Hva skjer med Venezuela uten Chavez? Johannes Wilm trekker noen nødvendige tråder for å diskutere hvor veien går framover.
Da Venezuelas president Hugo Chavez Frias døde i går, var ikke dette noen stor overraskelse. Siden 2011 hadde Chavez kjempet med kreften, og siden hans operasjon på Cuba i desember tok visepresidenten, tidligere bussjåfør Nicolas Maduro, en mer aktiv rolle også i utenrikspolitikken slik at han kunne lanseres som chavistenes forenende kandidat i tilfelle nyvalg.
Likevel er Chavez’ bortgang en veldig tragisk hendelse for mange progressive krefter i hele Latin-Amerika. Mange fra de fattigste lag av Venezuelas befolkning er takknemlige for de sosiale programmer han satte i gang.
Chavez er ikke den første progressive president i Latin-Amerika. Forskjellen mellom rike og fattige er større enn noe annet sted, og siden løsrivelsen fra Spania for 200 år siden har mange progressive partier og presidenter klart å komme til makten. Det spesielle ved Chavez er ikke at han var den mest radikale av dem — det var han ikke—men at han klarte å holde makten samtidig som ytringsfriheten ikke ble avskaffet, det representative demokrati ble respektert og folkelig deltakelse i beslutningsprosesser ble utvidet gjennom ulike former for folke- og medarbeiderforsamlinger. Før Chavez hadde ingen andre klart alle disse punktene samtidig:
I Mexico forvandlet revolusjonen i 1910 seg til et ganske udemokratisk regime, og oljen ble ikke nasjonalisert før 1938. Landet hadde vært ledende oljeeksportør i mange år og var på tidspunktet for nasjonaliseringen på vei til å bli en mye mindre viktig oljeprodusent.
På Cuba finnes institusjoner med direkte-demokratiske funksjoner, landet har gjort store fremskritt innen utdanning, og helse og brødrene Castro har overlevd mer enn 50 år med økonomisk boikott fra USA. Men på tross av alt, finnes det ikke reise- og pressefrihet på et nivå som en skulle ønske.
I Allendes Chile frem til 1973 fantes det alle friheter, men landets tradisjonelle militære institusjoner tok makten etter kun to år med sosialistiske eksperimenter og innførte et brutalt militærdiktatur med titusener av henrettelser og hundretusenvis av flyktninger — støttet av USA og Vest-Europa.
Under den nicaraguanske revolusjonen på 1980-tallet fantes det pressefriheter, også for regimekritikere, og de revolusjonære sandinistene mente de hadde lært fra Chile. Som en av de første tingene de gjorde, stengte de det gamle militæret ned og startet et nytt revolusjonært militær som ikke ville komme til å gjennomføre militærkupp. Det klarte de, men landet kunne ikke overleve krigen som USA finansierte og organiserte mot dem, sik at da det ble våpenhvile, fredsforhandlinger og valg i 1990, tok høyresida makten.
Det er derfor ikke rart at mange ser opp til Chavez for å ha gjennomført noe som virket umulig tidligere. Og nok også fordi Chavez klarte seg så godt, vokste antallet progressive regimer i Latin-Amerika igjen: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, El Salvador, Uruguay, Paraguay og Honduras fikk uttalte progressive og Venezuela-allierte regjeringer på 2000-tallet. Brasil og Argentina fikk sosialdemokratiske regjeringer som også valgte å alliere seg økonomisk med Venezuela gjennom handelspakten Mercosur i 2012. Venezuela kunne hjelpe alle disse ved hjelp av oljerikdommen sin og har fått til en langt bedre integrering mellom de ulike latinamerikanske landene.
USAs angrep mot dette prosjektet har vært konstant. Chavez selv overlevde et kuppforsøk i 2002, det samme gjorde Evo Morales (Bolivia) og Rafael Correa (Ecuador) noen år senere. Statskuppene i Honduras i 2009 og Paraguay i 2012 klarte å velte en venstresideregjering og installere et mer tradisjonelt, USA-vennlig regime.
Chavez etterlater et Venezuela og Latin-Amerika med mange positive utviklingstrekk de siste årene. Barnedødeligheten har gått ned, utdannelsesnivået har gått opp, i flere land har de sosiale forskjellene blitt mindre, i de Venezuela-allierte land har det blitt innført mange forsøk på direkte demokrati og rikdommen fra naturresursene blir i mye større grad enn før utnyttet til å hjelpe også fattigere deler av befolkningen.
Men det kan ikke være snakk om at Venezuela eller noen av dens allierte er ferdige med å bygge sosialismen eller finne ut av hvordan dette gjøres. Det er fortsatt store problemer med kriminalitet og mengden vold øker stadig mange steder. Venezuelas produksjon til eksport er fortsatt nesten kun basert på olje. Videre skal det fortsatt mye til for å komme til et nivå med sosiale forskjeller lik eller bedre enn Skandinavia i alle de latinamerikanske landene med unntak av Cuba. Det vil derfor fortsatt være mange veivalg fremover, og dermed også mange muligheter for å treffe feil valg.
Det at en bevegelse for sosial forandring bygger så mye på en enkelt person som det har vært tilfellet med Chavez har noen fordeler ift. koordinering av alt som må gjøres. Chavez viste også at sosialistiske ledere ikke trenger å forvandles til diktatorer, slik det har vært tilfellet i Asia og Øst-Europa så mange ganger tidligere. Likevel finnes det en del svakheter ved et slikt opplegg. Hva gjør man f.eks. når lederen dør? På tross av at det ikke finnes noe konkret grunnlag for å tro at ikke Maduro kan fortsette de prosessene Chavez satte i gang, så er det likevel forbundet med en del usikkerhet. Klarer han å holde USA unna og treffe de valgene som i lengden viser seg å være riktige?
I Vesten, og spesielt i NATO-landene, må vi være forberedt på en mediekampanje rettet mot Venezuela i de neste årene, spesielt hvis Maduro skulle vise seg ikke å endre kursen alt for mye, og antallet progressive regimer med venezuelansk støtte fortsetter å øke. I mange land vil det ikke være alt for vanskelig å fremstille Maduro som enda en Gaddafi som må ryddes av veien for å frigjøre Venezuelas befolkning.
Det beste progressive folk i Norge kan gjøre er derfor å følge utviklingen fremover i Latin Amerika og blande seg i debatten hvis forvrengingene i mediene blir for sterke. Det skal ikke være snakk om å være ukritiske til det latinamerikanske regjeringer foretar seg, men kritikken må stå i forhold til problemets reelle omfang. Hvis en person eller to personer blir skutt i det generelle kaoset som kommer til å skje på valgdagen i Venezuela, så er dette ikke spesielt for tredjeverdensland og i hvert fall ikke grunn til at det innføres noen former for sanksjoner, NATO må sende 100.000 kamphelikoptre osv. Man får håpe på at det aldri kommer så langt og at vesten enten har lært å slutte å blande seg, eller i det minste har mistet den militære kapasiteten til effektivt å kunne ta over et land som Venezuela.