Nedbyggingen av høyere utdanning er en dårlig politikk for studentene våre og en alvorlig trussel mot demokratiet. I Sussex okkuperer studentene universitetet.
Foto: Flicker/DanielJPHadley
Her i England fortsetter stadig den konservative koalisjonsregjeringen sine forsøk på å la markedskreftene dominere over høyere utdanning. Som et resultat forringes også universitetenes offentlige rolle og funksjon. Siden oktober 2012 har engelske studenter betalt skolepenger som i gjennomsnitt er høyere enn i alle andre OECD-land – til og med USA. Universitetsledere har i stadig større grad begynt å outsource og privatisere mange av universitetsadministrasjonens oppgaver og funksjoner. På Universitetet i Sussex har en slik privatiseringsoffensiv resultert i at studentene der nå går inn i fjerde uke av en okkupasjon som protesterer mot at 235 jobber i catering og eiendomsavdelingene utskilles. En liknende prosess medfører at 130 administrativt ansatte ved Universitetet i Falmouth står i fare for å miste jobbene sine. Det å privatisere høyere utdanning og offentlige tjenester mer generelt er skadelig for universitetet som institusjon, og forespeiler et kritisk øyeblikk i historien om demokrati og sosial ulikhet.
Det at høyere utdanning er tilgjengelig for det store flertall av befolkningen er et resultat av en demokratiseringsprosess som har gjort utdanning til en sosial rettighet. Utdanningens tilgjengelighet har blitt sikret gjennom opprettelsen av et robust offentlig utdanningssystem. Som et resultat av dette har vi oppnådd sosial utjevning og en demokratisering av tilgangen på kunnskap og kultur. Koalisjonsregjeringens pågående privatiseringsprosjekter går ett skritt lenger enn hva som var tilfelle med den første bølgen av nyliberalisme på 1980-tallet, som først og fremst tok sikte på statseide industrier og infrastruktur. Nå er målet å privatisere offentlige funksjoner. Det er et snevert ideologisk prosjekt som drives frem til tross for at det eksisterer uomtvistelig bevis på at det britiske offentlige utdanningssystemet er mer effektivt enn hva som er tilfellet i mange andre land, og at det godet som utdanning er faktisk blir langt mer tilgjengelig for studenter fra forskjellige sosiale bakgrunner når det leveres gjennom et offentlig system.
Den sittende koalisjonsregjeringen ønsker å skape et system der det offentlige universitetet erstattes av et stratifisert system der elite-universiteter krever de høyeste (og i fremtiden ubegrensede) skolepengene, mens universitetene på bunnen av rangstigen må konkurrere med profittorienterte bedrifter. Studenter i begge ender av dette spekteret vil måtte betale langt mer i skolepenger enn hva som er tilfellet nå, og studentgjelden vil dermed også øke sterkt. På den ene siden vil dette skape profitt for nye tjenesteleverandører (som også vil tjene 30% av sine inntekter gjennom markedsføring). På den andre siden er det meningen at eliteuniversitetene på denne måten skal kunne få tilgang på de investeringene de trenger for å konkurrere som globale aktører i den internasjonale kunnskapsøkonomien. Uansett vil studentene på ingen måte stå i sentrum i denne modellen på noen annen måte enn som en potensiell inntektskilde. Studentene ved eliteuniversitetene forventes å være lydige og takknemmelige for at de får tilgang til et gode som gir dem fordeler i forhold til studenter ved mindre prestisjefylte universiteter. Studenter fra fattige bakgrunner kommer til å forsøke å minimere sin gjeld, og vil dermed også i stor grad konsentreres i institusjoner som krever mindre skolepenger.
Dette scenariet rettferdiggjøres på to måter. For det første hevdes det at det er rettferdig at studenter betaler for en utdanning som de drar private fordeler av senere i livet. Dette argumentet undergraves imidlertid av det faktum at det eksisterer stadig mer bevis på at grupper med høy utdanning ikke lenger nyter godt av høyere lønninger. For studenter ved de minst prestisjefylte universitetene vil det bli nødvendig å kjempe om ansettelse i de jobber som faktisk er tilgjengelige på et stadig trangere arbeidsmarked heller enn å spasere inn i godt betalte høystatusyrker. Samtidig vil studenter fra eliteuniversitetene – som etter all sannsynlighet også kommer fra en mer velstående bakgrunn – styrke sine fortrinn i forhold til andre grupper i samfunnet.
For det andre hevdes det at det engelske studielånssystemet er generøst og at tilbakebetaling av lån justeres i forhold til inntekt – tilbakebetaling av lån, påpekes det, begynner ikke før man har nådd en årlig inntekt på 21000 pund. Men det er allerede helt klart at dette er i ferd med å skape risiko for fremtidige skattebetalere langt i overkant av hva som er tilfelle med det delvis offentlige systemet som nå er i ferd med å forsvinne. Det argumenteres for at endringene som nå gjennomføres er nødvendige for å kunne redusere budsjettunderskudd og skattenivå, men det er bare et midlertidig gode for nåværende skattebetalere. Fremtidige generasjoner av skattebetalere – inkludert de som er sliter med studiegjeld – vil måtte betale for ekstrakostnadene ved det nye systemet.
Det er her at regjeringens kynisme er aller mest tydelig. Koalisjonen fyrer opp under motstand mot skattelegging og flytter skattebyrden over på de gruppene av unge folk med minst politisk makt. Samtidig stilles det ingen garanti for at betingelsene gjelder når man tar opp et inntektsbestemt lån faktisk kommer til å bestå. Enhver fremtidig regjering kan for eksempel endre inntektsterskelen eller rentepolitikken – både for nåværende studenter, og for folk som allerede har gjort seg ferdig med sine studier og nå jobber for å nedbetale sine studielån. Det at studenter skal gjøres til en inntektskilde er dypt selvmotsigende, og undergraves selvfølgelig av det faktum at det britiske arbeidsmarkedet er svært svakt og at fremtidige generasjoner av studenter kommer til å demoraliseres av høye gjeldsnivåer.
Nedbyggingen av det offentlige systemet for høyere utdanning i England er en dårlig politikk for studentene våre og en alvorlig trussel mot demokratiet. Nedbyggingen vil medføre økt ulikhet, og sparer kun penger for nåværende skattebetalere ved å flytte kostnadene ved høyere utdanning over på fremtidige generasjoner.
Artikkelforfatterne Holmwood og Bhambra er begge aktivister i Campaign for the Public University. Kampanjen ble startet i november 2010 som en reaksjon på debatten over skolepenger. Kampanjens oppstart falt sammen med publiseringen av Browne-kommisjonens rapport, som argumenterte for å skape et marked i høyere utdanning. Medieoppmerksomheten var på dette tidspunktet fokusert på spørsmålet om skolepenger og reflekterte en liberal markedstenkning, der utdanning ble sett på som en investering i menneskelig kapital. Campaign for the Public University ble startet som et forsøk på å utvide debattens rammer, og for å yte motstand mot forsøkene på å privatisere universitetssektoren i England.