PST er et organ villig til å bryte demokratiets grunnregler i kampen mot sine politiske fiender. Oppgjøret med PST vil være målestokken for politikernes prinsippfasthet i tiden framover.
I brennpunkt-dokumentaren 19. februar ble det avdekket at Christopher Høibø, tidligere aktivist i Internasjonale Sosialister (IS) og Blitz, har vært informant for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Dette er en avsløring av ulovlig politisk overvåkning. Internasjonale sosialister er en organisasjon som ikke kan knyttes til politisk voldsbruk. At PST ikke kunne avsløre kriminelle forhold, men likevel opprettholdt overvåkningen fra 2002 til desember 2012, om mulig lenger, viser at denne overvåkningen vanskelig kan ha vært seriøst motivert av mulig voldsbruk. Grunnlaget for overvåkingen var derimot PSTs fiendtlighet til en bestemt politisk strømning.
Virkeligheten er selvsagt enda grovere, ettersom Høibø selv konstaterer at han kopierte og overleverte IS sine medlems- og abonnentlister til PST. Dette er et direkte bevis på overvåkningens politiske karakter. Etter at dette ble kritisert i media har PST valgt å benekte forholdet. Problemet er bare at de så dokumentaren før den ble vist på NRK og hadde da muligheten til å tilbakevise dette. En mulighet de ikke benyttet.
«I PSTs tjeneste har han under aksjoner brutt med IS sin ikke-voldelige linje»
Dette er dessverre bare halvparten av saken, og ikke nødvendigvis den groveste. Høibø har ikke bare vært en infiltratør. I PSTs tjeneste har han under aksjoner brutt med IS sin ikke-voldelige linje og heller demonstrert med de mest ytterliggående demonstrantene. Høibø var, som han selv sier, ingen venstrevridd aktivist med sterke meninger. Hvorfor trosse organisasjonen han infiltrerte (IS) ved å bryte med organisasjonens linje om ikke-voldelig demonstrering?
På norsk heter dette provokatørvirksomhet der voldelige elementer plasseres i en demonstrasjon for å fjerne oppmerksomheten fra budskapet demonstrasjonen forsøker å fremme.
Ariel Sharon besøkte Norge i 2003. Et møte med Bondevik i Oslo ville utløst store demonstrasjoner. For å unngå disse ble det holdt i Molde. Uten klarering eller finansiering fra IS arrangerte Høibø en buss for aktivister til og fra Molde. Han ble talsmann for aksjonen som deretter ble etablert på beina. Under selve aksjonen var det uklart for aktivistene som deltok nøyaktig hvem som finansierte bussen. Betalte han av egen lomme? Var det PST sine midler? I alle tilfeller var dette en aksjon gjennomført på initiativ av en agent plassert av politiet. Det kalles sabotørvirksomhet.
Aller mest tragisk viser dette PST sin manglende forståelse av det norske trusselbildet. I et land der volds- og terrortrusselen har kommet fra høyresiden har venstresiden vært i fokus. Selv etter at Høibø infiltrerte Norwegian Defence League (NDL) og det kom fram at deres leder ønsket terrorangrep og drap nektet PST å skifte fokus fra venstre til høyre. Dette gir et deprimerende innblikk i PST sine inkompetente villfarelser i forkant av 22. juli, dagen en ekstremist tidligere tilknyttet NDL og Frp drepte 69 mennesker.
Sikkerhetstjenesten har brutt med grunnleggende demokratiske prinsipper: For det første ved ugrunnet og prinsippløs overvåkning. For det andre gjennom sabotørvirksomhet mot politiske miljøer de misliker. Det er altså klart at PST er et organ som er villig til å bryte demokratiets grunnregler i kampen mot sine politiske fiender.
Oppgjøret med PST vil være målestokken for politikernes prinsippfasthet i tiden framover.Spørsmålet er ikke lenger om dette er kritikkverdig eller ulovlig. Det ligger klart for dagen. Spørsmålet er hvem som skal stilles til ansvar og hvilken straff de skal få.