De rike i Nord kan ikke fortsette å drive u-hjelpsprosjekter over hodene på de fattige. De fattige må få lede sin egen revolusjon.
Uansett hvor hardt jeg prøver å unngå det blir jeg, mine venner og bekjente overlegne her i Iquitos. Alle her vet at jeg er rik. Og at de er fattige i forhold. Den økonomiske verdensorden har satt oss i to ulike klasser, og det er vanskelig å bygge vennskap på tvers av skillene. Rike, hvite og stolte Norge settes opp mot lugubre, kontrastfylte Peru, landet med rike og hvite Lima, og den fattige indianerklassen på bunnen av rangstigen. Jeg tror at for mange blir jeg et symbol på undertrykkelsen og diskrimineringen de opplever daglig. Kulturforskjellene blir for store. Livet mitt i Norge med et kjærlig hjem, utenlandsferier og utdannelse betalt av staten, er umulig å forstå for de lokale. Slik er også deres oppvekst med vold, knappe budsjetter og håpløsheten hengende over seg, uvirkelig for meg. For å bygge broer mellom våre virkeligheter må noe endres. Og det noe må være hos meg.
Dessverre er ikke min økonomiske situasjon det eneste som plasserer meg på et høyere trinn i pyramiden. Med blondt hår og grønne øyne, og en hud som kun støtter to hudtoner; vinterbleik eller solbrent, er jeg ei gringa som få. På grunn av dette behandler folk meg annerledes. Det er mye rasisme i Peru, overraskende mye. Hierarkiet går fra de mest europeiskutseende på toppen, nedover til indianerne. «Chinos» blir de nederste kalt, på grunn av sitt mer asiatiske utseende. Denne diskrimineringen foregår på alle nivåer. Mellom naboene i Belén, på boulevarden i byen og mellom barna som leker. Det hvite folket er fortsatt herrefolket.
Hvor stammer dette hierarkiet fra? Conquistadorene må ta en stor del av skylden, men etter at kolonialismen ble avskaffet, hva er det som opprettholder det? Bistandsarbeidet. Årlig dedikerer vi nordmenn 1 % av BNP til u-hjelp. Dette viser ikke bare at vi vil dele vår rikdom, men og at vi er villig til å kjempe for en bedre verden. I tillegg viser det fram vår hovne side. Norge – land nummer 1 og verdens frelser. Hvordan kan bistandsarbeid presentere oss som arrogante, spør du gjerne. Fordi de fleste hjelpeprosjektene som drives av og med internasjonale, kun jobber for de fattige, ikke med dem. Ved å ekskludere dem fra selve prosjektarbeidet, gjør vi dem avhengige av prosjektresultatene, og slik setter vi oss over dem.
Et annet problem er at ved å motta materiell, minsker lysten til gjøre noe for å endre eget land. I den tredje verden har en blitt vant til å motta gratis mat ved hver sultkatastrofe og friskt drikkevann under tørken. Hvis en overlever greit på en slik måte, som krever veldig liten egen innsats, hvorfor gjøre en stor innsats for å forbedre egen livsvilkår, og sikre tilgangen til mat og drikke? Jeg vil gi et eksempel fra prosjektet jeg selv jobber på, ”Huertos Flotantes” (flytende hager), og hvordan vi jobber for de fattige. Dette prosjektet er et samarbeid mellom organisasjonene La Restinga, Bosque y Comunidad og Junta de Andalucía.
Prosjektet er anlagt i Belén, sektor 12, en del av byen som oversvømmes hvert år under regntiden. Befolkningen lever vanligvis av yuca som dyrkes utenfor husene, men når regnet kommer blir livssituasjonen mye tøffere. Prosjektet har derfor som mål å gi opplæring i kjøkkenhagedrift, ernæring og kosthold. Undervisningen foregår på hver egen, selvbygde flåte. Den første flåten ble konstruert i januar 2010. Nå er den i sitt tredje år, og er ganske falleferdig. Sjefen min har selv påpekt at en slik flåte burde ha holdt lenger, men at han visste for lite om tresorter og ulike byggeteknikker i starten. I august 2012 begynte de på en ny flåte, som stod ferdig i desember. I januar kom regnet, og flåten tok til å synke. Vi hadde nemlig ikke, i motsetning til våre naboer i sektor 12, festet tømmerstokker under flåten. Dermed hadde den ikke noe å flyte på, og gulvet ble fort overbelastet og skadet. Med rask nødhjelp fikk vi heldigvis reddet flåten. Hvorfor sjefen min ikke spurte etter råd hos de lokale, eller vurderinger under arbeidet, forstår jeg ikke. Denne skjødesløse og ineffektive måten å lede prosjektet fører til tap av både tid og penger. Dette er respektløst ikke bare overfor de som gir, men også overfor dem pengene skal brukes på. Med utgangspunkt i våre to feilforsøk i flåtebygging lurer jeg på hvor mye tillit de har til oss, og hvor seriøst de tar prosjektet og opplegget vi har.
Utlendinger gjør sjelden et veldig bra bistandsarbeid i utlandet. Bra, og greit ja, men ikke noe mer. For uansett hvor mange år utlendingen tilbringer på sin utenlandske arbeidsplass, kan man ikke fullt ut forstå kulturen. Og hvordan kan man da hjelpe? Hjelpearbeiderne blir fort ikke mer enn symbolet på tvilen vi har til dem. Vi gir dem ikke ansvar eller tillit, innerst inne mener vi at de har en skyld i egen situasjon. Derfor må vi, som kommer fra de vellykkede landene, komme og hjelpe dem. Det gir oss en god selvfølelse, og vi får et godt rykte i internasjonal sammenheng. Men når de fattige ikke får lede sin egen revolusjon, hvordan kan vi noen gang håpe at utviklingen blir bærekraftig?
Det verden trenger er ikke økte u-hjelpsprosjekter og flere unge frivillige. Problemet er oss, de rike. Blant oss må det skje en holdningsendring overfor de mindre heldige og de undertrykte. Vi må innse at vi har skapt, og fortsatt opprettholder, denne samfunnsordenen. Vi må erkjenne at også vi trenger redningen, ikke bare de fattige. De kan også lære oss noe. Men utviklingen av deres verden må skje på deres premisser.
Oppdatering 27. februar 2013: flåten har igjen begynt å synke.