Afghanistan-veteranene skryter ikke av å ha drept fiender. Det ligger ikke mye ære i angrepskrig.
I den siste tiden har mediene satt søkelyset på psykiske problemer hos norske afghanistan-veteraner. I den samme undersøkelsen kommer det fram at 651 av dem er sikre på at de har drept noen. 940 tror de har drept noen. De har også spurt om hvor mange de tror de har drept, og summen blir «langt over 2000«.
Talsmannen for Veteranforeningen ble i Her&nå 19. februar spurt om han selv hadde drept noen. Det nektet han å svare på. “Enhver sosialt intelligent person snakker ikke om det i det sivile samfunnet … for da kommer fordømmelsen”, sa han.
Men fordømmelse eller akseptering av å ta liv avhenger i praksis av hva slags krig det dreier seg om. I en forsvarskrig er det akseptert. Mange som offentlig fortalte om drap på tyskere og kollaboratører i 2. verdenskrig sees på som norske krigshelter.
De norske soldatene i Afghanistan har ikke drept som ledd i en forsvarskrig, men som ledd i en angrepskrig ledet av USA. Som alle andre kriger, er den begrunnet med motpartens ondskap. Alle opprørerne stemples som Taliban, en gruppe som synes å mest likne på USAs allierte Saudi Arabia. Men antakelig er mange av opprørerne mer imot utenlandsk okkupasjon enn for Taliban.
Selv hvis man skulle mene det er berettiget å reise rundt halve jorda for å krige mot afghanske opprørere, vil drepingen få et tvilsomt ettermæle. Vi så dette med amerikanske vietnam-veteraner, som ikke ble sett på som helter, snarere tvert om. USA hadde for første gang tapt en krig, etter å ha drept et sted mellom 1 og 3 millioner vietnamesere. Så mye ufattelig grusomhet til ingen som helst nytte.
Angrepet på og okkupasjonen av Afghanistan ser også mislykket ut. Vestlige observatører sier at sikkerheten er blitt dårligere år for år. Opprørerne som har holdt stand mot verdens sterkeste krigsmakt, vil helt sikkert gjøre seg sterkt gjeldende etter at krigen er over.
Så mens våre helter fra 2. verdenskrig var stolte over det de hadde gjort, er det lett å forstå at våre afghanistan-veteraner ikke vil skryte av å ha drept fiender. Tvert om er det meget forståelig om mange av dem får depresjoner og andre problemer etter å ha deltatt i en slik krig. Kanskje det heller bør sees som et sunnhetstegn?