 11 | Chang 2002 | Stiglitz 2002).

Forsvarerne av nyliberalisme har allerede klart et svar på dette angrepet: Det er helt riktig, sier de, at konkurranseforholdene ikke fungerte tidligere, så fortiden er ikke et nyttig verktøy. Likevel, med hjelp fra internasjonale institusjoner kan konkurranse spres over hele kloden. Og når dette skjer vil frie markeder fungere som lovet. Det er derfor avgjørende å fjerne alle restriksjoner som er pålagt markeder, spesielt i den utviklende verdenen (Bhagwati 2002, forelesning 1). Dette er nyliberalismens avgjørende konklusjon.

Med dette fokuset vil debatten handle om i hvor stor grad faktiske markeder kan gjøres tilstrekkelig konkurransedyktige, og til hvilke sosiale kostnader. Sett fra ståstedet til kritikerne av nyliberalismen, vil markedene aldri fungere som i lærebøkene, ettersom makt dominerer den moderne verden: monopolmakt, klassemakt, statsmakt og sentralmakt over periferien (McCartney 2004). Å forsøke å påtvinge en fiktiv konkurransemodell i et reelt samfunn vil ikke fungere, og vil føre til vidstrakt «utilsikted skade» (collateral damage, over. anm.). For nyliberalismens forsvarere vil de antatte langsiktige fordelene rettferdiggjøre de kortsiktige kostnadene i overgangsperioden. Spesielt hvis denne kostnaded må bæres av andre enn dem selv. I sin ekstreme form, i det som støttespillerne kaller «sjokkterapi», blir det påstått at den beste framgangsmåten er gjennom et totalt angrep på samtlige uakseptable institusjoner og praksiser.

Det slående med denne debatten er hvordan begge sider aksepterer det grunnleggende premisset ved nyliberalismen. Nemlig at under gitte tilstrekkelige konkurranseforhold vil et fritt marked fungere som lovet. I dette kapittelet argumenterer jeg for at dette er feilaktig, til og med på bakgrunn av forsvarernes egen argumentasjon. Det er ikke fraværet av konkurranse som fører til utvikling sammen med underutvikling, rikdom sammen med fattigdom, eller sysselsetting sammen med arbeidsledighet. Det er konkurransen i seg selv som gjør dette.

Frihandel mellom nasjoner baserer seg i hovedsak på det samme prinsippet som konkurranse innad i en nasjon: Den favoriserer den (konkurransemessig) sterke over den svake. Ut fra dette synet vil utilsiktet skade på grunn av globalisering være forventet. Det forteller oss også at de utviklede landene også helt riktig anerkjente – mens de var på vei opp – at ubegrensa internasjonal konkurranse var en trussel for deres egne planer om utvikling. Det de så iherdig benekter nå, viste seg å være sant da. Nemlig at markedets mektige kraft blir best utnytta når det blir brukt for en bredere sosial agenda.

Standard frihandelsteoris logikk

Lærebøker starter med en bevisst uriktig fremstilling. Vi blir bedt om å behandle to nasjoner som to individer som driver med frivillig handel seg imellom. Slike individer, blir vi fortalt, vil bare byttehandle om de mener de vil tjene på prosessen. Og hvis forventningene deres er riktige, vil begge av dem tjene på handelen. Dermed fører frihandel til at alle tjener på det. Resten er detaljer.

Men som med alle magiske triks inkluderer denne påstanden en grunnleggende bortforklaring. I den kapitalistiske verden er det selskaper som driver med utenrikshandel. Innenlandske eksportører selger til utenlandske importører, som så selger videre til sine innbyggere, mens innenlandske importører kjøper fra utenlandske eksportører og selger til oss. Ved hvert steg i denne kjeden er det profitt som motiverer bedriftenes beslutninger. Teorien om utenlandsk handel er egentlig en undergruppe av teorien om konkurranse. For å få standard frihandelsteori til å stemme er det derfor viktig å vise at internasjonal konkurranse alltid er gunstig. Dette er det standard frihandelsteori egentlig handler om, og det ekte fundamentet til nyliberalismen. Hvis dette i det hele tatt blir tatt opp, så er det i de avanserte lærebøkene. Ellers kan tvil krype inn.

Det er flere ting som er nødvendige for å få fortellingen om frihandel til å stemme. Først, hvis handel mellom to nasjoner fører til ubalanse i eksport/import, er det nødvendig at disse provoserer fram en kompenserende relativ prisendring. Se for deg at en nasjon har et handelsunderskudd. Dette betyr at verdien på varene som blir solgt utenlands av dens eksportører er lavere enn verdien til de varene som blir solgt innenlands av dens importører. For at denne ubalansen skal bli korrigert automatisk er det nødvendig at eksporten blir billigere for utlendinger, som dermed vil kjøpe mer, og at import blir dyrere for innenlandske kjøpere, som dermed vil kjøpe mindre. For det andre, disse relative prisendringene må være effektive når det kommer til å redusere handelsunderskuddet. Dette betyr at de må øke eksportens pengeverdi i forhold til det som importeres. Det omvendte er fullt mulig. For eksempel, anta at eksportprisene faller med (for eksempel) 10 prosent, og at utlendinger kjøper 5 prosent mer av disse varene. Da vil den totale pengeverdien av eksporten ha falt istedenfor å ha økt, ettersom nedgangen i prisen var større enn økningen i kvantiteten. Dermed må standardteorien også anta at kvantitetene som blir solgt reagerer tilstrekkelig på priser. I den internasjonale handelsteoriens språk er det første kravet at et lands bytteforhold (eksportpriser i forhold til importpriser, i felles valuta) automatisk faller når den opplever handelsunderskudd, mens det andre kravet er at dette fallet er tilstrekkelig for å eliminere dette underskuddet. Sammenlagt betyr disse to antagelsene at handelsunderskudd og handelsoverskudd vil være selvregulerende. Deretter – uavhengig av utviklingsnivå, ressurser, arbeidskostnader, eller alt annet – vil en nasjon være i stand til å klare seg på verdensmarkedet. Frihandel vil med andre ord sikre at enhver nasjon blir konkurransedyktig på verdensmarkedet (Arndt and Richardson 1987, s. 12).

Mens de foregående forutsetningene er nødvendige for å få fortellingen til å fungere, er de ikke tilstrekkelige. Vi må også vurdere implikasjonene ved ansettelser. Land som utsettes for handel kan miste arbeidsplasser i noen sektorer og tjene inn flere i andre. Noen selskaper vil blomstre, mens andre vil opphøre å eksistere. Ingen av disse ekskluderer muligheten for et samlet tap av arbeidsplasser i de involverte landene. Så vi trenger noe mer. Standardteorien løser dette problemet ved å anta at konkurrerende markeder automatisk tilbyr arbeid til de som ønsker det. Når dette overføres til handelsteori, sørger det for at de internasjonale justeringene ikke vil føre til et samlet tap av arbeidsplasser, for de som mister en stilling vil alltids finne det et annet sted. Dette er den tredje pilaren i den konvensjonelle teorien om internasjonal handel.

For å oppsummere: Standard handelsteori avhenger av tre påstander. Først, ethvert underskudd i en nasjons handel vil føre til et fall i eksportpriser i forhold til importpriser, det vil si et fall i bytteforholdet. For det andre vil et slikt fall øke pengeverdien på eksporten i forhold til importen,det vil si at det vil forbedre handelsbalansen. Dette krever at den relative fysiske raten for eksport kontra import øker mer enn fallet i eksport kontra imports relative priser, dvs. at «elastisitetene» er gunstige. Og for det tredje, at når støvet har lagt seg vil det ikke være en eneste nasjon som tapt arbeidsplasser – samlet sett – på grunn av internasjonal handel. Disse tre faktorene utgjør den nyklassiske teorien om komparative kostnadsfordeler. Sammenlagt innebærer denne teorien at alle nasjoner vil tjene på å være involvert i internasjonal handel.

Det er viktig å skille mellom teorien om komparative kostnadsfordeler og teorien om komparative faktorfordeler. Disse to blir ofte forvekslet, selv om de er begrepsmessig forskjellige. Teorien om komparative kostnadsforskjeller impliserer at internasjonal handel mellom nasjoner vil føre til balanse i handel uten noen avvik i full sysselsetting i begge nasjoner. Så selv om en nasjon har lavere kostnader når handelen begynner, og dermed er i stand til å ha et innledende handelsoverskudd, vil teorien om komparative kostnader fortelle at frihandel automatisk vil fjerne denne overlegenheten.  Dermed vil de endelig overlevende kun være de industriene med størst relativ – det vil si «komparativ» – kostnadsfordel. Åpenbart vil det motsatte gjelde for den nasjonen som starter absolutt underlegen i handel, og som dermed starter med handelsunderskudd. Her vil det mest foretrukne være industrier som i utgangspunktet har minst komparative kostnadsulemper.

Teorien om komparative faktorfordeler står på skuldrene til teorien om komparative kostnadsfordeler, ved å forsøke å forklare hvilke industrier i et gitt land som vil ha en komparativ kostnadsfordel.  Det enkle svaret er at det vil være de industriene som tjener mest på billige lokale ressurser. Og de billige lokale ressursene vil igjen bli forklart av den relative overfloden av korresponderende «produksjonsfaktorer» (jord, arbeid, kapital). Dermed, hvis det er en relativ overflod av jord i et land, så vil mest sannsynlig – ifølge teorien om faktorfordeler – landintensive industrier som jordbruk ha en komparativ kostnadsfordel i internasjonal handel.

Trøbbel i paradis

Vi har sett at standard handelsteori antar at markedskrefter automatisk eliminerer handelsubalanse, mens den ivaretar full sysselsetting. Dermed gir internasjonal handel tilgang til billigere og/eller mer ønskelige varer, uten å skade noen. Alt ville vært det beste i det beste av alle mulige verdener, hvis bare alle land hadde fulgt de vanlige teoretiske reseptene.

Det første problemet med denne historia er at det empiriske beviset ikke støtter dette i det hele tatt. Ubalanse i handel har ikke automatisk blitt fjerna, ikke en gang i den utvikla verden. Ikke før, ikke i dag, ikke med faste valutakurser, og ikke med fleksible valutakurser (Harvey 1996). Tvert imot, vedvarende ubalanse er så absolutt vanlig. For eksempel, USA har hatt et handelsunderskudd i nesten 30 år, og Japan har hatt et handelsoverskudd i nesten 40. Et lignende problem oppstår for påstanden om at full sysselsetting er den naturlige konsekvensen av konkurrerende markeder. Bare det siste tiåret har til og med utviklede land hatt en arbeidsledighetsrate mellom 3 og 25 prosent. Tilstanden er selvsagt mye verre i utviklingslandene, hvor det er 1,3 milliarder mennesker som enten er arbeidsledige eller undersysselsatte (ILO 2001) – mange av dem uten noe håp om rimelig sysselsetting i løpet av livet. Et betydelig antall økonomer hevder at kapitalismen ikke produserer noen automatisk tendens mot full sysselsetting, selv i den avanserte verden. Dette har lenge vært grunnlaget for analysen til keynesianismen og Kalecki.

Det andre problemet er at standard internasjonal handelsteori må ta en teoretisk helomvending i spørsmålet om konkurranse. Når økonomer diskuterer konkurranse innad i et land, er de klare på at det tjener den sterke på bekostning av den svake. Hvis to bedrifter konkurrerer i det samme markedet vil det selskapet med lavest kostnader slå ut de med høyere kostnader. Økonomer feirer dette som et resultat av kraften i konkurranse, siden det rensker ut de svakere bedriftene. Den samme logikken brukes også for to regioner i en nasjon. En region med lave kostnader vil gjerne selge massevis av sine produkter i høykostregionen, uten å måtte kjøpe mye tilbake. Dermed vil lavkostnadsregionen nyte et regionalt handelsoverskudd, mens høykostregionen vil lide under et regionalt handelsunderskudd. Ortodokse økonomer synes ikke dette er problematisk ettersom de antar at de som mister jobbene sine i de svakere regionene vil finne nytt arbeid i de sterkere.

Likevel, når de samme økonomene diskuterer konkurranse mellom nasjoner, det vil si internasjonal handel, så forlater de sine tidligere teorier og bytter dem ut med andre. Mens handel innad i et land straffer den svake og belønne den sterke, så vil konkurranse mellom land styrke den svake og svekke den sterke. Mens dette kan appellere som et trosspørsmål, mangler det likevel en beskrivende verdi. Så hva er haken ved det hele?

Ekte konkurranse på internasjonalt nivå

Internasjonal handel slutter å være mystisk med en gang en anerkjenner at ekte internasjonal konkurranse fungerer akkurat på samme måte som nasjonal konkurranse: den favoriserer den konkurransemessig sterke framfor den konkurransemessig svake (Shaikh 1996, 1980 | Milberg |1993, 1994).

La oss for et øyeblikk vende tilbake til tilfellet hvor det er konkurranse mellom to regioner innad i et land. Vi så at de forskjellige skolene var enige om utfallet av denne situasjonen: regionen med lave kostnader vil nyte et regionalt handelsoverskudd, mens høykostnadsregionen vil lide under et regionalt handelsunderskudd.

I tilfellet med konkurranse mellom to nasjoner er alle skolene også enige om at resultat vil ligne i begynnelsen, når internasjonal handel åpnes opp. Landet som i første omgang begynner med lavere produksjonskostnader vil nyte et nasjonalt handelsoverskudd, mens det andre vil få et handelsunderskudd. Dessuten er alle parter enige om at landet med handelsoverskuddet vil være en nettomottaker av internasjonale fond, siden landet vil selge mer utenlands enn det kjøper. Handelsunderskuddslandet vil i sin tur vil lide av at strømmen av midler forsvinner.

Det er her det oppstår et kritisk avvik mellom standard handelsteori og teorien om reell konkurranse. Standard handelsteori sier at landet med et handelsoverskudd, hvis myndighetene opprettholder valutakursen på et fast nivå, vil få et tilsig av midler som hever landets prisnivå. Dette betyr at også eksportprisene heves. Motsatt, hvis myndighetene tillot valutakursen å reagere på markedspresset, så sier standardteorien at tilsiget av midler vil heve valutakursen, som vil gjøre eksport dyrere for utlendinger. Den omvendte bevegelsen vil skje i land med handelsunderskudd. Dermed vil overskuddslandet få eksportpriser som stiger i utenlandske markeder, og importpriser som faller i det innenlandske markedet, på grunn av automatiske bevegelser i realvalutakursen (den nominelle valutakursen juster etter prisnivå). Bytteforholdet til et overskuddsland vil med andre ord øke automatisk, mens forholdet til underskuddslandet ville synke automatisk. Dette er det grunnleggende premisset i teorien om komparative kostnader.

Vurder følgende eksempel. Japan begynner internasjonal handel med et handelsoverskudd, en gjennomsnittlig eksportpris på 1000 yen per enhet, og en gjennomsnittlig importpris på 2000 yen per enhet (20 US dollar per importerte enhet til en vekslingskurs på 0,01 dollar/yen). Det første bytteforholdet er derfor 1000/2000 = ½. Ifølge standard teori, vil det japanske handelsoverskuddet, hvis valutakursen er fastsatt, føre til en inflasjon i Japan, og det amerikanske handelsunderskuddet vil føre til deflasjon i USA. Dermed vil den japanske eksportprisen føre til, la oss si 1200 yen per enhet, mens amerikanske eksportpriser (som er japanske importpriser) vil falle til, la oss si 16 US dollar per enhet (1600 yen per enhet ved fastsatt valutakurs). Alternativt, hvis valutakursen var fleksibel ville den kunne øke til 0,015 dollar/yen. Dette ville ikke påvirke de innenlandske prisene på japansk eksport (1000 yen), men ville øke prisene på import fra USA til 1333 yen ($20/.015). Uansett, det japanske bytteforholdet ville økt fra ½ til 1200/1600 = 1000/1333 = ¾. Japans første konkurransefortrinn ville derfor blitt fjerna automatisk, mens det samme ville skjedd med USAs konkurranseulempe.

Det er en nødvendig implikasjon ved komparativ kostnadsteori at når nasjoner begynner med internasjonal handel, så er relative varepriser ikke lengre regulert av deres relative produksjonskostnader. Ved begynnelsen av handelen vil konkurransen i hvert land ha ført til relative priser som reguleres av relative kostnader.  Derfor vil også bytteforholdet, som kun er internasjonale relative priser, i utgangspunktet bli regulert av de relative kostnadene for eksport og import. Men komparativ kostnadsteori krever at bytteforholdet senere flyttes på en slik måte at den balanserer handelen. Dermed kan de ikke lengre kan bli regulert av relative kostnader. De kan ikke tjene to herrer (Shaikh 1980, 1996).

Teorien om reell konkurranse kommer til en helt omvendt konklusjon. Konkurranse tvinger priser, og dermed bytteforholdet, til å bli regulert av relative realkostnader til enhver tid. I et land som i første omgang nyter et handelsoverskudd, vil innskuddet av midler øke kredittilgjengeligheten, som vil senke rentenivået. Omvendt, i et land som i første omgang har et handelsunderskudd, vil strømmen med midler ut av landet legge press på kredittmarkedet, og dermed øke rentenivået. Med et lavere rentenivå i overskuddslandet og et høyere nivå i underskuddslandet, vil profittsøkende kapital strømme fra det første til det siste landet. Dermed vil overskuddslandet bli en netto långiver på verdensmarkedet, og underskuddslandet vil bli en netto låntaker. Istedenfor å eliminere ubalansen i handelen vil dette ende opp med å utligne kapitalstrømmene. Ubalansen i handelen vil være vedvarende, og underskuddsland spesielt vil bli internasjonale debitorer (skyldnere). Dette er et meget kjent historisk bilde.

Teorien om reell konkurranse innebærer derfor at internasjonal handel favoriserer de landene som er i stand til å produsere til lavere realkostnader. Realkostnadene er der igjen avhengig av tre faktorer: reallønn, nivået på teknologisk utvikling, og tilgjengeligheten av naturressurser. Høy reallønn øker kostnadene, men høyt teknologinivå og lett tilgjengelig naturressurser senker kostnadene.

Rike land har høyt teknologisk nivå og rike naturressurser, men høye reallønninger. Fattige land har generelt lavt teknologisk nivå, av og til rike naturressurser, og lave reallønninger. Internasjonal konkurranse, det vil si frihandel, vil føre til at disse to forskjellige konstellasjonene vil kollidere. I hvert land vil internasjonalt konkurransedyktige sektorer tjene, mens de svakere vil henge etter. Arbeidsplasser ville bli skapt i de ekspanderende sektorene, mens arbeidsplasser ville forsvinne i de sektorene som blir mindre.

Gitt situasjonen vil de fattige landene tendere mot å bli tvunget inn i de sektorene hvor deres lave lønninger kan kompensere for deres underutviklete teknologi, og hvor deres naturressurser – hvis de har noen – kan gi dem tilstrekklige kostnadsfordeler. Motsatt, rike land ville tendere mot å ha en fordel i sektorer med utviklet teknologi og visse naturressurser.

Men dette er ikke en levedyktig internasjonal arbeidsdeling. For det første, ingenting i reell konkurranse garanterer at handel vil balanseres i noe land. Det er faktisk fullt mulig at individuelle land kan ha svært få sektorer som vil være konkurransedyktige på verdensmarkedet, og dermed ha en svært begrenset eksport. Land med vedvarende handelsunderskudd (eksport mindre enn import) vil bli tvunget til å bruke opp sine reserver og bli avhengig av utenlandske lån (utenlandsk kapitalinnstrømming) for å dekke underskuddet. Valutakriser og økonomiske krasj gir ofte slike resultater. For det andre, det er ingenting som garanterer at nyskaping av arbeidsplasser vil veie opp for tapet av arbeidsplasser. Så det er fullt mulig at noen land vil ende opp i en verre situasjon enn før når det gjelder sysselsetting. For det tredje, til og med fordelen til fattige land med lave lønninger vil spises opp, med mindre deres teknologi utvikler seg raskere, og/eller deres reallønninger utvikler seg mindre enn i de rike landene. Den avgjørende variabelen i denne dynamikken er differansen i teknologisk utvikling: hvis de rike landene utvikler seg i et raskere tempo, så vil de fattige landene være tvunget til å øke gapet i reallønninger for å ivareta kostnadsfordelene de har. Dette vil være selve antitesen av utvikling. Likevel er det ingenting i frihandel som vil sikre at fattige land kan utvikle seg teknologisk i et tilstrekkelig raskt tempo. Til slutt, det er mulig at billig arbeidskraft i de fattige landene kan fungere som et sterkt lokkemiddel for utenlandsk kapital, der de rike landenes avanserte teknologi tillater dem å utnytte de lave lønningene til det fulle. De kan flytte driften, slik at arbeidere i de rike landene mister arbeidet sitt, eller så kan de skape nye virksomheter. Men uansett, de vil fortrenge lokale arbeidsintensive virksomheter og fortrenge mange arbeidere. Utenlandsk kapital vil definitivt gjøre profitt på prosessen, men det betyr ikke at det vil bli skapt flere arbeidsplasser enn de som går tapt. Dette er i alle fall ikke målet deres, uansett.

Utvikling som et mål i seg selv

Nyliberalismen påstår at frihandel er den beste måten å fostre økonomisk utvikling på. Men denne doktrinen baserer seg på feilantakelsen om at internasjonal konkurranse senker den sterke og løfter den svake. Reell konkurranse fungerer ganske annerledes: Den belønner den sterke og straffer den svake. Sett fra dette synspunktet kan det nyliberale fremstøtet for uhemmet frihandel sees på som en strategi som vil begunstige de velutviklede selskapene i de rike landene.

Det forklarer også hvorfor vestlige land selv, og dernest Japan, Sør-Korea og de asiatiske tigrene, så iherdig motstod frihandelsteoriene og -politikken da de selv klatret opp stigen. Like viktig, det lar oss forstå den reelle politikken de fulgte som la grunnlaget for deres suksess: internasjonal tilgang til markeder, kunnskap og ressurser som en del av en større, sosial agenda. Målet bør ikke være å jevne ut konkurransevilkårene, men å øke nivået til de vanskeligstilte spillerne. I den forbindelse er det å praktisere nyliberalisme på de fattige i verden en særdeles ondskapsfull sport.

Oversatt av Erik Skare

Anwar Shaikh er marxist og professor i økonomi ved The New School i
New York. Hans økonomiske arbeid har i hovedsak fokusert på økonomisk
teori og den utviklede kapitalismens empiriske mønstre.

Et svar på “Nyliberalismens økonomiske mytologi”

  1. Tilbaketråkk: google

Kommentarer er stengt.