Denne fortellingen viser til fulle hvordan kapitalismen fremkaller det aggressive og dumme i mennesket. Henholdsvis hos en (aggressiv) telefonselger og (dumme) meg.
Foto: Nils A. Raknerud
Lillibeth er på vei ut døra. Hun skal til forbrukerkontoret og klage på en telefonselger som ringer døgnet rundt. Av frykt for at han skal forsøke å komme inn i leiligheten, instruerer min kjære: «Ikke ta telefonen! Ikke åpne for noen!» Hun gjentar: «Ikke noen!» Hun går. Jeg slenger meg nedpå, og etter en stund… ja, ganske riktig: Der ringer det på døra. Jeg ligger musestille. Den fyren skal ikke få komme inn her, nei. Jeg gjør som Lillibeth sier. Så begynner en telefon å ringe et sted i leiligheten. Hå nei! han lurer ikke meg! Lillibeth har glemt telefonen, tenker jeg. Men jeg rører den ikke. Ikke vet jeg hvor den er heller. Jeg hører han prøver å stikke inn sin nøkkel i låsen, men min står på innsiden og sperrer. Ikke går jeg ut på balkongen, heller. Vi bor i første og den morderiske selgeren er kanskje allerede i ferd med sette opp en gardintrapp.
Men utenfor balkongen står det imidlertid ingen selger, viser det seg. Og da jeg leter opp telefonen ved femte eller sjette ringeforsøk, viser det seg at den er min. Og det er Lillibeth som ringer nede fra gata rett under balkongen. Hun hadde glemt noe.
Kamerater! Under sosialismen trenger vi ingen telefonselgere, bare røde vimpler til balkongene våre!
PS Det hører med til historien at vi fikk utmerket hjelp av det lokale forbrukerombudet. Hvis selgeren fortsatte å plage oss kunne vi bare true med Gardia Civil. Bildet er tatt fra balkongen.