Steinkast og voldsbruk er uakseptabelt og virker mot sin hensikt, skriver John Y. Jones i tilsvar til Akbar Kulturmarxist Grandes refleksjoner rundt sine dager som aktivist.
Foto: Michael Borkson
Kjære Akbar. Det var forfriskende å lese dine refleksjoner rundt aktivisme og motstand mot de mektige og til livet som aktivist. Forfriskende å se tilbake på. Men du er blitt eldre. Du og jeg er blitt klokere også, skjønner jeg. Begge har vi vel motstanden mot Verdensbanken intakt, og begge vet vi at denne kampen vil lykkes. At det vil skje med solidaritet og ikke med småstein, er vi sikkert enige om.
For vi var mange som mobiliserte mot Verdensbanken, og spesielt dens ABCD-konferanse, den sommeren i 2002. Som ansvarlig for fagkonferansen mot bankens politikk kunne jeg stolt ønske 1000 mennesker velkommen til 10 møter på selveste Sankthansaften på Diakonhjemmet. Det dreide seg om Bretton Woods institusjonen Verdensbanken og dens ødeleggende politikk i de fattige landene. Vi hadde samlet noen av verdens beste kjennere av denne politikken, fra Zambias første president Kennet Kaunda, som hadde utfordret bankens lånekrav allerede på 80-tallet; bengalske toppøkonomer som hadde sett folks smerte under ”stram-inn-livremmen”-politikken som Norge hadde vært med å fremme overfor fattige land (For Norge så gjerne ville ha tilbake pengene vi hadde lånt u-landene i vår kamp for å redde våre egne sårbare skipsverft på 70-tallet); og Verdensomspennende NGO-nettverk som daglig hadde holdt øye med bankens politikk. Det var mye ekspertise og masse å ta tak i. Og med Hellas og Portugal er dette blitt aktuelt også for vår situasjon i Europa i dag.
Jeg husker at Klassekampen kalte disse dagene for et vannskille i norsk opinion overfor Verdensbanken. Neste dag protesterte nemlig 10.000 mennesker i byen mot Verdensbanken. Politimester Anstein Gjengedal og bistandsminister Hilde Frafjord Johnson hadde sørget for at hundrevis av politi stod truende mobilisert bak containere på havna, og det var umulig å få en øl eller kopp kaffe i byen. Alt var stengt: De advarte om at helvete ville bryte løs. Motstand mot Verdensbanken måtte jo være vulgær og voldelig, må vite. Men de ble stående slukøret og arbeidsløse: Ikke en sten ble kastet.
Å jobbe med denne mobiliseringen var en sann svir. Folk ringte oss opp og sa: Kan vi få lage plakater for dere, lage en avis, trenger dere penger, kan dere fortelle oss mer om hva denne ”strukturtilpasningen” er? Fra Hausmania ringte dine venner og sa: ”Vi skal demonstrere mot Verdensbanken. Men vi vil gjerne vite hvorfor. Har dere noen foredragsholdere?” Ja, det var gode dager for en aktivist.
Steinkasting og vold er selvfølgelig ikke bare uakseptabelt, men fordummende og mot sin hensikt for oss som ønsker å bidra med folkeopplysning for en rettferdig utvikling og stopp av ødeleggende politikk mot mennesker og miljø. Å ikke velge det våpenet der motstanderen er sterkest, volden, var Gandhis strategi. Man får med seg folk og snakker fornuft. Han jaget det mektige britiske imperiet ut av India. Ja, han ble drept i denne kampen. Han foretrakk det, fremfor selv å bruke vold. Han oppnådde mer slik. Mange norske politikere vil nok se dybden i dette når de skal gjøre opp sitt bo etter eventyrene i Afghanistan og Libya.
Vi var nemlig opptatt av å bygge fremtiden, og det gjør man ikke med vold. Vi arbeidet i solidaritet med venner i Sør. Jeg husker ingen flyktende politimenn fra disse dagene. Det var roser og smil. Og en gigantmobilisering i kampen for en mer rettferdig verden og mot urettferdig politikk, også den som er pakket pent inn. Det var langt mer smertelig for dem det gjaldt enn hva stein og tåregass noen gang kan skape. Verdensbanken kommer til å være et glemt skvulp på livets hav. Folks mobilisering for verdige og gode liv er selve havet.