Dalitkvinner i India nektes rettighetene enhver annen borger får. Det forverres av at de ikke bare er fattige, men også kvinner.
Så møttes vi utenfor kafeteriaen på området ved universitetet hvor jeg studerte. Vi skulle spasere innenfor området slik vi pleide etter måltider. Hun kom med en av vennene sine til kafeteriaen, fikk et smil fra meg og svarte med et enkelt hallo. Jeg gikk bort til henne og spurte hva hun het. Vi møttes så igjen, jeg tror det var på vei til klasserommet eller på basketballbanen. Vi møttes, smilte, sa hei og spurte hverandre om de dagligdagse tingene vi gjerne snakker om i India. Senere spurte jeg henne om å ta en te med meg ved midnatt. Det har lenge vært en tradisjon blant studentene å dra til Tapri – en liten butikk på baksiden av universitetet. Turen til Tapri innebar rikelig med diskusjoner; debatter, vare følelser og tilfeldige utbrudd av latter.
Vi var nesten fremme da den følelsen meldte seg, som i diktet: just a glance away, a warm embracing dance away. Alt bare strålte. Så en dag da jeg var i ferd med å åpne døren til rommet mitt, nevnte en venn av meg hvilken kaste hun tilhørte. Hun var en Dalit. Jeg svarte ham lettere irritert, spurte ham hva han mente med det ettersom jeg ikke tenkte noe særlig over akkurat det. For meg var hun bare et strålende menneske. Han ville ganske enkelt gjøre meg oppmerksom på at jeg gikk rundt med en dalitjente på campus. Kaste er noe indere bærer med seg både bevisst og ubevisst, hvor de enn er.
Kastesystemet i India er bygget opp som et firedelt sosioøkonomisk politisk system hvor kasten til hver enkelt går i arv i familien. Systemet er klassifisert i fire varnas som plasserer deg yrkesmessig ved siden å gi deg i en sosial status: De er i synkende rekkefølge: Brahminer (prester), Kshatriya (krigere), Vaishya (kjøpmenn) og Sudra (tjenere). De kasteløse, også kalt daliter, er folk med så lav sosial status at de ikke blir inkludert i selve kastesystemet. De var utstøtte. Praksisen med kasteløshet er forbudt i henhold til den indiske grunnloven, men sosial stigmatisering, diskriminering og sosial utstøting av Daliter vedvarer selv i dag. De lider under den doble byrden av å være fattige og daliter på en og samme tid. For dalitkvinner er situasjonen enda verre, da de opplever en trippel undertrykkelse ved ikke kun å bare være fattige og daliter, men også det å være kvinner. Dalitkvinnene utgjør 80,5 millioner, 8 prosent av den indiske befolkning.
All tilgjengelig data om statusen til dalitkvinners rett til utdanning, helse og arbeidsdeltagelse, indikerer at de i mindre grad har tilgang til disse tilbudene sammenlignet med andre kaster, men også i forhold til mannlige daliter. Likevel finnes det veldig lite data i forhold til kvinners erfaringer med opphavsbasert vold og diskriminering. De tilgjengelige dataene er klassifisert enten etter kjønn eller kaste, men inkluderer ikke disse to samtidig og forholdet dem i mellom. Kasteløshet, diskriminering og vold blir forsket mye på og er nøye dokumentert, men refererer som oftest kun til daliter som en gruppe og understreker ikke den spesifikke sammenhengen mellom bakgrunn, jobbasert identitet og kjønnsidentitet i forhold til hva dalitkvinner opplever.
Dalitkvinner er, slik som sine mannlige motstykker, offer for fattigdom og kaste, men samtidig utsettes de for den patriarkalske makten som gjør dem sårbare i forhold til å bli utnyttet, ikke bare av høyere kaster men også dalitmenn. Disse kvinnene lider altså av en slags dobbel funksjonshemming i det indiske samfunnet. De er ikke bare merket av kaste, de er også kvinner. I samtlige indiske stater jobber det store flertallet av dalitkvinner utenfor hjemmet særlig med arbeid knyttet til jordbruket. I tillegg til at de jobber utendørs har disse kvinnene eneansvar for husholdet med plikter som matlaging, barneoppdragelse, å hente vann og brensel, samt å ta seg av dyr eller grunn.
Livet til dalitkvinnene inneholder to aspekter som vanskeliggjør hverdagen; seksualisert undertrykkelse, og kjønnsbasert sysselsetting som gir jobber hvor dalitkvinner er enda mer sårbare i forhold til å være kasteløse enn mennene. De blir også gjerne utsatt for diskriminering og seksuell vold mens de utfører daglige plikter og da særlig mens de gjeter buskapen alene, eller på offentlige steder som ved vannkilder.
Dalitkvinner verken eier eller kontrollerer eiendom, som for eksempel dyrkbar mark, og har heller ingen arverett. Det eneste alternativet de har for å gjøre situasjonen litt bedre, er å jobbe lange dager i dårlig betalte yrker, selv om de også her blir de utnyttet ettersom deres ektefeller tvinger dem til å dele inntektene. I ekstreme tilfeller fører akkurat dette til konemishandling når kvinnene nekter å dele av lønningene sine, ofte en årsak og en konsekvens av fattigdom. Hver dag møter disse kvinnene et vidt spekter av utfordringer, da de på den ene siden konfronteres med sosial stigmatisering i forhold til at de ikke tilhører en kaste, samtidig som de er avhengig av deres undertrykkere for å overleve.
Sosial diskriminering påvirker antall sysselsatte kvinner på det indiske arbeidsmarkedet. En studie som ble utført i 2005 påviste at høykastekvinner hadde en betydelig større mulighet til å skaffe seg jobb enn de av lavere kaster. Videre viser en studie at dalitkvinner i gjennomsnitt jobbet 148 dager i året, mens kvinner fra høykaster i snitt jobbet 290 dager i løpet av et år. I tillegg ble det påvist at majoriteten av dalitkvinnene var sysselsatt i jordbruket med 57 prosent sammenlignet med 29 prosent av høykastekvinner.
Arbeidsmarkedet er blant de viktigste arenaene for ulikhet mellom kjønnene. Det at kvinner har like muligheter som menn kan sies å være svært viktig i forhold til å redusere fattigdom. I tillegg er kvinners adgang til arbeidsmarkedet lik større økonomisk likhet. Kaster og nettverk relatert til kaster er viktige når det gjelder å finne arbeid. Akkurat betydningen av disse nettverkene spiller en stor rolle i forhold til innskrenkning av jobbmuligheter for kvinner.
Men ulikhet mellom kjønn er grunnen til at kvinner får mindre betalt enn menn for likt arbeid. Hos de fattige bidrar kvinner til en stor del av tilgjengelig kapital ettersom mennene bruker mer på seg selv mens kvinnene prioriterer å sikre hele familien. Å styrke kvinners rettigheter ses derfor på som en måte å redusere fattigdom på, og dette blir gjort gjennom å skape jobber som fokuserer på kvinners styrker. Et interessant faktum er at på tross av en voldsom vekst i den indiske økonomien har den kvinnelige deltagelsen på arbeidsmarkedet stagnert fra 1983-2005, og da særlig i de rurale områdene.
Nå er det ikke slik at sysselsetting i seg selv fører til å styrke kvinners rettigheter, ettersom markedskreftene er så uforutsigbare at man må bevege seg utenfor kun det å fokusere på å skape jobber. Fra politisk hold bør det settes fokus på å skape jobber som har som hensikt å viske bort stereotypiene eller forventningene enkelte jobber fører med seg. Utdanning er også en avgjørende faktor i forhold til bekjemping av kaste og kjønnsulikhet. Kvinner fra lavere kaster har høyere arbeidsdeltakelse enn menn. Flertallet av kvinner i India, 79 prosent, jobber i jordbruket, som jo har svært lave lønninger. Dette gjenspeiler økonomisk tap og fattigdom fordi lavkastekvinner har blitt tvunget til å ta på seg hva som helst av jobber med lave lønninger, simpelthen for å kunne overleve. Dette er et eksempel på hvordan kaste, klasse og kjønn smelter sammen i en prosess hvor gruppene møter forskjellige typer diskriminering. Sosialt sett nektes de rettighetene enhver borger har, noe som gjør at kampen for rettferdige arbeidsforhold ikke bare handler om lønninger, men også menneskeverd.
Hun var en Dalit. Hun hadde kommet inn på universitetet på bakgrunn av sine sterke akademiske prestasjoner. Hun hadde en dårlig opplevelse med en Brahmin som forlot henne etter et fire år langt forhold. Det er ikke sikkert vi hadde innledet noe forhold; kanskje hadde vi forblitt venner eller kanskje tilhører dette for alltid bare dette helt spesielle livet ved universitetet i Mumbai. Likevel knuste alle kommentarene, vitsingen og stirringen – og ikke minst latteren – våre muligheter. Det ble for vanskelig å takle alle kommentarene, særlig for henne som hadde lidd så mye fra før. Muligheten for et slikt forhold i India i dag eksisterer i realiteten ikke. Stigmatiseringen og den mulige sosiale utfrysningen det kan føre til er drepende. I dag har jeg ingen kontakt med henne selv om noen minner dukker opp fra tid til annen.
Jeg vet innerst inne at samfunnet og dets fordommer vant over oss.
Artikkelen er oversatt fra engelsk av Petter Asplin Sørlie
Kommentarer er stengt.